Hjem. Vuggesang for Radmilo T

Mandag 22. 7 2024

Hjem.
Det står hjem på peishylla mi. Eller, det står ikke det. Det er fire sølvfargede bokstaver der som betyr hjem, men det står ikke hjem, det står HOME — bare to bokstavers forskjell og likevel en hel verden. H O M E. Og det er ikke min peishylle, det er vår.
Men du har alt dratt til Halden, så de siste dagene her vil den være min. Samo moj. Og da kan jeg gjøre hva jeg vil. Se. Nå står det EMOH. HEMO. HOEM.
Det er også et navn. Jeg smaker på bokstavene. Hoem. Radomil Šekspir Hoem, forfatter. Fetert og anerkjent. Velkommen til mitt ringe hjem, hvor det ikke står hjem på peishylla, verken på norsk eller engelsk eller vårt språk eller fransk eller hva som helst, som om vi ikke visste hvor vi bodde og stadig trengtes å minnes på det, hvor det verken er HJEM eller HOME eller MAISON, men HOEM, som et galleriskilt ved det nesegruste høykulturtablået som er vårt liv. Forfatteren og, hva var hun igjen, byråkraten? Jaja, en jobb må jo også hun ha, stakkars.
Det ble ikke Hoem. Eller Ibsen eller Wergeland eller Knausgård eller Jensen eller Hansen eller Nilsen eller hva de nå heter alle sammen. Det ble Matić. Med ć. Radomil «Radko» Matitsj, småfet og ufetert. Og nå står det HOME igjen. H-O-M-E. I skrivebordsskuffen ligger det en bunke refuserte romaner og klenodier ingen ser klenodieriet i. Nå er alt som før igjen. For nå skal jeg snart hjem igjen.
Og det er kanskje like greit.

På mandag skal flyttefolkene komme. Neste mandag, denne mandagen, jeg har aldri skjønt forskjellen, første mandag som ikke er denne mandagen. Om 150 timer eller hva det blir. To flyttefolk med en liten, rød lastebil og hansker så de ikke får flere arr på henda. Dobar dan, kommer de til å si meg. Hajmo da počnemo, kommer de til si til hverandre. Krenimo! På vårt språk.
Så kommer de til å ta ned bildene fra veggene og pakke dem inn i poppete bobleplast, mumifisere spisestuestolene i tape og papp, rulle ett og ett vinglass inn i vinglassinnpakkingsplast og stable dem nedi en eske merket fragile, som en italiensk fotballspiller, Salvatore Fragile. Senga vår kommer til å stables innerst i den slitne lille lastebilen som kommer til å være parkert utenfor og sperre halve veien. Når vi pakker den opp i Halden, kommer det ene benet til å være litt skeivt. Og minst ett vinglass har fått en sprekk på veien. Og her? Her vil det være tomt. Ingen stoler, ingen seng, ingen kommoder eller skap eller hyller eller bord eller kniver eller gafler eller noen ting. Her vil vi ikke lenger være hjemme. Det vil være noen andres hjem, kanskje en finsk familie med en hund de fant på gata i Marokko, to barn på den internasjonale skolen, sikre, trygge, gode jobber, momsrefusjonsskjemaer klare i skrivebordsskuffene, skuldre som er støle av å røbbes mot verdenselitære viktigperer og albuer som er blankpussete av å albue seg fram for å komme dit de kom.
Hm. Sier man røbbes på norsk? Røbbe skuldrene mot noen?
Nnnnnnei. Man gjør visst ikke det. Men du skjønner hva jeg mener. I motsetning til forlagene. Men glem det, glem det, det er som det er og det ble som det ble. Jeg lovte deg månen og stjernene, jeg lovte deg berømmelse, jeg lovte deg et kjærlighetsbrev, en kjærlighetsbok, en kjærlighetsroman dedikert til min ene store sanne virkelige ekte… Før jeg er 40, sa jeg. Før jeg gråner og synker ned i voksenlivets dvaske dalbunner og arrig teller skyggene av mine gamle sår og forbitres over alle som fortsatt ikke har forstått at de vil falle der oppe fra, de vil falle!
In the room people come and go, talking of Radmilo.
Lurer på om flyttefolkene vil ta med seg bokstavene fra peishylla. HOME. Når de har pakket ned stolene og bordene og hyllene og glassene og neglsaksene og det lille nøkkelopphengingsskapet og støvsugeren og led-lampa som ikke har lyst på fem måneder og batteriet som hører til som vi ikke klarer å bytte og musematta med bilde av Sarajevo og noen titalls kulepenner i varierende grad av brukbarhet og brukbare puter vi aldri bruker og rammer vi igjen kommer til å legge i en bod og glemme at vi har og uleste bøker som snurt vender ryggen til oss og maser, les meg les meg — når de har pakket ned alt dette, alt de har fått beskjed om å pakke, hele sulamitten, fra de største til de minste tingene, står de foran peisen og klør seg i hodet og spør hverandre: Šta je? Hoćemo li ih odvesti tamo?
Jeg hørte de snakket vårt språk i telefonen — eh, Jano, hajde! Hva Jano skulle hajditi, vet jeg ikke, men han skulle det med en serbisk aksent. Og jeg så det, da de kom på befaring. Jano med flatt bakhode og balkansk nese; Dragan med sine jugoslaviske gester, hender som danset i lufta når han snakket, fingre som tvitsja, det heter ikke tvitsja på norsk, men det var det de gjorde, rytmisk stakkato, som en serbisk folkedans. Han hadde et blått og et brunt øye og når han pekte på stolen og bordene og gaflene, så jeg et arr på den ene pekefingeren hans.
Ta alt, sa jeg. Uzmite sve. Fiks alt. Pakk alt ned og kjør det hjem til oss. Sve do Haldena.
Govorite naš jezik, utbrøt de.
Naravno, sa jeg.
Eh, sa de og slo meg på skuldra og tok meg i hånda, som om de var gamle kjente som plutselig kjente meg igjen etter tretti år på havet.
Jeg stoler på dere, sa jeg.
Dobro, dobro, sa Dragan. Nema problema. Og når han tok meg i hånda, lå pekefingarret øverst og tvitsja opp mot himmelen.
Hajde Dragane, hajde Jano, kolo da igramo, hajde, hajde.
Skal vi ta med de der også, sier Dragan.
De bokstavene, spør Jano.
Ja, sier Dragan og leser. EMOH. Hvilke språk er det egentlig som har en H sånn på slutten?
Eh, vårt språk?, sier Jano.
Ja, det hadde jeg glemt, sier Dragan. Det hadde jeg glemt.
Så pakker de ned bokstavene i bobleplast, en etter en, E M O H, og peishylla blir stående tom og hjemme er verken her eller der, men i en pappeske et sted midt mellom, i limbo, ikke der du var, ikke der du kommer til å være, men i spagat, ikke her og ikke der, overalt og ingen steder.
Selvfølgelig rensker de hjemmet ditt. Det er jobben deres. Selvfølgelig tar de bokstavene. Selvfølgelig vil også dette hjemme, dette hjemmet, fortapes, forvitre, forgå til ingenting og forsvinne.
Det som før ikke var, men så ble, skal igjen ikke være. Det som før var ingenting, skal igjen bli det. Alt du holder skal du igjen miste og det skal blåse bort i vinden og når sola går ned, for det gjør den, skal det igjen bli mørkt der det en gang var lyst.
Det har begynt å regne utenfor. Jeg står ved kjøkkenvinduet og ser opp mot alpene. Grå, tunge skyer. Flekkvis, klumpete regn. Ikke som i København, ikke disse uendelige regnværsdagene med yr og dryss overalt. Her kommer regnet i bølger. Akkurat nå regner det her. Om en time regner det i nabolandsbyen. Og så regner det her igjen. Det er mulig det er opphold på fjellet, det ser jeg ikke. Det er sånn det pleier å være om vinteren. Tre måneders tåke i dalbunnen, blå himmel på toppene.
Jugoen står utenfor garasjen og lader, ledningen går under den halvåpne garasjeporten og inn i boksen. Dragan og Jano stoppet opp da de så den: en ekte jugo! Det er ikke mulig! Hvor har du fått tak i den?
Kjøpt den av en eksjugoslav på Anibis, sa jeg.
Vår bil, sa de. Vår egen bil.
Og så nikket vi til hverandre og en av oss, kanskje Dragan, kanskje jeg, jeg husker ikke, nynnet svakt på Jugo-sangen. Du har hørt den mange ganger, jeg har spilt den ofte. Husker du? Husker du vi satt på Halden Club etter bryllupet og onkel Toni begynte å synge og du spurte meg hva han sang og hvorfor han fikk en tåre i øyet, det var jo ikke en trist melodi, så vidt du klarte å skjønne? Det var den sangen.

Ali meni je u glavi
Uvijek ista slika, isti fleš
Stara kuća, mala bascća
I u njoj Jugo 45

Anibis, gitt, sa Dragan. Kanskje jeg burde henge der oftere.
Kanskje, sa jeg. Vi sees på mandag.
Jeg løy, selvfølgelig. Vi sees ikke på mandag. Og jeg kjøpte den ikke på Anibis, det vet du jo. Det var den bilen vi kom til Norge med. En liten, himmelgul bil som putret og sputret og pyttret og spyttret oss gjennom hele Europa, fra et land som ikke lenger lå ved Middelhavet til et land som vel alltid kommer til å ligge ved Nordsjøen. Alt vi hadde, var i den bilen. Mammas lille, svarte koffert. Pappas skinnkoffert som han hadde fått som gave på jobben. Mormors gamle veske (egentlig morfars, men han var jo igjen i Sarajevo). Min lille sekk med en bok, en tøyulv og, ja, noen skolebøker, tror jeg? Selv om sekken var liten, hadde den jo plass til flere ting; men jeg husker ikke, det har blåst bort i vinden…
Du vet jo det. Du kjenner den bilen. Hvor mange ganger klagde du ikke over at jeg ville beholde den? At jeg trengte å bruke så mange penger på noe så gammelt? At det ville lønne seg å kjøpe en ny bil, fem nye biler!, for prisen av å fikse denne blikkboksen og sette inn nye seter, installere nye vindusviskere, nytt ratt, nye blinklys, nytt panser, og ikke minst, ny motor! Bare prisen av å gjøre den om til en elbil utgjorde minst tre av disse fem nye bilene. Fem veldig små biler, riktignok, men dog. Det er jo denne også! Biteliten!
Hvorfor tviholder du på den gamle vrakhaugen, spurte du.
Det er det eneste jeg har igjen, sa jeg. Og da ble du stille og gikk bort til meg og ga meg en klem og sa, ja jeg skjønner. Jeg skjønner, sa du, men du har jo meg også, sa du, og jeg nikket og strøk deg i håret og sa ingenting.
Det var heller ikke helt sant, selvfølgelig. Selv uten å regne med deg hadde jeg hadde ikke bare jugoen. Jeg hadde jo Vučko fremdeles, for eksempel. Men ikke usant nok til at det var en løgn. Jeg hadde en gammel Jugo, jeg hadde en tøyulv, jeg hadde en mor jeg snakket med en gang i måneden, jeg hadde minner som fløt stadig mer utover og blandet seg med andre minner, våre minner, bølgene på Adriaterhavet ble stadig likere bølgene på Atlanterhavet, selv om de første var klukkende og klare og de andre var truende og tunge. Jeg hadde alt dette, men det var også alt jeg hadde. Og det er hele bildet.
Nesten. Og det er derfor jeg…
Nei se! Nå letter skyene over alpene! Eller, næh, det er vel bare en liten åpning i skydekket som vanlig, det tar vel ikke lang tid før det tettes igjen og skodda senker seg på ny. Vær, ass, you know what I’m saying? Du skal se at det blir kulingkast langs lac-en når flyttefolkene kommer på fredag og at alle mine papirer, mine ørkesløse timer med utkast på utkast til Den Store Romanen og Den Store Diktsamlingen, del I, II, III og IIIb virvles opp og danser avgårde og spres vilkårlig for alle vaudianske vinder. Kanskje en ekte poet finner dem, kanskje en norsk litteraturviter på jakt etter sin neste tekst til Vinduet, kanskje en bohem som kler seg som han vil og skriver som han enda villere, kanskje en dyktig teksthåndverker, i det minste, forbarmer seg over de forblåste papirene og skaper noe håndfast og konkret og vakkert av dem. Noe ferdig! Eller kanskje de bare blåser over utover lac-en og faller ned på overflaten, blir våte, blir tunge, blir borte i dypet.
Regndråpene renner rolig nedover panseret og plasker ned i en pytt som prøver å gjemme seg under bilen. Jeg fikk den lakkert etter at du dro. Den har alltid vært matt, på gamle bilder ser den selvfølgelig enda mattere og blassere ut, men jeg husker den som skrikende gul, like gul som solene mine i første klasse og som de guleste høstbladene på Igman. Vi blir gamle, det er kanskje det, vi blir gamle og blasse og bleke og alle farger og lyder og smaker og alle inntrykk som prøver å trenge inn til hjernen vår og si oss noe, blekner og blasner og eldes på samme måte. En brus som smakte regnbue og alvemagi da du vandret gjennom Baščaršija med morfar til moskeen — mamma og pappa gikk jo aldri dit og kjøpte aldri den brusen — smaker dvaskt sukkervann når du mange år senere finner den igjen på innvandrersjappa.
Men kommer ikke inntrykkene inn til oss, må vi komme ut til inntrykkene. For å se bilen i den skrikende gulfargen jeg husker den som, må jeg gi den en sånn farge. Så ja, jeg fikk den lakkert i den sterkeste, mest neongule gulfargen de hadde på lager. Og ja, det kostet litt. Det koster å lakkere biler, samme hvor små de er. Og ja, jeg vet at du ikke ville ha likt det, å kaste bort penger på noe så meningsløst, og at det teknisk sett ikke er mine penger engang, men… Argh, ikke begynn med det, Radmilo, ikke stakkarsliggjør deg selv på denne måten. Ikke forynk deg og forklynk deg som en annen Belacqua. Våre penger, det er det som er avtalen. Våre penger, våre beslutninger, vårt liv. Våre hjem. Vårt hjem?
Bør ikke det være i entall? Vårt hjem? Selv om vi hadde hatt flere hus, ville vi vel ikke ha sagt at vi har to hjem? Er ikke et hjem nødvendigvis bare ett? Er ikke hjemme det ene unike stedet man hører til, det stedet man vil om ikke leve, nødvendigvis, i hvertfall ikke hele tiden, så i det minste dø og begraves og være til, i en eller annen form for resten av evigheten?
Kanskje jugoen er det eneste som er hjemme. Kanskje det er den eneste fysiske tingen som forbinder fortiden og framtiden med nåtiden, det eneste jeg har — jeg! — som verken er noe utsvevende, uklart, uhåndterlig, eller noe fossilert, forsteinet, fortapt, som et gammelt fotografi man kan stirre på i timer og likevel aldri se annet enn en karikert og forlengst død fortid i. Jugoen kan jeg kjøre, på akkurat samme måte som pappa kjørte den for 30 år siden. 40 år siden. Det er så lenge siden at det slutter å ha en mening: jeg sitter akkurat som pappa, med hendene ti på tolv, med ryggen rett mot rygglenet, med lett lutende nakke for å se ordentlig ut av vinduene, med høyrefoten på gassen eller bremsen, alt ettersom, og venstrearmen lent ut av vinduet når det er varmt. Jeg er som han var, og dermed er vi begge, og var vi begge som jeg er, på akkurat samme måte. Gir det det mening?
Jeg trenger ikke gire, og motoren er mye mindre bråkete nå, men detaljer, detaljer. Bilen er den samme. Og det er alt som teller.
Så ja, Liv. Jeg vil gjerne bruke penger på å lakkere den bilen. Bær over med meg som jeg bærer deg over bryllupsdørstokker.
Nei, vent, det gir ikke mening. Tilgi meg. Kanskje det er det jeg prøver å si. Tilgi meg alt jeg ikke burde ha gjort. Tilgi oss alle. Som jeg tilgir alle. Og alle, inshallah, Ako Bog da, tilgir meg. Tilgi meg. For det jeg har gjort. Og det jeg kommer til å gjøre.
Jeg blir stående ved kjøkkenvinduet en stund. Regnet regner, som regn pleier å regne. Skyene skyer og skodda skodder. En liten spurv prøver å gjemme seg i den skamklipte hekken vår, hopper litt fram og tilbake så bladene dirrer, men gir så opp og flyr under naboens takmøne. Jeg drar ringen litt opp fingeren så en hvit stripe kommer til syne. Hud som ikke har sett sola på åtte år, som verken har blitt brent eller brunt, som ikke lenger har små, myke, hvite hår. En lys stripe på en furet, værbitt fingerbak. Og jeg tenker, er dette også et arr? Og jeg tenker, hvis hele hånda, hele armen, ja hele kroppen var dekket av metall, ville alt bli et eneste stort arr da? Ikke rester av sår, men rester av usårlighet?
Regn regn regn regn. Øsende regn, pøsende regn. Og pust.
På peishylla, mellom M og E, sitter Vučko og stirrer på meg. Det ene øret hans er skamfert, det andre er bøyd, armene står i merkelige vinkler og man kan ikke lenger lese hva som står på den oransje T-skjorta hans. Men det er Vučko. Og jeg vet hva han ser. Og jeg vet hva han prøver å si.
Kom igjen da, Radomil. Få ut fingeren.
Og jeg nikker sakte til meg selv, og til peisen, og lurer på hvilken finger det egentlig er snakk om, og hvor den er, og hva den egentlig gjør der, men det har ikke noe å si. Jeg drar ringen tilbake ned til plassen sin, der den ble satt under Immanuelkirkens marmor-Jesus den gangen for åtte år siden, tilbake dit den har vært siden, og vel alltid kommer til å være, og sier, det er ringfingeren denne gang. Og nå er den ute. Jeg vet ikke hvor ute er, men nå er den der. Nå kan jeg begynne å fortelle deg alt du ikke vet, alt du kanskje burde ha visst, i alle fall alt du trenger å vite for å forstå hvorfor. Forstå meg. Det er mulig det tar litt tid, det er mulig jeg gjentar meg selv eller sier ting du har hørt tusen ganger før, men jeg må bruke de ordene jeg har, på de språkene jeg kan, på de måtene de ramler ned i hodet mitt. Beklager. Det er ikke mitt ord, det er ikke et ord jeg noensinne har brukt, beklager, det er gamle revyviser fra Oslo vest og menn med hatt som i befippelsen glemmer å holde døren åpen for Dem, kjære frue. «Beklager»! Men det er det ordet jeg har nå. Og jeg har allerede bedt om tilgivelse, så her står jeg ved et regnvått kjøkkenvindu og kan ikke annet.
Det er disse ordene jeg har. Det er disse ordene jeg må bruke, eller tie for alltid. Og jeg har alt tidd for lenge.
Hajde. On y va? Allons-y. Idemo kući.

I begynnelsen var mamma og pappa, Zana og Petar, en bred bosnier og en langstrakt kroatisk serber. I begynnelsen var det en liten bil, himmelgul, neongul, sitrongul, banangul jugo, en jugo i en gul sjattering som varierte etter vær og føreforhold, måne eller sol, og hvilket bein man hadde stått opp med først. Jeg sier liten, men for mamma og pappa, og for alle andre på den tiden og det stedet, var den akkurat så stor som biler flest. Knapt tre og en halv meter lang, drøyt halvannen meter bred, og knapt halvannen meter høy.
I begynnelsen var det en by. I begynnelsen var Baščaršija, Igman, ćevapčići, Skenderija og åser og fjell og topper som ruvet over byen og ga den beskyttelse eller det motsatte, alt ettersom. I begynnelsen kommer mamma og pappa kjørende ut av sentrum, langt nedenfor toppene, langs elva som går i bunnen, langs Miljacka, en putrende sputrende skrikende gul bil.
Han er atten. Det er hun også. De går i siste klasse på Tredje gymnasium. Det er det skolen heter. Treća gimnazija. Tredje gymnasium, som om skolen fikk bronsemedalje i en eller annen navnekonkurranse og nå er stuck med det navnet for all ettertid. (Men det kunne jo selvfølgelig ha vært mye verre. Hvem av oss, for eksempel, gikk på en videregående skole oppkalt etter en dansk-tysk prins som var kronprins av Sverige?)
Hver morgen kom pappa kjørende langs Zmaje od Bosne, denne brede, mangefeltede, betrikkede veien som ville ha vært et elendig sted å søke beskyttelse på i en eventuell framtidig krig, og flædda sin knallgule jugo inn på parkeringsplassen.
Øj, ropte de andre, Sabonis! Hajde, Sabonis, timen begynner!
Og pappa bretta sin lange kropp ut av den lave bilen og subbet apete, som ethvert langstrakt baskettalent med respekt for seg selv ville ha gjort det, inn porten, forbi den skjevdunkete basketkurven og bort til inngangen. Han var ikke fullt så høy som Sabonis, selvfølgelig, hvem var vel det? Men han var mer eller mindre i samme divisjon, eller i det minste på halvgod vei dit. Og etterhvert, så fort de fysiske forholdene lå til rette for det, ville han få seg en bart av mer eller mindre samme form og størrelse som barten til Sabonis. Om enn litt mørkere.
Adonis, himlet mamma med øynene. De subber rundt i skolegården som orangutanger og tror de ser ut som adoniser! For en gjeng innbilske fjotter. Og slike må man gå i klasse med!
Hun satte seg på den forreste pulten og tok frem skrivesakene. To og et halvt minutt senere kom pappa slentrende inn og satte seg. Ved siden av henne.
Og nå sitter de igjen ved siden av hverandre, enda tettere, i en liten bil på vei til Beograd. Morfar hadde sagt nei. Hans muslimske datter alene på konsert i Beograd med en, ja, hva var han egentlig? Var ikke faren hans kroat og mora hans serber, eller omvendt, men han selv påstod vel at han var jugoslav? Aldri i verden! Min datter, sa morfar, skal holde seg langt unna slike dunbebartede basketballdunkehoder! Min datter skal ikke finne på å dra hele veien til Beograd for en konsert med et av disse nymotens rockebandene, hva var de det het igjen, Bijelo Dunke? Min datter, fortsatte morfar og skled over i en fistel som verken kledde ham eller militærskoene han satt og pusset.
Så, så, sa mormor. De heter Bijelo Dugme. De er fra Sarajevo, sønnen til Zlatan Bregovic spiller der, du vet, han de kalte Goran etter deg.
Sønnen til Zlatan? Major Bregovic?
Ja, sa mamma. Det går så fint, så. Selvfølgelig skal hun få lov til å dra på konsert med Petar. Han har jo egen bil og greier. En helt ny jugo. Og så skal de overnatte hos onkelen hans i Dedinje, du vet, der hvor Tito er begravet. Dedinje, tenk! Blir ikke bedre nabolag enn det. Selvfølgelig bør hun dra, kjære.
Det er den siste konserten deres, sa mamma. Og jeg har aldri hørt dem spille før. Vær så snill, pappa. Alle vennene mine fra Sarajevo skal dit. Vær så snill!
Goran, sa mormor. Hør på hjertet ditt. Selvfølgelig skal hun få dra.
Og selvfølgelig fikk hun det. Pappa kom forsiktig flæddende inn på parkeringsplassen foran den høye blokka, ringte forsiktig på dørklokka, åpnet forsiktig døra, løp forsiktig på tåballene opp til øverste etasje, nesten ikke andpusten, som bare en av Bosnas beste forsvarsspillere ville klart det, og møtte morfar i døra med et fast, forsiktig håndtrykk.
Drago mi je, sa han og stirret morfar forsiktig i pannebrasken.
Så du er Petar, sa morfar.
Jesam, sa pappa.
Og du har bil, du, sa morfar og holdt fremdeles hånda fast.
Imam, sa pappa og visste ikke helt hva mer han skulle si.
Og den holder hele veien til Beograd, sa morfar.
Det er en jugo, sa pappa. Og så slapp de hendene og sa ikke mer om den saken.
Det var ikke det at morfar hadde noe spesielt mot serbere eller kroater eller montenegrinere eller makedonere eller kosovoalbanere eller slovenere eller noen som helst folkegruppe i Jugoslavia egentlig. De var jo alle jugoslaver, og han var major i den jugoslaviske hæren. Om det noensinne kom til å bli krig, ville han kjempe for dem alle. Det var bare det at han hadde ikke flere barn enn mamma. Ingen sønner som kunne få seg en karriere i militæret, og ingen andre døtre som kunne gifte seg med andres sønner som kunne få seg en karriere i militæret. Og når hun først, mamma, skulle finne på å få seg en kjæreste, noe som selvfølgelig kom til å skje før eller senere, livets hjul ruller ubønnhørlig videre og så videre, så ville det ikke være en ulempe om denne nye kjæresten delte i det minste litt av hans bosniske bakgrunn. Han måtte ikke engang være fra Sarajevo, selv om ingen selvfølgelig ville ha hatt noe imot det, spesielt ikke mammaen hans, selvfølgelig, som fødte sin førstefødte i det samme sarajevske huset hun ble født i selv 28 år tidligere. Han kunne være muslim fra, tja, fra Bihac, for eksempel, hvor morfar selv hadde hentet sin kone, hans eneste datters mor. De var alle jugoslaver, ja ja, og i våre dager, det vil si i deres dager, giftet folk seg på kryss og tvers, kroater med slovenere, makedonere med serbere, og ja, muslimer med selverklærte jugoslaver. Det hadde ikke så mye å si lenger, han innså jo det. Men det hadde vært fint, da, sånn for enkelhets skyld, så kunne de gå i moskéen sammen. Ikke det at han var så ofte i moskéen som man burde, men sånn for syns skyld?
I går var mamma en liten jente. I dag sto hun plutselig her med en gutt, ut fra barten å dømme nesten en mann, og skulle på rockekonsert. En jugoslavisk guttemann, et hode høyere enn ham, med egen bil og enslags hockeysveis nedover kragen på den svarte skinnjakka. Javel, tenkte morfar og inviterte pappa inn.
Her, sa han og rakte denne nestemannen et glass med šljivovice. Så så de hverandre inn i øynene og bånnskiet alt ned.
Zivjeli!
Og nå satt mamma og pappa putrende, sputrende, splutrende, ut av byen. Jeg ser for meg at hun holdt hånda hans og han hennes, så slapp han for å gire, og så holdt de hender igjen. Med mindre hun giret med ham, da. Med mindre hun giret med.
Det gjorde aldri vi, Liv. Kjørte en gammel bil og ropte for å overdøve en eksosær totaktssnekkemotor. Spurte foreldre om lov og hender. Telte mynter og lurte på om vi hadde nok til å fylle bensin. Sprang sammen ut i voksenlivet, som to sarte sommerfugler. Hein? Det ene øyeblikket var vi barn sammen, lekte sista og lærte engelske gloser — og i det neste møttes vi på en mottagelse ved sjømannskirken i København, forlengst voksne, forlengst avmålte og beregnende. Vi brant, men vi visste også hvilke branner vi burde slukke for ikke å forkulles. Og det var bra, vi druknet ikke i overveldende følelser. Men det var også dårlig, vi lærte oss aldri å svømme under vann. Og det var bra, og det var dårlig, men mest av alt var det helt greit. Og det er kanskje det som er greia. Røbben, som døm sier. Alt er helt greit.
De har satt på en kassett. Han, for det er hans bil, har holdt kassetten i hånda, skrudd på det ene kassetthjulet for å unngå båndsalat, dyttet, lirket kassetten forbi plastflappen i åpningen på stereoanlegget, mer merket enn hørt hvordan kassetten spoinket og skrimplet der inne, trykket inn de litt for harde utstikkende tastene med pekefingeren, og børstet litt støv av den lille LCD-skjermen. Track 1, står det, og det imponerer henne fremdeles, for en sånn skjerm er det ikke mange biler som har.
Høyttalerne er som bilen, små og bråkete. Det første pappa gjorde da han fikk bilen, var å spille musikk så høyt at han sprengte dem, så nå spraker og kraker det om kapp med bilens splutring oppover i dalbunnen. Det er den ene kassetten han har spilt stup i ett de siste ukene: Uspavanka Za Radmilu M. Bijelo Dugmes aller aller aller siste album. Han synger med, for han kan sangene, Drugovi i drugarice, Kosovska, U vrijeme otkazanih letova, og ikke minst Zašto me ne podnosi tvoji tata: da gauler Petar så han overdøver både jugoen og en lastebil de sakte ruser seg forbi i en oppoverbakke.

Upoznaj me sa tvojim starim Daj, majku mu Daj, nek me pozovu na ručak Sad u nedelju   Zašto me ne podnosi tvoj tata? O, zašto, majku mu? Odijelo ne pravi čovjeka Šta je njemu?

Jeg hilste på far din, nå på lørdag; hvorfor liker han meg ikke? Hva er det med ham?
Og mamma fniser og fletter fingre med pappas ledige hånd, for her på flate motorveien trenger man ikke gire, ikke før man kommer til en bakke igjen, eller pappa holder hendene ti på to igjen, som kjørelæreren sa han burde, rett i ryggen og ti på to, som han instinktivt føler er det rette, tross alt. Min Adonis, tenker hun høyt med seg selv — og lavt, under dette, så langt ned at det nesten ikke er mulig å få med seg selv fra innsiden, tenker hun: hvorfor skriker de så mye? Hvorfor kan de ikke synge mer normalt, stillere, lage musikk som får hendene til å danse forsiktig i lufta, og ikke hodet til å riste opp og ned som et stempel på et damptog? Egentlig, tenker hun, men dette hører hun ikke engang selv, egentlig finnes det mange band som er bedre enn Bijelo Dugme. Rani Mraz, for eksempel. Đorđe Balašević, var det ikke han het? Han lagde søte sanger. Men nå hørte de på Bijelo Dugme. Og hun ville ikke ha valgt noe annet.
Jen dva tri dva jen dva tri cetr, sier en myk stemme fra bak all sprakingen. En sprø gitar toner inn. Ingen skriking. Ikke en stemme en gang, bare denne sårbare, spinkle gitarklimpringen. Dette var Bijelo Dugme? Denne lille, vakre…? Mamma klemmer litt hardere rundt pappas hånd, og med den andre, uten at han helt får det med seg, eller hun helt vet det før hun faktisk gjør det, begynner hun å danse forsiktig i lufta foran seg.
Å, den var fin, sier hun. Jeg visste ikke at Bijelo Dugme lagde sånne sanger også.
Vuggesang for Radmila M, sier pappa. Samme som albumet.
Og det er mulig det er en sånn sang som skinnjakker ikke skal like. Det er mulig vennene hans, alle gutta på laget, ville se litt skjevt på ham om han vugget hodet sakte fra side til side, og ikke dæljet det opp og ned når han hørte på hardrocken sin, for Bijelo Dugme er jo hardrock, og han er hardrocker. Det er mulig. Men nå er det ingen her. Det er bare mamma og han og hun har liksom også myknet og, ja, hva er ordet, sunket inn i musikken, litt som han når han synger at faren hennes ikke liker ham, bare med omvendt fortegn, som om hun ikke spør hvorfor det er hat, men hvorfor det ikke skulle være kjærlighet. Og ja, nei, det… Det går helt fint, det. Han har ikke noe imot det.
Han svinger inn på en bensinstasjon til tonene av en sprø gitar. Han venter noen sekunder til den er ferdig, så skrur han av motoren. Han snur seg mot henne. Hun har alt snudd seg mot ham. Så lener de seg forover, begge to, eller sidelengs, alt etter referansepunkt, og så kysser de hverandre.
Og de hadde kysset før. De hadde sneket seg ut på Zmaje od Bosne i friminuttene og holdt hverandre litt usikkert rundt hoftene og sett hverandre inn i øynene og lepper hadde berørt lepper, og tunga, etterhvert, når de ble modige nok og det snart ringte inn igjen. De hadde holdt hender forbi den evige flammen i gågata, monumentet over serbiske, kroatiske, bosniske soldaters felles kamp i andre verdenskrig, og de hadde shoppet, i vinduet hvertfall, og gått i takt med hjertene, slentret i takt, uten annet mål enn å slentre sammen. De var kjærester. De hadde, kako kaže, fast følge. Men dette var liksom noe annet. Måten hun hadde kysset ham på etter vuggesangen, og han henne, selvfølgelig, han lot seg jo ikke be to ganger når det kom til stykket, dette var liksom… noe mer. De var liksom ikke kjærester lenger. De var plutselig et par. Eller kanskje heller en enhet, et fellesskap, de hadde kanskje, kanskje, kako kaže, funnet ut hvor de hørte hjemme?
Det kan vært begynnelsen på alt. Det kan ha vært det ene øyeblikket som førte til alle andre øyeblikk. Som førte til alt dette. Alt dette… her. Denne lange, tynne kroppen som rusler rundt og rydder i en vaudiansk villa. Denne munnen som ikke lenger morsmåler sin egen tunge. Disse øresusørene som fremdeles ringer fortidsøyeblikkene inn. Hår som begynner å bli grått, begynner å bli hvitt, begynner å vikes i vikene og månes på toppen. Linjer i huden som begynner å konsolidere livshistorier: sånn var du, sånn er du, sånn er du blitt. Disse fortellingene kommer du til å fortelle resten av tiden du tusler rundt her på planeten: disse bekymringene, disse latterne, disse gråtene var du, er du, kommer du alltid til å ha vært. Disse evige øyeblikkene. Disse øynene som ser dem tydeligst i mørket.
Det kan ha vært det ene øyeblikket som var den første beveger, den ubevegde beveger, det hvis tilbliven tilblev hele den lange rekka med øyeblikk som kom senere, alle gleder, alle sorger, alt håp og alt sjokk.
Det kan ha vært begynnelsen på slutten. Og likevel fortsatte de.
Ja ja. Det er kanskje ikke så mye annet man kan.

Nå er det ikke lenge igjen, sa du i telefonen. Nå kommer du snart til Halden og vi kan begynne vårt nye liv.
Ja, sa jeg og så ut i hagen.
Jeg har fått en gartner til å fikse hagen, sa du. De kommer på mandag for å ta gresset bak huset og kutte ned etpar trær og sånn.
Så det blir mye bråk. Bra jeg ikke er der.
Neida, sa du, de skal bruke ljå på gresset og håndsag på trærne, ingen motor. Det er det nye nå: å gjøre som de gjorde i gamle dager.
Alle sannheter er bøyde, tenkte jeg. Tiden selv en sirkel. Man kommer seg bare framover ved å gå bakover.
Men jeg sa ikke det. Så kunne jeg ha vært der, sa jeg bare.
Ja, sa du. Men du kommer snart. Bare en uke til. Det blir fint.
Det blir fint. Som det var, som det ble, som det en gang skal bli igjen.

De kjører igjen. De er svette og slitne og lukter røyk og øl, og når de hører den andres stemme, er det med et bakteppe av jugoslavisk hardrock, gråtende, skrikende, jublende fans av jugoslavisk hardrock, og en jevn summing og during og piping denne jugoslaviske hardrocken har forårsaket under det bulende taket på det de begge har hørt er Europas største kuppel av nåt slag, betong eller metall eller hva det nå er. Stor var den, hvertfall.
De har allerede kjørt i et kvarter, og det er litt merkelig. For Titos grav ligger bare fire kilometer fra konsertkuppelen, og Debinje er ikke så stort. Mamma er ikke så kjent i Beograd, og det er ikke alltid lett å se hvor en bydel slutter og en annen begynner, men Debinje er den mest eksklusive delen av hele byen, med ambassader og store villaer og, selvfølgelig, parken med Titos grav. Og de høyblokkene hun ser rundt seg, er ikke ambassadørresidenser. Noen tenåringer spretter ball ved en skjevdunket, nettløs basketkurv. På en veranda henger en hvit klesvask, singletter og store underbukser; på verandaen ved siden av henger en farget vask, lysebrune gensere og mørkebrune bukser. Nei, her bor det ingen ambassadører. Her bor vanligfolk. Og det er kanskje like greit, så hun føler seg litt mer hjemme.
De har ikke sagt noe på en stund. Det er så mye å si, og de har så få ord, de har brukt opp alle de sterke adjektivene og adverbene de har på å beskrive konserten, hvor utrolig bra den var (divno), hvor utrolig bra de spilte (divno), hvor utrolig synd det er at de ikke skal spille sammen mer (šteta), hvor utrolig mange mennesker som var der, hvor utrolig heldige de er som fikk billetter — så nå har de ikke flere ord til å beskrive hvor utrolig bra det er å sitte sammen i en liten, bråkete bil på vei til en leilighet som er Gud vet hvor. Divno synes det ikke å være. Så nå tier de og har tidd en stund. Og det er ikke šteta, for de trenger ikke si noe. De bare er.
Pappa stopper et par sekunder i et kryss, så tar han til høyre, inn blant høyblokkene. I neste kryss stopper han et par sekunder igjen, så tar han til høyre igjen. Han ser på venstre side, på høyre side, oppover blokkene, rynker øyenbrynene — og kommer ut til det første krysset igjen. Der tar han uten å nøle til venstre.
Det er rett borti her, sier han.
Og det går helt fint for onkelen din at vi overnatter, sier mamma.
Selvfølgelig. Jeg har vært der flere ganger. Onkel Toni er en kul fyr, du kommer til å like han.
Men vi kommer ikke til å sove sammen, sier hun lavt og fort, som om hun egentlig bare hadde planlagt å tenke det.
Hva? Sier pappa. Nei, det… her er det! Vi skal inn i den garasjen!
Det er en av disse bombesikre garasjene nederst i en høyblokk, en sånn som skal tåle et atomangrep, sier de. Atomgarasje. Om amerikanerne angriper, eller russerne, eller kineserne for dens skyld, skal folk, onkel Toni og hele blokka, kunne gjemme seg nederst i denne bunkersen og noen timer senere, når angrepet er over, kravle uskadd ut og begynne å bygge opp igjen landet. For var det noe vi jugoslaver var gode til, var det å jobbe i fellesskap for et felles mål: OL neste år i Sarajevo, for eksempel, ville bli det beste OL noensinne, det sa de alle sammen.
Jeg må bare opp og hente nøkkelen, sier pappa og parkerer bilen foran inngangen. Bare vent her du, jeg kommer snart.
Det var en mørk og stormfull natt. Eller, ikke veldig stormfull, litt frisk bris her og der i tretoppene, og alle gatelampene og huslysene og billysene og flomlysene på fotballbanen, om de da var på, men det virket sånn, alle skremte natta bort, det var en ikke veldig stormfull og enda mindre en veldig mørk natt at en jente satt i en bil og ventet på en gutt. Han hadde knapt en manns bart, men var drøyt en manns høyde. Hun var halvparten så høy, dobbelt så bred og minst like voksen. Det sa alle.
Hun satte på en kassett og spolte fram til spor ni.
Han kom ut av en dør med en garasjenøkkel i hånda. Inn her, vinket han, jeg skal bare åpne døra først.
Hvorfor hater pappaen din meg, sang en mann fra kassetten. Jenta spolte til spor ti.
Gutten satte seg inn i bilen. Noen teller. En to tre to en to tre fir. En sprø, sart, spinkel gitar siver, duver, spraker ut av høyttalerne.
Det er en liten bil. Det er en stor gutt. Og likevel.
Det er sent. De er utslitt. Og likevel.
De står på en trang parkeringsplass i en bombesikker garasje hvor mennesker kjører ut og inn hele døgnet. Bilen har en noen sekunder gammel ripe i lakken på høyresida, det var noe med en stolpe han ikke så eller hun ikke fikk med seg, og de kan høre en mann gå forbi på fortauet utenfor, han synger en gammel folkevise, det er overraskende lytt her.
Og likevel.
Og likevel kysser gutten jenta og jenta gutten og der inne, under halvannet meters tak og to meters bredde, ved ratt som enhver Sabonis med respekt for seg selv skaller knærne i og tak han kneer skallen i, på seter som enhver breddeidrettsutøver ikke har noen som helst problemer med å fylle både i bredden og lengden og vel så det, begynner det å knirke i polstringer og støtdempere, begynner det å dugge på vinduer, begynner det å bli liv.
Og det ble liv.
Det ble liv, Liv.
Det ble liv.

En mann står i døra. Det er onkel Toni. Han har på seg en trang treningsbukse og en helsetrøye. Bak ham høres det en sang:
Drugarice mamice, a gdje su vam ćerkice
Eno ih po haustorima ljube se sa mangupima

Velkommen! roper han. Velkommen til søndre Debinje! Min kjære Petar! Og så kysser han pappa på kinnene — to ganger eller tre ganger, jeg husker aldri hvem som kysset hvordan, men det var viktig, to eller tre, du måtte velge og valget avslørte deg for alltid — før han vender seg mot mamma og sperrer opp øynene.
Næmmen, sier han og slår hendene sammen. Jeg har sett mange vakre kvinner i mitt liv, men dette? En engel!
Ali izlaz ima do devet
Ja sam stroga i budna

Så kysser han mamma på kinnene også, to eller tre ganger, eller mange flere, om jeg kjenner ham rett, og inviterer dem inn. Šljivovice? En ćevapčići, kanskje? Dere må spise noe. Se her ta en burek! Fortell meg alt, hvordan var konserten? Er det sant at de ikke skal spille mer? Er det sant at dette er slutten?

Ne brini, kad dođe u devet
Bit će već pet minuta trudna

Og sånn begynte det.

Det regner fremdeles. Værmeldingen sier at det kommer til å regne i hele dag, stykkevis og delt, men ikke en meter med sol. Jeg går bort til bokhylla og lar fingrene danse over bokryggene. Kanskje jeg burde lese Broen over Drina igjen. Det eneste jeg husker, er hvordan de spiddet folk levende på påler langs elva, men det var vel noe kjærlighetsfortellinger også, vel? Noen som fikk hverandre på tross av etniske forskjeller (argh, jeg hater det ordet, etnisk, etnisk, etnisk meg i ræva!) eller svømte over Drina til sin utkårede og dermed beviste for hele verden hvor overveldet av kjærlighet han var. Eller hun.
Jeg skulle ha svømt over Tista til deg, kastet meg i dine armer, våt og gjørmete med lukta av Kaken langt ned hårbunnen. Du ville ikke ha kysset meg. Du har aldri vært glad i brungrønne gjørmeelver. Men du ville ha tatt meg med hjem, dusjet meg, laget mat til meg, forberedt en varm sofa med et mykt teppe, og satt på en god film. En tidlig Kusturica, kanskje. Og så vil du ha kysset meg.
Ja ja. Det fikk vente til Danmark.
Jeg tar ikke ut en bok. Istedenfor tar jeg fram mobilen, blåtannkobler til en høyttaler, lar tommelen skli glatt og stille over det stive glasset — jeg bruker ikke pekefingeren, ikke ennå, jeg er fremdeles ungdom nok til å vite hva jeg gjør — åpner en av de mange appene, en musikkapp denne gang, søker meg fram til en favoritt, en av de få sangene jeg har markert med et hjerte, trykker lydløst på play og legger telefonen fra meg på bordet.
En sprø, spinkel, sart gitar danser ut i stua og duver ned som et teppe over H, over O, over M, over Vučko, over E, over meg, over deg, over alt som var og alt som kommer til å ha vært.

Tirsdag 23.7 2024

Jeg har vasket alle doene.
Doen i kjelleren, den vi aldri bruker, men som på en eller annen måte likevel klarer å bli møkkete av gudene vet hvilken dritt, doen i badet i første etasje, det som gjestene bruker når de står opp midt på natta for å lette på trykket eller tvertimot skru det opp, eller begge deler, samtidig eller etter tur, og begge doene i andre etasje, både den ved siden av jacuzzien og saunaen, og den som er ved siden av dusjkabinettet med stråler fra alle kanter og som vi aldri bruker, med mindre vi virkelig trenger å vaske oss på samme tid, og derfor kan brukes til de mer illeluktende variantene av dobesøk. Jeg har sprøytet med dosprøyt og børstet med dobørste, blankpolert porselenet, gnikket og gnukket vekk tre år med halvveise halvvaskinger, gjort alt som nytt og ubæsjet og ukalket.
Jeg har vasket vinduene, alle sammen. Soveromsvinduene, innsiden og utsiden av de tunge takvinduene på badene, taket på hele den svære vinterhagen med jord og gamle blader og døde insekter som har regnet ned fra det kinesiske lindetreet og avleiret seg der så lenge huset har eksistert, og alle glassveggene i vinterhagen, mot jura, mot alpene og mot naboen med den überfriserte plenen og epletrærne som i motsetning til våre aldri bærer frukter, gjesteromsvinduene, det store, runde vinduet ut mot Jura, de gjengrodde vinduene øverst mot veien i kjelleren og de to tross alt litt mindre kjøkkenvinduene ut mot alpene. Aldri så jeg alpene fagrere. Aldri så jeg Jura finere. Aldri var jeg så frustrert over å bo i et palass.
Vi kunne vært litt mindre flotte på det. Vi kunne ha bodd i en liten leilighet i sentrum, med kort vei til kaféer og restauranter og kino og det lille Genève har å by på av uteliv. Vi kunne klart oss med én do, ett bad, ett epletre i en liten bakgårdshage. Vi er tross alt bare to. Men nei. Vi kunne få oss en villa, så da fikk vi oss en villa. Kjekt å ha, sa vi. Tenk om vi får besøk, tenk om en balkansk ferieuke tilfeldigvis overlapper helt nøyaktig med en norsk og kjøkkenet blir en Pandoras eske av fullstendig inkompatible smaker og krydder. Eller om vi får besøk av en barnefamilie eller to, skrukkete, skrålende, skrikete skrikerunger som gulper over middagsbordet og spyr over den bærbare babysenga vi aldri finner i kjelleren og som vi alltid sliter med å brette ut og få satt opp. Tenk da å få stua okkupert av bæsjebleier og fotsålsperforende plastleker!
Nei. Får man en villa, så tar man en villa og takker skattebetalerne eller firmaets raushet i en julebordstale. Så kan man ha et gjesterom eller to, et kontor, et TV-rom, et stort kjøkken man kan gjemme seg på for å lage eller finne eller sjekke mat, alt ettersom hvilken unnskyldning som passer best, og et dusfarget, digert soverom med spotlights som ser ut som stjerner. Så kan man gjemme seg bak tre meters høye hekker, som naboene gjemmer seg bak sine, og se på TV eller jobbe (ah dette magiske ordet, jobbe, jeg må jobbe, jeg har ikke tid til uvesentligheter, jeg har viktige ting å bedrive, jobbting, la meg være i fred!) eller løfte noen lette vekter, hvis man er av den typen, uten at noen andre ser det enn den du har valgt å dele livet ditt med.
Eller man kan, når denne andre må jobbe til sent på kveld, finne fram en av de mange klutene eller børstene eller nalene eller hekksaksene man har og vaske, skrubbe, klippe, stusse, skure, rense hva enn som trengs å vaskes, skrubbes, klippes, stusses, skures, renses, fikses eller ordnes for å holde hele villaen i noenlunde stand før den gis tilbake til eieren etter tre eller fire år, så han kan leie den ut til andre som får dekket husleien av jobben eller skattebetalerne i det landet de er kremkremrepresentanter for. Hva det enn innebærer, kanapémingling og vinklimpring, retreater på fancy hoteller eller uendelige møter på innesperrede forsamlingslokaler eller sånne ting, sånne ting.
Vi kunne ha hatt en hushjelp, som alle andre. Av prinsipp er jeg glad vi aldri hadde det. En måte å holde oss fast i virkeligheten på, å ta ansvar for eget hus og egen søppel og egen dritt. Dette er også livet, sa vi og stirret oss gjespende inn i baderomsspeilet mens vi skrubbet vekk tannkremrester og den ene kvisa jeg poppet en gang, nesten nostalgisk, tilfreds med min hormonelle ubalanse, fornøyd med å kanskje for siste gang la årelang trening komme til sin rett.
Vi kan poppe våre egne kviser og vaske alle doene selv og fingnukke alle vinduene helt uten hjelp. Det er sånne mennesker vi er — ikke av nødvendighet, men av valg. Av prinsipp.
Jeg ser på doene. Jeg ser på vinduene. De er så merkelig rene. En regndråpe treffer vinterhagetaket, men den må ha gitt kontrabeskjed tilbake, for det kommer ikke flere, den forblir ensom og alene og fordufter sakte uten noen andre regndråper rundt seg. Eller kanskje det bare var en fugl som spyttet eller gråt en skvett over gudene vet hva fugler spytter på grunn av eller gråter over.
Du kommer aldri til å se hvor rent det er her. Eieren kommer sikkert til å betale et firma for å vaske ut uansett. Og flyttefolkene er sikkert som flyttefolk flest, ikke møkkete, men heller ikke helt rene, med støv og sand og noe som virker som sykkelolje som etterlater seg ubestemmelige flekker i varierende farger på de merkeligste steder. Men vasket har jeg. Fordi prinsipper. Og nå har jeg vondt i skuldrene.
Takk, prinsipper, sier jeg mot mitt eget speilbilde i vinduet og ser hvordan ånden min setter seg på glasset og dugger ned utsikten mot alpene.
Takk skal dere faen i meg ha. Og nå må jeg bæsje.
Du har sendt bilder fra Halden. Fra Festningen, hvor kanonene står som de alltid har stått og pekt ned mot Torget og mot noen trehus fra sist byen var yrende og hadde en framtid. Fra Rødsberg, fremdeles med det samme spisse metallgjerdet rundt skolegården og de samme kalde steintrappene inn til klasserommene. Fra graven til faren din, med friske blomster og gravsteinsbokstaver som enten har blitt tusjet opp eller ikke har rukket å falme. Fra Sorgenfri, hvor utsikten noen dager til fremdeles er uljået gress og uhugget skog på den ene siden — og en hekk, en vei og et jorde den andre siden. I den rekkefølgen.
Vår gamle by, vårt gamle liv. Og snart vårt nye, i et gammelt hus hvor du kjenner alle krinklene og krokene, blant mennesker du kjenner hemmelighetene og forhistoriene til, og jeg, jeg…
Jeg tenker på alle krinklene og krokene jeg kjente i Sarajevo. Jeg tenker på alle hemmelighetene jeg visste om der, før de forsvant, på den ene eller andre måten. Hvor man fant frosker i Miljacka. Hvordan man fikk fru Divac i femte til å gi deg en ekstra kakebit. Hvordan man fikk pionérhatten til å ikke falle av når man hoppet.
Jeg tenker på utsikten i Grbavica. Husker du? Husker du da vi var i Sarajevo og tok trikken utover fra sentrum? Da vi kom til Grbavica og så noen enormt høye, gule blokker? De jeg pekte på?
Jeg tenker på utsikten fra morfars og mormors leilighet helt på toppen, i ellevte etasje: Žuta Tabija, hvor de skjøt med en kanon hver kveld sola gikk ned under ramadan, stadion oppe på en ås ved siden av sykehuset, de krinklete krokete takene i Bascarcija.
Der bodde de. Morfar og mormor. Og der bodde mamma og pappa, helt fra de innså at jeg var på vei. Bildet over skrivebordet mitt er fra bryllupsfesten: mammas mage buler tydelig under en påfallende vid og ikke helt hvit bryllupskjole. Hun har noe slags hvitt slør eller krans eller hva det heter på hodet og smiler litt stivt til kamera. Ved siden av henne står pappa, et hode høyere, halvannet hode høyere. Han har en lyseblå dress med sleng og store kraver, det ser ut som han har lånt den av onkel Toni for å gå på karneval.
Hvor de giftet seg? Jeg vet ikke. Men det må ha vært på rådhuset. Kanskje de gikk innom moskeen eller en kirke eller to for å velsignes, men det var vel bare på rådhuset de kunne gjøre det offisielt, vi var jo kommunistiske, eller i alle fall kommunistiske nok til å ikke være religiøse. Men jeg vet ikke. Morfar sa moskeen. Mamma sa rådhuset. Farmor sa den serbisk-ortodokse kirken. Og jeg vet ikke hvem jeg skal tro på.
Mamma vagger på overtid ut av den ene doen de har i leiligheten og inn på gjesterommet. Hun prøver å legge seg ned, men det er for urolig der inne, jeg sparker og spenner i alle retninger, hun reiser seg opp igjen, bøyer seg over stuebordet og stønner.
Hvordan går det? Skjer det noe?
Mormor kommer med en oransje bolle kyllingsuppe med gulrøtter. Det er bare dem der nå. Pappa har gått med farfar og morfar til stadion, sammen med tusenvis av andre, mediafolk, notabiliteter og kjendiser, kongelige og partikadrer og adelige av alle avskygninger. Hele byen, hele landet har summet og dirret i mange måneder allerede, men nå, i dag, begynner det endelig. Nå skal vi vise verden vinterveien, at vi kan samarbeide og skape noe mer uovertruffent enn noen andre land noensinne. Det er 8. februar 1984. Om noen timer begynner OL med at ilden tennes på stadion. Og her inne ligger jeg og plasker. Og det er alt mamma kan tenke på.
Tenk om det ikke blir en jente, sier hun ut i lufta.
Spis nå, sier mormor. Du trenger krefter.
Jeg mener, jeg visste at det ville bli en jente, med en gang. Du føler sånt, ikke sant? Du merker det på hvordan hun sparker, hvordan hun beveger seg når jeg spiser noe kaldt, hvordan hun snur seg og legger seg bedre til rette. En gutt ville ha vært mer bråkete, mer uvøren. Ikke sant? Det er en jente, jeg vet det. Det er en Radmila.
Nå skal du snart ut, Radmila, sa hun mot magen sin mens hun strøk pekefingeren forsiktig over huden, som for å skrive navnet mitt.
Mormor tenkte, som hun hadde tenkt mange ganger de siste ukene, at det jammen var et merkelig navn på en bosnisk jente. Serbisk, var det ikke det? Og så gammeldags! Men det var vel ikke noe å gjøre med det, hun burde være glad over at jeg ble født i det hele tatt, og ikke henge seg opp i hvilket navn jeg skulle få. I verste fall kunne hun jo kalle meg Fatima, eller noe annet bosnisk, hun kjente flere som gikk under flere navn, alt etter hvilke mennesker de var sammen med.
Spis nå, sa hun bare og dyttet bollen nærmere mamma. Du vil trenge det.
Min kjære lille, Radmila sa mamma. Det er ikke så lenge igjen nå. Vi venter på deg alle sammen, jeg og pappa og mormor og morfar og farmor og farfar og alle andre.
En rie gikk gjennom henne. Hun knep ansiktet sammen og ventet. Så sukket hun. Jeg må på do igjen, sa hun.
Hajde, sa mormor.
Hajde, sa mamma, reiste seg og stabbet og vagget med tunge sukk og stønn ut på badet.
Hajde, Petar, sa Vlade. Pappa gikk ut av den lille, illeluktende doen i garderoben under stadion og og dro den tynne glidelåsen opp på det hvite kostymet. Rundt ham var de andre i sine gule, røde og blå kostymer, som regnbuesmurfer, bare med litt mindre neser og litt mer farger på hodepynten. De var klare. En regissør, eller scenograf, eller hva han nå kalte seg, fulgte dem ut på arenaen og stilte dem opp for en siste generalprøve.
Venstre, høyre, rundt, vifte med armene, litt rundt igjen, husk å smile, husk for all del å smile. Hele verden ser på oss.
Det hadde vært varmt de siste ukene, altfor varmt, snøen hadde ikke lagt seg noen steder, knapt nok på de høyeste toppene rundt byen. Og det var jo ikke optimalt for et vinter-OL. Dette går aldri bra, sa folk. Det kommer ikke til å bli snø, det kommer ikke til å bli kaldt nok, vi må avlyse hele OL og alt går i dass! Alt kommer til å ha vært forgjeves! Sa folk.
Venstre, høyre, rundt, sa pappa.
Vi må gifte oss, sa mamma, og flytte inn på gjesterommet til mormor og morfar og du må få deg jobb på fabrikken, hvordan skal vi klare det?
Venstre, høyre, rundt, sa pappa.
Og hun er muslim og dere er ikke 20 engang og hva i alle dager tenkte du på?
Venstre, høyre, rundt, sa pappa. Venstre, høyre, rundt. Vift med armene.
I går var det helt opp til 15 grader, vårvær, men da han gikk til stadion i dag tidlig med morfar og farfar, hadde det sunket til 5 grader. De lette regnet yret ned over nattefrostens islagte pytter og de stabbet seg oppover bakkene på glatte sko og noen ganger, når de nesten falt, viftet de med armene og gjenvant balansen. Noen falt. Noen skled to skritt bakover hvert skritt oppover. Men ikke dem. Venstre, høyre, rundt. Vift med armene.
Da de kom til stadion, falt de første snøflakene.
Dette kommer til å gå strålende, sa farfar.
Pappa står midt inne på stadion. Ved siden av ham står Vlade. Strålende, sier en regissør eller scenograf eller hva han er. Strålende! Dere er klare for showet!
Åssen gåre med Zana, hvisker Vlade.
Sprekkeferdig, hvisker pappa. Men det virker ikke som det kommer til å skje noe i dag. Hun er hjemme med svigermor.
Hva skal han hete?
Hva?
Hva skal han hete? Vlade?
Hun, sa pappa. Hun skal hete Radmila.
Radmila, gjentok Vlade. Dere kunne ikke ha funnet et mer jugoslavisk navn, da?
Så gikk de inn i garderoben igjen.
I leiligheten ryddet mormor kyllingsuppa, satte plastfolie over bollen og fant plass til den i kjøleskapet. Radmila, mumlet hun og spiste sin egen kyllingsuppe. Radmila!
Eh, mamma? Hørte hun en stemme fra badet si. Eh, mamma? Jeg tror det skjer noe.
Neida, sa mormor. Det er disse falske riene igjen. De går over.
Renner det under falske rier også?
Renner? Renner?! Har vannet gått?
Jeg vet ikke hva det betyr, men…
Jeg har forklart deg det hundre ganger…
JEG VET DU HAR FORKLART MEG DET MEN JEG VET IKKE OM DETTE ER VANNET MEN DET ER NOE VÅTT OG AARAGHAHJHJH JEG TROR RADMILA VIL UT NÅ!
Ååååå, sa mormor og slo seg for munnen. Og alle er på åpningsseremonien!
Du må kjøre, sa mamma.
Ambulanse, sa mormor, og tok opp telefonen. Jeg kan ringe en sykebil?
Kan du hente meg en ny underbukse?
Mormor hentet en underbukse og løp tilbake til telefonen.
Ja hei min datter føder, hesebleste hun inn i røret. Hva mener du, vente? Hun føder nå! Jeg ser hodet! Ja jeg vet det er OL, men vær så snill, det er jo ikke krig på stadion heller, de trenger vel ikke hundre sykebiler på standby? Taxi? Hva mener du, taxi?
Hva mener du, taxi, sa mamma inne fra badet — vi har bil! vi kan kjøre selv!
Jeg går ut. Kanskje det er noen naboer som har bil hjemme.
Vi. Har. Bil. Jugoen! Har du glemt den?
Jeg prøver igjen, sa mormor og prøvde igjen, men hvem hun enn ringte til, så var det ingen som tok telefonen.
Jugo! Nå!
Ali draga moja, jeg bare…
Tuut. Tuuut. Tuuut, sa det i telefonen.
AAERHJH sa mamma. Så skrek hun noen ord hun aldri ville lære meg.
Det går busser til åpningsseremonien. Jeg har sett dem, de er ikke fulle og går hele tiden, gratis er de og, de…
Og så skal vi GÅ FRA STADION TIL SYKEHUSET?
Ååååh, sa mormor og snurret rundt, ute av stand til å velge retning. Kan du ikke holde igjen? Bare litt? Bare til de er tilbake? Vil du ikke se Petar danse på TV? Hele verden ser på oss, han kan ikke gå fra stadion midt i dansen, du må holde igjen, bare litt. Da jeg fikk deg…
JEG BLÅSER I DANSINGEN. BAŠ ME BRIGA! VIL DU JEG SKAL FØDE HER? JEG MÅ TIL SYKEHUSET NÅ!
Pust, rolig, pust, sa mormor, mer til seg selv enn mamma. Du kan kjøre. Dette går bra. Det er bare en jugo. Alle kan kjøre en jugo.
Sannheten var, selvfølgelig, at hun ikke kunne kjøre, ikke engang en jugo. Hun hadde prøvd en gang, hjem fra en fest hos Dragomir. Morfar hadde sjanglet så tungt at han måtte støttes av Dragomir og en av vennene hans ut til bilen, hvor han hadde kollapset i forsetet og sovnet med en gang. Dragomir hadde rotet fram nøklene fra lomma til morfar og gitt dem til mormor. Lykke til, hadde han sagt, det er ikke så vanskelig. Hvis du bare får den i fart, kan du rulle hele veien ned til leiligheten. Holder du den i førstegir, trenger du ikke å bremse engang. Se her, jeg skal hjelpe deg.
Så hadde han satt seg inn, startet bilen og satt den i fri. Da mormor satte seg inn, bad han henne om å trykke inn clutchen før han fra baksetet satte bilen i første og gikk ut over morfar.
Men i svarte… mumlet morfar og sov videre.
Sånn, nå slipper du sakte opp clutchen og snur på den store runde greia foran deg for å svinge. Det går fint, det er ikke noen biler ute nå, og om det skulle være noen, er det ingen politibiler, og om det skulle være det, er det sikkert bare Sasha, og han har jeg spilt basket med, så du kan bare hilse fra meg, så går det bra. Det verste blir nok å få ham opp trappa, hehe.
Og så lukket han bildøra og gikk tilbake inn til festen.
AAAERGH, stønnet mamma og bøyde seg forover så godt hun kunne på kjøkkenbenken.
Pust-pust-pust!
AERGH, til helvete med denne pustinga, bare få meg til sykehuset!
Her, ta denne, sa mormor og la en kåpe om mammas skuldre. Vi klarer dette. Ako Bog da.
Og så gikk de ned trappa, da, begge uten førerkort, men bare den ene uten rier, ned til den blekgule jugoen som sto nede i garasjen. Mamma krøket seg inn, mormor lukket døra og løp rundt bilen.
Pust, sa hun, mest til seg selv. Pust. Pust. Pust.
Ved siden av henne ligger hennes livs kjærlighet, helt i sin egen verden. Det er opp til henne å få dem trygt fram.
Dobro, sa mormor og tok fast i rattet. Dobro.
Hun svingte ikke ut den første broa til Zmaje od Bosne. Det var der de hadde avtalt å kjøre, mamma og pappa, om de da trengte å kjøre. Men mormor likte ikke den veien. Det var for stor, for åpen, og nå enda fullere enn vanlig av biler og busser og trikker og mennesker som var på vei opp til stadion. Istedenfor kjørte hun, bom bom bom bomgiret hun i den spluttrende putrende jugoen, over Vrbanja-broa.Foreldrene hennes hadde kalt henne broa for Cirishana, og hun gjorde det selv fremdeles. Piletrebroa hørtes bare merkelig ut; en dag ville de kanskje kalle opp broa etter noen ordentlige helter, som de hadde kalt opp den store veien etter marskalk Tito.
De passerte Holiday Inn. Det var der de bodde, alle kjendisene og notabilitetene, i dette kvadratiske, nybygde hotellet som øverst var brunlig, men som ble stadig blekere og gulere lenger nedover veggene. Helt nederst hadde det den samme blekskrikende gulfarge som jugoen. Der kom de endelig ut på Zmaje od Bosne. Nå kunne hun ikke lenger unngå det. Mammas mage dyttet borti dashbordet og mormors hender tviholdt rundt rattet først helt øverst, ett minutt på tolv, så helt ytterst, kvart over tre, mens knokene vitnet og snøen duvet sakte ned.
Over duren og spluttringen og feilgiringen kunne de ha hørt kirkeklokker fra den ortodokse kirken, hadde de hatt ørene på. Litt etter ville de ha hørt den katolske kirkeklokken slå sine slag, og deretter, etter en liten pause, muezzinens ezan som fyller lufta. Og de som ville høre, de hørte; og de som ikke ville, hørte ikke. Folk gikk til moskéen eller til kaféen, til kirken eller til parken; til bønn eller det motsatte. Dette var Sarajevo. Dette var oss: et konglomerat, en kakofoni av religioner, kulturer, klær og mat. Alle spiste pita, men de fylte den med ulikt fyll, enhver etter sin smak. Katolikker, protestanter, ortodokse, jøder, muslimer, fotball og basket, djellaba og dress, bart og skjegg og glattbarbert.
Men Sarajevo var hjemme for dem alle sammen. Og snart ville det være hjemme for en til.
En rie traff mamma. Mormor gasset, ruset, giret og giret igjen, og klarte såvidt å passere en buss som var full av OL-tilskuere.
Samo tamo, sa hun, bare opp der, de skal ned til stadion til venstre, så drar vi opp til høyre. Pust, pust!
Pust, pustet mamma. Pust. Pust.
På stadion begynte tribunene sakte å fylles av bosniere, kroater, serbere, montenegrinere, makedonere, slovenere, kosovarer — med ett ord, jugoslaver — og hundrevis, tusenvis av utlendinger. På den ene siden av stadion skålte bosnieren morfar med kroaten farfar. For oss, sa de. Živjeli! På den andre siden satt onkel Toni på VIP-tribunen (gudene vet hvordan han kom seg dit, men han hadde vel veze der borte i søndre Debinje, da) med sin egen lille lommelerke. Živjeli, sa han til alle og ingen samtidig. En påfallende pen mann, med sterke øyne og enda sterkere kløft i haka, kastet et blikk på ham.
Her, sa onkel Toni, ta litt slivoce.
Yes, please, sa mannen på amerikansk. For et fantastisk folk dere jugoslaver er!
Živjeli, Kirk, sa onkel Toni.
Dagen etter ville denne amerikaneren spise på en restaurant i sentrum og eieren, en gammel venn av onkel Toni (selvfølgelig), ville ta seg betalt i dollar istedenfor dinarer, så prisen ble ti ganger så høy. Han gjorde det ikke med vilje, ville onkel Toni si senere, i motsetning til meg ble han simpelthen blendet av det hollywoodske ansiktet, og han ble uansett arrestert og dømt før OL var over. Vi var et fantastisk folk, sa onkel Toni og nikket megetsigende.
Nå begynner det snart, sa pappa under stadion. I dag er dagen, Vlade, nå begynner det snart, hører du alle folkene der oppe?
Sånn, sa mormor og svingte opp foran sykehuset.
Mamma vagget ut, større og vondere enn noensinne, mens mormor sakte rullet rundt hjørnet for å finne en parkeringsplass hun våget å kjøre inn på. Hun fant en lengst bort. Så la hun en lapp på dashbordet og løp etter mamma.
Det var ingen heis. Eller det var en heis, men den stod. Mamma hadde alt stabbet seg halvveis opp til tredje etasje da mormor tok henne igjen.
Her, sa hun og holdt rundt henne. Len deg på meg. Dette går bra. Pust pust.
De kom opp til en dør. Rađaona, stod det på den. Den var lukket. Mormor banket, og en luke åpnet seg, akkurat som på en godt befestet middelalderborg.
Ja?
Ehm, min datter skal føde.
FØDER!
Føder. Nå.
Et øyeblikk.
Så lukket luka seg og de ble stående igjen alene i den hvite gangen, tolv meter over jugoen, ti meter fra en tom sykehusseng, en snau kilometer fra morfar og farfar og onkel Toni på OL-tribunene.
Jaha.
Så åpnet døra seg og en sykepleier med hvit hatt tittet ut.
Fru Tomic, sa hun. Midt under åpningsseremonien. Jaja, du får komme inn, da.
Dette blir så bra, sa morfar til farfar. Nå skal vi virkelig vise verden, sa farfar til morfar.
Aergh, sa mamma idet en rie traff henne igjen.
I gangen utenfor mumlet mormor en kort bønn, hun som nesten aldri ba. Inshallah, sa hun, måtte det gå bra. Og så, som for å helgardere seg: Ako Bog da. Måtte det snart være overstått.
Inne på fødestua ble mamma plassert i en nyoppredd seng. Det var hvite gardiner og hvite vegger og hvite laken. Ute på gangen hørtes en TV: “Og her ser vi Sarajevos Olympiastadion i alle sin prakt, med et lag av nysnø over alt, og vi er klare dere, for åpningsseremonien i disse 14. olympiske leker.” Utenfor vinduet drysset snøen stille og fredelig over åsene som tårnet over blokkene, husene, åkrene, en flyplass, en altfor bred gate, en stadion full av mennesker fra hele verden. Wwhøøøøø, brølte de utenfor vinduet og et sekund senere, whøøø fra TV-en ute i gangen.
Åssen gåre her, æ, sa sykepleieren.
AAERGGH, sa mamma.
Første, eller? Du får prøve å slappe av litt, så kommer vi og sjekkeræ. Bare legg dæ ned litt, sånn ja, det ekke så ille, vi har vært gjennom det her før, alle sammen. Legg deg ånkli ned, så setter jæ på litt rolig radio for dæ, og så går det så bra, så.
Og med det gikk hun ut i gangen igjen. En eim av sigarettrøyk hang igjen etter henne.
Mamma ble alene igjen og prøvde å puste mellom riene. Hvor tett kunne de egentlig komme før de var konstante? Hvor vondt kunne det egentlig gjøre? Og hvorfor forlot de henne her, helt alene?
Whøøø, sa publikum og vinket til Senegals ene mann på innmarsjen. Heey, vinket Lamine Guèye tilbake.
Senegal, det er i Afrika, ikke sant, sa sykepleieren utenfor døra. Svarte afrikanere kan vel ikke stå på ski? Se på’n ‘a stakkar, han gråter, han ser jo helt fortapt ut, jo! Mellom USA og Sovjetunionen, haha!
AAERGH, sa mamma og klamret seg fast til lakenet.
Nå kommer snart våre helter, Bojan Krizaj og døm, ropte sykepleieren. Jæ ska bare se døm først, så kommer jæ!
Jeg liker Franko Jurek, sa en annen stemme der ute.
Men han er slovensk?
Nå får du gi deg, sa den andre stemmen. Vi er alle jugoslaver, og det vet du.
USA kom gående inn i skinnjakker og viftet med cowboyhatter. Sovjetunionen marsjerte i lange frakker, og Finland med sine rare blå luer, og Tsjekkoslovakia, og Sveits, og Norge, og Øst- ogVest-Tyskland, og alle vinket til tribunen, og hele tribunen vinket tilbake, og et sted under folkehavet stod pappa med den hvite plastdrakten sin og svettet, og et godt steinkast unna lå mamma i hvite laken og svettet også.
Alle landene gikk inn og stilte seg pent opp. Danserne kom ut og gjorde sine nummer.
Nei, flammen kommernte på en stund, sa sykepleieren idet hun kom inn i rommet. Ska vi se her, da, fru Tomic. Her var… Oj, her vare åpent! Doktor! Doktor! Vi har en baby på vei!
En eldre dame hastet inn døra.
På TV-en viste de hvordan flammen ble hentet fra Olympia og kjørt med olympisk fly til Jugoslavia.
AAEARAGAHH, sa mamma.
Fra Sarajevo tente de en annen ild og så fulgte de to flammene to ulike ruter rundt i landet: Zagreb, Beograd, Tuzla, Mostar, før de kom tilbake til Sarajevo igjen.
Jeg ser hodet, sa legen
Der er flammen, sa det på TV.
Og der var den. En professor (gudene vet hvilken veza han hadde samlet seg for å overbringe flammen inne på selveste stadion, en sølle professor, men der stod han altså, denne professoren, og var symbolet på det ypperste de olympiske leker kan frembringe) ga den til en langrennsløper som foran seks andre hvitkledde langrennsløpere staket seg vei på en snøstripe de møysommelig hadde holdt ved like den siste uka.
Ikke ennå, ikke ennå, bare pust litt, sa sykepleieren.
Bare en runde til, sa de på TV, og så skal Sanda Dubravčić få flammen, vår alles kjære kunstløper.
Ekke ho kroat, sa sykepleieren.
Fokus, sa legen, nå er det like før.
Sanda fikk flammen og løp gjennom danserne og mamma fikk pusten igjen og det bølget rundt henne idet hun nærmet seg slutten.
Siste bakke nå, sa legen.
Siste bakke nå, sa de på TV.
Og Sanda løp opp trappene og mamma skrek og legen sa press og Sanda kom helt opp, der er det, der er hodet mitt, men det var bare nesten, pust, en siste pust, Sanda snur seg og ser mot publikum, andpusten etter trappene, og mamma puster, nå, sa legen, nå sa de på TV, NÅ!
Nå. I samme øyeblikk som Sanda snur seg og OL-ilden flammer opp, plopper jeg ut. I samme øyeblikk som jubelen stiger opp fra stadion, stiger jubelen opp på fødestua — mamma stønner lettet og utslitt, legen grynter fornøyd over at jeg kom ut i et helt stykke, men småsur over å ha mistet flammetenningen, sykepleieren klapper i hendene og roper: det er en gutt! En liten krabat! Vet du hva han skal hete?
Radmil, begynte mamma. Radmil…o.
Noen slår av TVen ute i gangen.
Hei!, utbryter legen og går ut.
Radmilo, sier sykepleieren ider hun veier meg og tyller meg inn. Radmilo? Sekke akkurat ut som Radmilo, vel? Mer enn Ahmed eller Muhammed, syns nå jeg. Med det flate bakhodet! Du vet, sånt ordentlig bosnisk navn.
Radmilo, gjentar mamma.
OK, sier sykepleieren og holder meg opp så mamma skulle se meg bedre. Jeg blunket sakte og så uklart i hennes generelle retning.
Si hei til sønnen din, sa hun. Radmilo. Radmilo, dette er mora di. Velkommen til livet.
Hei Radmilo, sa mamma. Så lukket hun tårefylte øyne. Livet kunne ikke bli bedre enn dette. Bortsett fra at hele kroppen verket og at hun var utslitt og at nå skulle de ta meg bort i naborommet for å gi henne litt ro og fred som de sa — men bortsett fra alt dette, kunne livet knapt bli bedre.
Under stadion et sted tok pappa av seg den svette hvite drakta si.
Det var så bra, ropte han ut til ingen spesielt, det var så bra!
Inne på stadion holdt en jugoslavisk alpinist med hvit jakke og blå hatt fast i det olympiske flagget og lovte at fremtiden også skulle bli bra.
Obljubljam, da bomo na teh olimpijskih igrah nastopili v pravem športnem duhu, da bomo spoštovali pravila in se po njih ravnali…v… begynte han før han pustet og tok en lang pause.
Jeg lover at vi i disse olympiske lekene skal opptre med rett sportsånd, at vi skal respektere reglene og følge dem …
Jammen tar’n det ikke på slovensk, sa sykepleieren.
På TV viste de et nærbilde av en danser som smilte oppmuntrende og klappet. Fra tribunen steg det opp lyden av tusenvis av votter og hansker og hender som ble klasket mot hverandre. En gutt viftet med en tøyulv i oransje T-skjorte — Vučko Sarajevo 1984 stod det på den. Fortsett, Jurek, ropte noen. Hajde!
Jaha, da skal vi se, sa legen da hun kom inn i rommet igjen og bøyde seg ned foran mamma. Hvor mye… ajaj, her har det gått fort i svingene, ja. Vi skal nok få sydd deg opp igjen, skjønner du. Du kommer deg snart hjem. Det kommer til å gå bra.
… v slavo športa in čast svoje domovine, sa alpinsten endelig.
Til heder for sporten og til ære for vårt fedreland.
Det kommer til å gå bra.

Det regner ikke lenger, men det er fremdeles skodde. Det er i ferd med å mørkne, bare et oransje skjær over Jura. I Halden, sier du, er det pent vær og lyst i flere timer til. Den norske sommernatta, sier du. De norske skogene, sier du. De norske fjordene! Sier du. 
Iddefjorden er vel også en fjord, tenker jeg. 
Det blir fint å få deg hit, sier du. 
Ja, sier jeg. 
En hund bjeffer i en nabohage. Jeg visste ikke at de hadde hund. Jeg visste ikke engang at de fremdeles bodde der, jeg har ikke sett dem på flere måneder. Eller kanskje det er en ny familie. Kanskje det er noen utlendinger igjen, som oss. 
I Halden vil vi ikke være utlendinger, sier du. 
I Halden vil vi være hjemme. 
Det har alt blitt nesten helt mørkt når vi legger på. Jeg setter jeg meg i sofaen med laptopen. Vučko sitter på peishylla rett bak meg. Mørket senker seg ned som et tungt teppe rundt oss. 
Jeg finner 250 stepenice på youtube og stirrer meg gjennom den mens jeg spiser sjokoladeis rett fra boksen. Så finner jeg Once brothers og stirrer meg gjennom den også mens jeg spiser kaffeis rett fra en annen boks. Hva vi kunne ha vært, tenker jeg. Hva vi er. Hva vi kommer til å være.
Så lukker jeg laptopen og ser etterbildet av kroatiske, serbiske, bosniske, slovenske basketballspillere på en vegg som før var hvit, men som mørket nå har gjort nesten svart.

Onsdag 24.7 2024

Plantene har begynt å visne. Husfreden ser ut som den har vært i krigen. Den store, høye fikentreaktige greia i den gule potta kryper litt sammen i hjørnet og sturer. Til og med kaktusen på bokhylla virker litt molefonken. Jeg må ha glemt å vanne dem. Det har vært så mye.
Jeg fyller et vannglass, vanner husfreden, fyller det på nytt, vanner fikentreaktigheten, fyller det nok en gang og skal til å vanne kaktusen, men ombestemmer meg og drikker det selv istedenfor. Det smaker fjell og isbre og rent. Jeg tror ikke jeg drukket noe godere vann enn springvannet her i Sveits. Husker du vannet i Portugal? Ikke farlig, sa de, men ingen drakk det. Det smakte klor og såpe og muggen betasuppe. Eller i Marokko, hvor det ikke var vann. Elveløpene var tørre og innsjøene var små, brune pytter. Søppelkjørerne som ringte på porten og vi som kom ut for å gi noen småmynter, som man gjorde, som man gjør, siden lønningene er så lave at det er baksisen de lever av. Og så spurte de ikke etter småmynter, eller store, for den saks skyld. Det var vann de ville ha. De sto bakpå en gammel, stinkende søppelbil i solsteken, hoppet av, løp bort til søppelbøtter som nesten alltid var overfulle og på en eller annen måte enda mer illeluktende — og alltid fulle av katter. Shush, sa de og viftet med henda i de varme kjeledressene. Shush shush! Og kattene hoppet ut av de grønne søppeldunkene mens løshundene sirklet. Og sola varmet, og sola stekte, og sola brant, og de svettet til de ikke kunne svette mer, og så ringte de på portene utenfor villaene og ba pent, på arabisk eller med gester, alt ettersom, om de ikke vær så snill kunne få litt vann.
En gang ga jeg dem en flaske, kjøpt på Marjane, supermarkedet de trolig aldri hadde vært på. Men som regel fylte de bare sine egne flasker med hageslangen. Shukran, sa de. La shukran aloezjim, sa jeg, og så sa jeg ikke mer, for jeg kunne ikke mer arabisk, selv etter to år i Marokko; og så sa ikke de mer, for de visste ikke hva de kunne si, selv etter mange år på søppelbil i villaområdet.
Og så kjørte de søppelbilen videre, mens gartnerne stod distré i villahagene bortetter og dynket plenene så det stive, sammenfiltrede gresset skulle holde seg grønt hele året. Og under dem begge, under oss alle, sank grunnvannet, dag for dag, måned for måned, år for år.
Det var det du sa da vi flyttet derfra. Du sa det da satte deg på flyet fra Rabat, før setebeltet, før sikkerhetsdemonstrasjonen, før flyvertinnene (for det var bare kvinnelige på Air Maroc) sjekket overheadcompartmentsene og at alles seterygger var rette — åh, sa du, jeg gleder meg til å drikke rent vann fra springen! Jeg gleder meg til å være i et land hvor man kan la vannet renne mens man pusser tenna. Hvor den eneste grensen for hva som er fornuftig dusjetid, er hva huden din tåler. Hvor man kan vanne plenen sin uten dårlig samvittighet og uten at folk ser skjevt på deg.
Det skal bli godt å komme hjem, sa jeg, og jeg tror jeg mente det. Nøyaktig hva jeg mente med det, er jeg ikke sikker på — men hva enn det var, så mente jeg det.
Jeg tar nok et glass vann og heller det over kaktusen, sånn for sikkerhets skyld. Jeg har druknet mange planter i mitt liv, men tørket ut enda flere. Det er viktig å lære av erfaring.
På skåla under husfreden renner det først ut en dråpe, så vokser den, vannet fyller hele skåla, opp til kanten og enda litt høyere, hvor det stopper, som for å tenke seg om. Som om det stirrer ned i avgrunnen under stuebordet. Så finner det en åpning i skålkanten og styrter seg ned mot gulvet.
Pssjjjjj, sier det først, en tynn, vever stråle med vann mot det kalde steingulvet. Pssssjjjjjjj. Og så: plopp plopp plopp plipp plipp pli pli pl p p p p p.
Og over vannet, i potta, ser husfreden fremdeles ut som den har vært i krig, pjuskete og dvask med blasse, stedvis brune blader. Det er en plante. Den har ikke noen steder å rømme. Den er der den er, og er der den er ikke et blivende sted, så har den ikke noe annet valg enn å bli likevel. Den er grodd fast.
Hva er det man sier om mennesker? De flytter, de flykter, de famler seg fram for å finne bedre jordsmonn — og de slår rot, og de vokser seg store og sterke og sunne og strekker seg mot sola med strålende blader eller strittende pigger, alt ettersom. De føler seg hjemme, de er hjemme, og likevel vil det alltid være en rot eller to som husker hvordan det var, hvor steinete jorda var, eller sandete, hvor dypt vannet lå, eller grunnfjellet, eller hva som helst. Røttene gjør at plantene er stuck. De er der de er. Menneskene kan dra hvor de vil, men ikke hva de vil: uansett hvor de drar, drar de røttene etter seg.
Du skjønner jo det! Det er derfor du drar tilbake til Halden! Du drar hjem, til røttene dine! Tilbake til da du var tre år og satt i Menighetspleien barnehage med knirkete, oransje regntøy og lagde bekker i regnværet. Tilbake til da du var atten og gikk for siste gang ut av dørene på Christian August videregående skole, eller, som alle kalte det, Remmen, og ikke visste annet om fremtiden enn at du ville se verden. Tilbake til da du ble født. Tilbake til da du stod oppstilt utenfor Os og ventet spent på at navnet ditt skulle bli lest opp, og pappaen din kjente rektor og mammaen din kjente halvparten av lærerne og alle foreldrene var på hils, på åssen gåre, på fellesturer til Ertehytta og Kruseter. Tilbake til da du var åtte og ringte Penneknekten i Halden Arbeiderblad for å si at du så linerla i går. Nå kommer våren, svarte de i Penneknekten. Det er 8. april 1992 og du har sett linerla utenfor huset ditt og nå kommer våren. Nå går det mot lysere tider. Nå springer plantene ut igjen.
I Halden, hvertfall. I Halden.

Men hva med plantene, sier mamma i Sarajevo.
Ikke tenk på dem, sier pappa. Om faren din ikke er der, stikker jeg innom og vanner, en gang i uka, to ganger i uka, så ofte det trengs. Ikke tenk på dem nå. Tenk på deg selv og Radko.
Vær forsiktig, sier mamma.
Det går fint, det går fint. Det varer ikke så lenge. De gir seg snart.
Mamma klemmer pappa og pappa klemmer mamma og om de vil si noe, klarer de ikke å få ordene ut. Eller så finnes det ikke noen ord. Mamma klemmer pappa og pappa klemmer mamma og jeg, jeg står ved siden av dem, med Vučko i hånda, og må tisse.
Kom, Radko, sier de, og tar meg med i klemmen. Så er vi stille igjen. Sammen. På en ås, i en gate, mellom noen hus, langt borte eller ganske nær, høres det et dumpt drønn, som en slags sint torden eller et rasende monster i en tegnefilm. Pappa rykker litt til, nesten umerkelig. Mamma stivner. Klemmen blir kald og mekanisk. Nå må vi dra, sier mamma.
Det er 8. april 1992 og mørket er i ferd med å senke seg.
Jeg må tisse, sier jeg.
Igjen? Vi må dra nå.
Jeg må tisse. Veldig. Jeg har kanskje til og med allerede tisset litt på meg.
Og med det gikk vi, jeg og Vučko, inn på badet uten å vente på lov. Jeg strakte meg opp til vinduskarmen og plasserte Vučko der. Bedre utsikt den veien, sa jeg lavt.
Radko, er du ferdig snart? Vi går nå!
Jada, må bare vaske hendene, sa jeg. For det hadde jeg hørt mange ganger, hver gang vi skulle spise, hver gang vi kom inn i leiligheten, hver gang vi kom ut av do, hver gang måtte vi vaske henda, ellers ville vi bli syke, og det ville vi jo ikke, ville vi vel?
Vask henda og kom, sa mamma, de venter nede ved bilen.
Jeg tørket henda på det tynne håndkleet og la ned dosetet. Det var hardplast under, men i fjor hadde mamma, for det kunne ikke være pappa, han brydde seg ikke om sånt, satt på en løvefarget nylonpelsfell. Den var myk og nesten litt varm, jeg husker jeg strøk den etpar ganger, som for å si hadet. Eller på gjensyn, i det minste. Vidimo se! Så innså jeg at jeg måtte vaske henda igjen.
Radko!
Jada, kommer, kommer!
Vannet var varmt. Gutten i speilet så undrende på meg, som for å spørre, er dette også meg? Er dette også virkeligheten? Skal de krige nå? Du kommer hjem igjen, ikke sant? Du kommer hjem?
Radmilo!
Kommer!
Så fortet jeg meg ut døra, ut i trappeoppgangen, ned alle de 320 grå trinnene. 20 etasjer. Lukten av ćevapčići fra naboen under og sigaretteimen i trappeoppgangen. De små vinduene mellom etasjene. Åsene utenfor. Fra leiligheten kunne man se dem alle sammen — Igman, Bjelašnica, Jahorina; innerst i dalen, på en høyde over baščaršija, sto sykehuset og tronet. Taubanen opp til Trebević sto stille. Den hadde gjort noen dager nå. Nedenfor sykehuset, gjemt bak noen hus, lå olympiastadion. Hadde det brent en flamme der, tenkte jeg, hadde jeg sett den herfra.
Radmilo!
Vi småløp ut på fortauet, pappa, mamma, og jeg, ut til den feilparkerte jugoen. Ikke det at noen brydde seg, ikke det at noen noensinne hadde brydd seg om en liten feilparkering eller to, livet skjer og man trenger å flytte store, tunge ting sakte eller små, lette ting fort, man trenger å parkere akkurat der akkurat da, sånn er det av og til. Regler er retningslinjer. Lover er forslag. Og enhver som bryter dem, har sikkert en god grunn, og bør tilgis.
Jeg fikk litt bensin av Djordje, sa morfar. Tanken er ikke full, men den er ikke tom heller. Dere burde ikke ha noen problemer med å komme dere over grensa.
Jeg har laget litt niste, sa farmor. Burek, pita. Det burde holde. Toni venter på oss i Beograd, han sa han skal lage ćevapčići og kyllingsuppe og pura og store glass med cedevita for alle som vil ha. Blir ikke det bra, Radko? Elsker ikke du cedevita? Det vet jeg du gjør.
Jeg elsket cedevita, jeg gjorde det. (Eller, ikke på norsk, da. Ingen elsker noe på norsk lenger, bortsett fra i bøker. Volio sam cedevitu — og det er noe annet.)
Hver gang vi besøkte farmor, tok hun det største glasset de hadde, det var sikkert en halv liter stort. På den ene siden var det et bilde av et fyrtårn. Hun fylte det med vann fra springen. Så fant hun fram den oransje posen med det gule pulveret, tok to store skjeer oppi, noen ganger tre, og så gav hun det til meg.
Det smakte regnbue. Det smakte ikke vann i det hele tatt, det smakte enhjørning og regnbue og, kako kaže, divno. (Guddommelig, er det det det heter? Men det er et knirkete ord, støvete og leddgiktsskranglete. Divno er… divno. Det er noe annet.)
Har onkel Toni cedevita, spurte jeg. Da vi var der sist, hadde han bare øl og te og kaffe, og alt jeg fikk, var appelsinjuice fra konsentrat. Enten hadde farmor ikke lært broren sin hvor godt cedevita var, eller så hadde han glemt det.
Jeg har med to poser, hvisket farmor til meg, liksom uten at de andre skulle høre det.
Åh.
Er vi egentlig sikre på at vi må ta bilen, sa mormor og så litt skakt på dekkene. Kan vi ikke ta buss? Dere kjenner Amir, fetteren til Miroslav? Han tok buss til Beograd for en uke siden. Amir sa det gikk helt fint. Jeg mener, det må være tryggere i en stor buss med mange andre enn i en liten bil? På Yutel sier de…
Dzenka, Dzenka, sa mormor, det er ikke mulig, du vet det. Jeg var på busstasjonen i går og i forgårs, hundrevis av mennesker som vil ut og bare to busser hele dagen. I dag skulle det gå én. Kanskje. Ingen jeg kjenner har fått tak i billett. Ingen fly, ingen tog. Om vi skal komme oss ut, må vi komme oss ut nå. Og vi må ta bilen.
Kanskje vi ikke må?
Dzenka…
Jeg mener, de skyter litt i åsene, men det kan ikke bli så ille som i Kroatia, ikke sant? Vi er alle venner her, naboer, familie! Husker du ikke OL? Husker du ikke hvordan vi var sammen? Sarajevo er min by! Mitt hjem! Vårt hjem! Det kan ikke bli krig her, det kan ikke!
Det var stille en stund. Så la morfar en arm rundt mormor.
Det er best, sa han. Det er tryggest. Dere damer drar ut med Radko, sånn for alle tilfellers skyld. Det skjer sikkert ikke noe, ikke så mye, vi klarer oss — men det er uansett bedre for dere å være i Beograd en stund.
Så så han fort på meg før han senket stemmen. Vi vil ikke at Radko skal oppleve noe vondt, hvisket han.
Hva, sa mormor.
Det er best for Radko, sa morfar litt høyere. Så, er tiden inne?
Nå må dere dra, sa pappa.
Nå må vi dra, sa mamma.
Så klemte de hverandre igjen.
Ring når dere er framme, sa han.
Ja, sa hun. Ja.
Så var det som om hun hadde tusen ting å si, men ingen ord, hun klinket gifteringen sin i hans og snudde seg fort mot bilen. Hajmo.
Zana, sa pappa. Hun snudde seg ikke, men satte seg i bilen og ruset den i gang. Hun plundret giret til første, ruset litt til, sa noe til pappa ingen hørte gjennom motorduren, og rullet ut på veien.
Nå blir det snart cedevita, sa farmor.
Bak oss stod det tre menn på fortauet. Morfar vinket. Farfar vinket. Pappa løftet hånda kraftløst, men så falt den ned igjen og han holdt rundt farfar. Det siste vi så før vi rundet svingen, var pappas hode som lå på farfars skulder.

Det var en vanlig aprildag. En helt vanlig dag en helt vanlig april. Snøen hadde forsvunnet for mange uker siden, som den gjorde hver vår. Enhver vårblomst med respekt for seg selv hadde strukket seg mot sola lenge, lenge, og enhver vårfugl verdt betegnelsen hadde heseblesende sunget seg hes og funnet seg en partner, eller ikke, og lagt egg, eller ikke, og fått unger som krevde mark og fluer og larver, skal ha skal ha skal ha, eller ikke, alt ettersom. Det luktet som det alltid gjorde i april, av vår. Miljacka hadde roet seg etter den årlige vårflommen, og på skolen hadde de allerede begynt å glede seg til sommerferien ettersom kvikksølvet steg.
Men på åsene gikk det grønn menn som luktet olje og svovel. Inne i byen gikk det menn som hadde metall i hendene og store, svarte støvler og noen ganger, når de ble sinte nok eller fikk beskjed om å bli sinte nok, ble de så sinte at noe sprakk og mørket ség ut og ingenting, ingenting var som vanlig eller ville bli som vanlig igjen.
Menneskene gikk annerledes enn vanlig. De gikk fortere enn vanlig på fortau som enten var fullere eller tommere enn vanlig. De snakket annerledes. De hadde mer å bære på enn vanlig. Og noen ganger, når det drønnet eller knatret eller skrek et eller annet ubestemmelig sted fra, så de rundt seg på helt andre måter enn før: opp på åsene, rundt hushjørnene, bak seg, alltid bak seg, med store pupiller.
Du trenger ikke holde så hardt rundt rattet, sa mormor. Det forsvinner ikke.
Mamma lo ikke, enset ikke, kjørte ut på Zmaje od Bosne uten å blinke, uten å sakke farten mer enn nødvendig.
Ops, sa farmor når jeg ble lent mot henne i svingen. Og så, som for å glatte over: Vi tar litt pita når vi kommer ut av byen. Det blir godt.
Bak oss lå Holiday Inn. Det var de de hadde sittet. Hele byen hadde vært ute i gatene for å demonstrere. 100 000 mennesker hadde mamma sagt, bosnisk-kroater, bosnisk serbere, bosnjaker, serbisk-kroater, kroatisk-serbere, alle mulige slags identitetskonstellasjoner, sikkert østerriksk-ungarske romfolk og slovensk-italienske kosovoalbanere også, alt mulig, hele byen. Vi hadde sunget. Samo da rata ne bude, hadde vi sunget, alle sammen. Đorđe Balašević. Bare det ikke blir krig. Eller måtte det ikke bli krig. Det finnes ikke en god norsk oversettelse. Nordmenn har ikke hatt bruk for sånne uttrykk på generasjoner .

Znas šta,
Nek’ se doba preokrenu,
Nek’ se zvezde uznemire,
Nek’ se planine pokrenu,
Pa šta,
Vetri nek pomahnitaju,
Nek’ se vulkani probude,
Samo rata da ne bude.

Vi sang oss hese og enda litt til. Vi tvilukket øynene og prøvde å tenke vekk soldatene, tenke vekk geværer og uniformer og dumpe drønn som nærmet seg, nærmet seg. Vi var åtte år gamle, noen av oss. Vi trodde fremdeles det virket.
Da vi kom til Vrbanja-broen, kastet jeg en liten, hvit blomst nedi elva, som de hadde gjort i en film jeg så en gang, jeg husker ikke hvilken. Samo da mir bude, hvisket jeg mens de skinnende kronbladene ség nedover den småvirvlete elva. Fred, fred, måtte det bli fred. Rundt meg hadde folk begynt å rope slagord, ned med krigshissende politikere, skjerp dere jævla idioter, krig vil ikke tjene noen, sånne ting. Noen sang fortsatt. En dame ved siden av meg så blomsten min forsvinne bak en sving. Jeg husker jeg så opp på henne. Jeg husker det var kveld, gatelampene lyste oransje på elvebredden. Jeg husker rekkverket var kaldt og at den gule malingen flasset litt av. Jeg husker vi var sammen, 100 000 av oss, som én kropp, ett liv, én, kako kaže, mind.
Så skjøt de.
Noen skrek. Noen løp. Pappa tok meg i hånda og vi løp også. Vi visste ikke helt hvor vi løp, for vi visste ikke helt hvor de skjøt fra, eller hvem som skjøt, men vi løp. Noen ropte på en sykebil. Flere skudd. Ikke drønn, ikke torden, bare knatring og knispring, skarpe, spisse lyder, nesten som kinaputter, bare større, steilere, sterkere.
Pappa langet ut med lange bein, jeg og mamma holdt følge som best vi kunne. Vi måtte hjem. Vi måtte komme oss i trygghet. Her ute var det farlig. Fortere, fortere, pustet pappa. Sykebil, for helvete, ropte noen langt bak oss. En mann snudde og løp tilbake til broa, tilbake til det spisse og skarpe. Kanskje han var lege. Eller kanskje han ville hjelpe, gjøre noe, hva som helst, kanskje han følte et ansvar for å ha vært med i demonstrasjonen. Kanskje han kjente de som trengte sykebil.
320 trinn. 20 etasjer. Låse opp med skjelvende hender. Sette seg i sofaen.
De skjøt, sa pappa. De skjøt på fredelige demonstranter!
Jeg ser for meg vinduene i de øverste etasjene. Jeg ser for meg et rom med noen påfallende store kofferter på en pent oppredd seng, to stoler trukket helt bort til et åpent vindu, skyggen av hotellet over menneskene på broa, lyden av sang som plutselig blir avbrutt av skrik og en rødmende Miljacka, igjen skal det skytes ved mine bredder, at de aldri lærer, menneskene, at de aldri innser at slutten alt er i begynnelsen, at alle begynnelser er mye lengre enn de tror og at alle slutter er mye verre.
Jeg tror ikke jeg så noen dø. Jeg så noen falle, men jeg tror ikke det var de som døde. De het Suada og Olga, to damer, og jeg tror den jeg så falle var en mann. Han var høy og tynn, med kort, bustete hår og en mørkegul jakke. Olabukser. Det ene øyeblikket ropte han noe, jeg hørte ikke hva, med knyttneven i været, forover, som om han ville slå lufta eller fly som supermann gjennom den. Det neste falt han liksom inn i seg selv, krampet seg sammen, krøket seg forover og innover og nedover, som om han plutselig ble lam, en dukke du klipper snorene til. Armen hans traff bakken samtidig som hodet, og først da hørte jeg knatringen.
Jeg så ikke om han ble liggende. Det var da vi begynte å løpe, alle sammen. Men han kan ikke ha dødd, for jeg vet bare om de to damene som døde på Vrbanjabroen, og han var ikke en dame, han var en høy og tynn mann med lange bein og store hender, og han er ikke død, han lever, han lever.
Farmor så hvor jeg så og spyttet tørt. Se, sa hun, se på den andre siden, der er åsene vi skal over! Blir ikke det en spennende tur opp i fjellet?
Det får vi da endelig ikke håpe, sa mormor, men ble avbrutt.
Og så fine trær det er der oppe!
Mormor vendte håndflatene oppover og lukket øynene, men sa ikke mer.
Mamma tok en tyggegummi fra hanskerommet og puttet den i munnen. Vi kommer snart tilbake, sa hun innbitt. Jugoen tar oss til Beograd, ak Bog da, og så tar den oss hjem igjen.
Inshallah, mumlet mormor, halvt mot åsene, halvt mot oss.
Inshallah.
Hun sa ikke inshallah. Nesten ingen muslimer sa inshallah i Sarajevo, ikke da. Ingen gikk med fez eller djellaba, ingen gikk med hijab og hvertfall ikke, måtte gudene forby, nikab. Muslimene i Sarajevo var muslimer, men ikke sånne muslimer, ikke som de på landsbygda, ikke som bøndene og de enkle, uutdannede folkene der ute langt fra noen annen kultur enn naboens gamle balkanske eventyr og hans enda eldre balkanske sanger om bønder, ulver, esler og rever. Mormor sa ikke inshallah, hun sa Ako Bog da, som alle andre.
Men ikke nå. Jeg ser henne for meg der i bilen, en bitteliten, rynkete dame med to svarte tenner og en inngrodd giftering. Ansiktet hennes lyser når hun smiler, og når hun ler, danser rynkene folkedans rundt øynene. Nå er hun alvorlig, betenkt og alvorlig, rynkene henger ned og gjør henne enda eldre — og når hun snakker, er det med en ru tyngde i stemmen. Faren hennes døde i andre verdenskrig. Det er alt jeg vet, han kom fra den lille provinsen vest for Sarajevo, og når mormor var liten, ble han sendt ut i krigen, og han kom aldri hjem. Kanskje det er derfor.
Hun ser ut av vinduet for ikke å se innover i seg selv, holder hendene foldet, holder hendene fra hverandre, åpner og lukker dem — og sier ikke inshallah.
Det er jeg som sier det. Jeg som blander henne med muslimene i Marokko. Jeg som blander henne med meg selv, som sier inshallah i hytt og vær, så fort sjansen byr seg, på alle de språkene jeg kan. Mitt minne av henne har flytt stadig mer over i minnet om alle andre som på en eller annen måte faller i samme kategori. Selvfølgelig sier små, rynkete gamle muslimske damer inshallah. De sier jo ikke annet. Sånn må det være.
Det er ikke krig i Serbia, ikke sant, spurte jeg mamma.
Det er ikke krig, det er ikke krig. Det er masse bensin og ikke krig.
Det er ikke krig der, nei, sier mormor. Så snur hun seg mot meg.
Inshallah, hvisker jeg.
Inshallah, sier hun.
Farmor sier ikke noe.
Vi kjørte ut av dalen og oppover de svingete veiene. Jeg hadde kjørt der mange ganger før, og hver gang hadde jeg blitt bilsyk. Se forover, hadde pappa alltid sagt. Se hvor veien går, forbered deg på de svingene som kommer til å komme. Det er ikke rart du blir bilsyk om du ser andre veier, til siden eller, enda verre, bakover. Se forover, så går det bra.
Så jeg så ikke bakover. Jeg så ikke Baščaršija. Jeg så ikke Holiday Inn, Grbavica eller Ilidza. Jeg så ikke alle broene over Miljacka. Jeg så ikke pappa.
Han var der nede et sted. Morfar var der nede et sted, og farfar, og alle vennene mine, i alle fall de som ikke hadde dratt ut, og det var såvidt jeg visste de fleste. Der nede var Luka og Tamer, Abdel og Ibrahim, Peja og Mika. Kanskje de satt inne i leilighetene sine nå, eller kanskje de lekte i gata. Eller kanskje de var på busstasjonen og så etter busser. Mika med det lyse håret og Peja med det mørke, kanskje de ga hverandre highfive som de store gutta, som de pleide, kanskje de var på skolen, kanskje de holdt seg unna.
Og her oppe var vi. Og bak oss, foran oss, rundt oss på alle kanter, snek det seg hundrevis, tusenvis av soldater som snart ville finne posisjoner på åsene over byen og legge seg til rette med geværet til kinnet, som skiskytterne gjorde den dagen jeg kom hjem fra sykehuset, og så ville de skyte på Luka og Tamer og Abdel og Ibra, som om de var skiskytterblinker, og så ville de falle, noen av dem, og jeg ville være et helt annet sted og se forover, bare forover. Men det visste jeg ikke ennå.
Nå begynner det, sa mamma. Noen soldater i blå uniform sto bak noen veisperringer og viftet oss inn til siden. En av dem kom gående mot oss med geværet slengt over skulderen og en sigarett i munnviken.
Hvor skal dere, spurte han. Øynene hans smalnet idet han tok et drag av sigaretten og blåste røyken mot bilen.
Vekk fra krigen, sa mamma. Jeg kunne se musklene i kjeven hennes, det var som om en tygget på en stein.
Har dere våpen?
Hva tror du! Selvfølgelig har vi ikke våpen!
Soldaten tok et siste drag og kverket sigaretten på bakken.
Ingen våpen, sa han halvt vendt mot noen bak seg. Og ingen menn. Dere får kjøre, da. Pass dere for soldater.
Idet mamma ruset i gang motoren igjen, lente han seg umerkelig mot oss og sa lavt, vær forsiktige. Lykke til. Lykke til.
Så gikk han tilbake til de andre soldatene. De lo. Pass dere for soldater! Rått, tror jeg er ordet, rått og grovt, de lo med ø istedenfor a, som de fleste vanlige folk, istedenfor i, som mamma når hun lo av pappa. Høhøhøh, lo de, som de slemme barna lo i skolegården når du ikke helt visste hva de skulle gjøre. Instinktivt strakk jeg ut hånda ved siden av meg, der Vučko alltid satt, men tok den fort tilbake.
Vučko! Han var ikke der!
Og han var ikke under setet eller bak farmor, og han var ikke i koffertene eller på taket, og han var ikke tatt med eller blitt med for egen maskin, og vi kunne ikke snu, vi kunne ikke snu, jeg visste jo det, han lå på badet, jeg visste jo det, og det var ingenting å gjøre med, men likevel gråt jeg for å endre verden, eller fordi jeg rant over av tårer, hvem vet, likevel bønnfalt jeg mamma om å gjøre noe, fikse ting, ordne opp, som hun alltid gjorde, fordi hun var mammaen min, men det kunne ikke, og jeg visste det, jeg visste det, og det gjorde bare enda verre.
Han venter på deg, sa mamma. Pappa passer på ham. Det går fint.
Jeg så meg bakover, så skyggene av dumpe drønn, så soldatene dele en sigarett, så den tynne sigarettrøyken stige opp mot himmelen og bli borte. Så så jeg forover igjen.
Om man stirrer lenge nok på panseret, blir det fronten på et romskip. Om man stirrer lenge nok på veien, blir de lyse småsteinene i asfalten til stjerner, strekene i veikanten til kometer, de store og små hullene mammaen din bremser for eller styrer unna, til svarte hull. Og mammaen din blir til en astronaut, eller en alien, en mangehodet, tiøyd alien med to tentakler tviholdt ti på to og åtte andre på girspaken, i hanskerommet på jakt etter nok en tyggegummi, i hodebunnen for å klø seg, undrende, forvirret og engstelig. Om man stirrer lenge nok, blir alt dette en film, alt blir noe langt der ute, langt bortenfor der man selv er. Det er ikke lyn, det er ikke eksplosjoner, det er supernovaer. Og man kjører ikke, man svever, man raser gjennom verdensrommet så nær lysets hastighet man tar igjen fortiden og alt blir som det var, og alle tøyulver er hjemme, og hjemme er her, og her er alt varmt og trygt og godt.
Den som ser bakover, blir kvalm. Den som ser forover, blir svimmel. Den som lukker øynene, ser ingenting. Men det er kanskje ingen andre måter å se alt på.
Faen, sa mamma.
Veisperring igjen. Soldater igjen. Vondt i magen igjen.
De her er jugoslaviske, ikke sant, hvisket hun.
En av dem kom bort til bilen før hun fikk noe svar.
Jasså, sa han, merkelig snøvlete. Han hadde ikke samme uniform som den andre soldaten, det lignet på uniformen som morfar hadde i skapet, bortsett fra stjernene og linjene på skuldrene.
Jasså, ere folk som skal rømme her? Åssen folk er dere, da?
Si meg hvilken side dere er på, sa mamma, så skal jeg si hvilken side vi er på.
Håhå, smarting ass, sa soldaten og bøyde seg ned så geværmunningen stakk inn av vinduet. Om jeg lukket det ene øyet, klarte jeg å få siktene til å være i linje. Jeg lukket det andre øyet istedenfor.
Det er barn her, sa mamma.
Jeg ser det, ja. Og gamle kjerringer.
Unnskyld, begynte mamma, men han avbrøt henne.
Døh, du, sa han til meg. Hva heter du?
Radmilo, svarte jeg.
[FARMOR SIER NOE SERBISK SHIBBOLETH]
Et smil spredte seg over ansiktet hans idet han reiste seg opp.
Velkommen! sa han. Dere er trygge her. Skal dere til Beograd, eller?
Via Zvornik, sa mamma.
Det gåkke. Dere kanke kjøre gjennom Zvornik. Det er kamper der.
Kamper?
Ja, jeg vet ikke hvor harde, men de sier det er ganske jævlig. Det er altfor farlig der nå. Kjør heller R434 før Tekije, i retning Ljubovija. Der er det stillere.
Javel, takk, sa mamma.
Kjør forsiktig, sa soldaten og slapp oss gjennom sperringen.
Tekije, mumlet mamma for seg selv mens hun tok en ny tyggegummi. Tekija, R434, Ljubovia. Tekije, Ljubovia.
Hånda hennes skalv litt når hun giret opp i tredje, og når hun skulle opp i fjerde, bommet hun flere ganger så motoren skrapte mot seg selv.
Tekije, Tekije, mumlet hun, og la den gamle tyggegummien ved girspaken. Så tok hun en ny en og tygget videre.
Jeg tok fram den ene boka jeg hadde tatt med. På forsiden var det en tegning av et pinnsvin med pipe og tynne, lange bein. Det satt på en grønn skammel i noe som så ut som en hule under bakken. På bordet foran ham var det en kaffekopp og en asjett med en slags kake. På veggen hang det en tegning av ham selv; ved døra hang det en rød hatt. Ježeva kućica, stod det med store bokstaver over. Pinnsvinets hus. Over og rundt hulen var det en skog med vindskjeve trær og hvite sopper.
Kanskje du kan lese litt høyt for oss, sa farmor. Det er ikke kyrillisk, er det vel?
Det var ikke det. Jeg begynte på skolen i august, og helt fram til jul hadde vi bare lært latinske bokstaver. Kyrillisk hadde vi bare hatt siden januar, tre måneder, fire måneder. Mamma brukte bare latinske, men pappa skrev av og til disse snirklete, bølgete bokstavene — og alltid når han skulle skrive noe til farmor, en beskjed eller et postkort når vi var i Trieste eller Dubrovnik. Hver gang jeg var hjemme hos farmor og farfar, ga hun meg et blad eller en enkel bok og sa jeg burde lese, for en spennende tegneserie, for en interessant bok! Boka var alltid for vanskelig og og tegneserien var som regel jugoslavisk og fra sekstitallet, med litt for rare klær og litt for luggete strek til at jeg helt ble overbevist.
De vanskeligste bokstavene var alltid Џ Ц og Ч. Alle var liksom en bolle med en strek under, og på de lappene farmor hadde hengt på kjøleskapet, skjønte jeg aldri om det skulle være Џ eller Ц eller Ч, og jeg måtte alltid lese ordet høyt for å skjønne hva som var ment. ћевапчићи , stod det, og jeg stavet meg gjennom. Dže…, nei, Ćeva.., aha Ćevapčići! Hun måtte huske å kjøpe Ćevapčići!
Ćevapčići, sa farmor. Se, det er ganske enkelt. Će-vap-či-ći!
Det var ikke enkelt. Men det var tross alt enklere enn engelsk: en gang hadde pappa vist meg et engelsk ord som var noe sånn som T H R O H G , eller noe sånn, som ble uttalt tru, og et annet ord, som ble skrevet nesten helt likt, T R O H G, eller noe sånn, og uttalt som noe helt annet. Tenk å ha bokstaver som bytter hvilken lyd de er i forskjellige ord!
Vil du ikke lese litt høyt, gjentok farmor. Hvilken bok er det?
Ježeva kućica, sa jeg.
Å, sa farmor, den er så fin! Det er det pinnsvinet som har et lite hus, ikke sant? Og så blir han latterliggjort av de andre dyrene, men så er det han som vinner likevel? Den leste pappaen din på skolen også.
Ježeva kućica, sa mormor fra forsetet. Ja, les den, Radko. Så får vi noe annet å tenke på. Det blir fint.
Vi hadde passert de høye, tunge barnålstrærne og kommet opp på høyfjellet, hvor trærne var mindre og det ikke var fullt så mange av dem. Et esel sto bak et gjerde, men jeg så ikke bondegården. Kanskje den var bak åsen der borte. Det luktet fjell. Det luktet bensin og plast og fake skinnseter, det luktet poraen vi hadde spist før vi dro og farmors tannkrem og mormors shampo, men bak dette, utenfor alt dette, luktet det hutrende gress og skjelvende blå himmel og de myke soppene vi hadde plukket alle de somrene jeg kunne huske og som nå lå klar under bakken og bare ventet på høst og regn og kulde.
Po šumi, begynte jeg, bez staze, puta, Ježurka Ježić povazdan luta, begynte jeg.
Pinnsvinet går gjennom skogen. Alle respekterer ham. Så får han en dag et brev. Det er fra reven. Kom på middag, står det i brevet. Og pinnsvinet kommer, og reven og pinnsvinet spiser og spiser i revens makeløse bolig, i fire timer spiser de, til magen strammer seg som to krigstrommer.
Bubajn ratni, sier farmor stille. Krigstrommer. Det hadde jeg glemt.
Evo i noći, nad šumom cijelom, nadvi se suton sa modrim velom, fortsetter jeg. Nå faller natten, over hele skogen. Pinnene reiser seg, tørker snuten, og sier: jeg må hjem, det er mer enn nok.
Skal du hjem nå, sier reven. Nei, bli! Huset mitt er solid som en by, bli her i natt, jeg ber deg!
Takk, sier pinnsvinet, men jeg foretrekker mitt beskjedne hjem. Ide jež, gunđa, dok zvijezde sjaju: — Kućico moja, najljepši raju! Han går gryntende under de skinnende stjernene og sier: mitt lille hus, det vakreste paradis!
I alle dager, sier reven, huset hans må være det mest fantastiske huset noen noensinne har sett. Hvorfor skulle han ellers elske det så høyt? Jeg går etter ham for å se.
På veien møtte han ulven, bjørnen og villsvinet — og alle sa det samme. Jeg ville ha byttet bort huset mitt for hva som helst. For et lam, sa ulven. For råtne pærer, sa bjørnen, for en time med honning. For en halv lunsj, sa villsvinet.
Men da de kom til pinnsvinets hus, ble de sinte. Tåpelige pinnsvin, sa de, er det dette huset du setter så høyt? Et råttent tak og en skrøpelig seng i et mørkt hull under en gammel bøk!
Det er kanskje lite, svarte pinnsvinet, enkelt og beskjedent, men det er mitt. Jeg jakter og lever fredelig under mitt eget tak. Dere, derimot, skurker og kjeltringer, lever av å rane og stjele — og derfor har dere heller ikke et eget eget hus.
Les det en gang til, sa mormor. Les det pinnsvinet sier om huset til seg selv før de kommer.
Sav blažen, sretan, niže bez broja, leste jeg, — Kućico draga, slobodo moja! Palačo divna, drvenog svoda, kolijevko meka, lisnatog poda, uvijek ću vjeran ostati tebi, nizašto ja te mijenjao ne bi’! U tebi živim bez brige, straha i branit ću te do zadnjega daha!
Branit ću te do zadnjega daha, gjentok mormor. Jeg vil forsvare deg til siste åndedrag. Kućico draga, slobodo moja.
Mitt kjære lille hus. Min frihet.
Nå må dere være stille, sa mamma. Det er her vi skal svinge av. Hjelp meg med disse soldatene.
Tekije, gjallet det i hodet mitt. Tekije, Ljubovija, Tekije, Ljubovija. R434.
En guttegjeng sto i krysset, knapt ungdommer engang, små jyplinger, ville en forfatter kalt dem før krigen. Soldater, ville de trolig ha kalt seg selv, med uniformer, om enn ikke alltid like gjennomførte, og våpen over skuldrene og på et bord som sto langs veikanten.
En av dem så ut som en gutt fra skolen, men jeg vet ikke, det kan ikke ha vært ham, vi var nesten i Serbia, langt unna Sarajevo. Han hadde en håndgranat som han kastet opp og ned, som om han lekte med en tennisball. Om han mister den, dør vi alle sammen, tenkte jeg. Om han snubler eller distraheres av noen som roper på ham eller om åtte år gammel gutt i en knallgul jugo puster for tungt eller flytter på seg litt for fort eller bare ser feil på ham, så vil den falle i bakken og eksplodere og vi dør alle sammen.
Hva er de her, hvisket mamma gjennom tyggegummien, men ingen svarte.
Øj, ropte gutten med håndgranaten og kom mot dem. Hvor skal dere?
Hvor vi skal?
Ja. Hvor. Skal. Dere.
Vi skal bortover her.
Bortover her… ?
Ja, vi skal til… Ruma. Ruma, en time utenfor Beograd.
Vi er serbere, pep mormor i forsetet. Alle stivnet.
Ruma, gjentok mamma. De bor både serbere og muslimer der.
Ja, jeg kjenner Ruma, svarte guttungen irritert. Det virker ikke som om han hadde hørt mormor. For å komme dit, må dere kjøre rett fram her, gjennom Zvornik.
Vi kan ikke kjøre gjennom Zvornik, det er kamper der.
Mamma dro ut tyggisen og snurret den rundt en finger før hun slafset den inn i munnen igjen. I baksetet sperret jeg opp øynene: jeg fikk aldri lov til å leke med tyggegummi på den måten!
Guttungen lekte fremdeles med håndgranaten. Et blaff forestill meg hvordan han kunne kaste den inn i bilen og drepe alle på et halvt sekund, hvordan hoder vil rulle og bein kappes tvert av. Uten å tenke meg om holdt jeg armen og magen min, som om Vučko var der og ga meg en klem, som alltid.
Dere kan ikke kjøre til høyre her, sa han til slutt.
Men…
Nei. Det går. Ikke.
Så…?
Kjør til Zvornik eller snu, vet da faen jeg. Men dere kommer ikke inn på denne veien.
Dobro, sa mamma og mørknet i blikket. Idemo prema Zvornik. Hajmo.
Zvornik? Spurte mormor.
Zvornik? Spurte farmor.
Mamma, hva er reglene for tyggegummi nå, spurte jeg.
Vi fikk ikke svar, noen av oss. Bilen rullet ut den veien soldaten pekte og videre over elva i retning Zvornik. Etter noen minutter fikk vi et annet slags svar: et drønn ble fulgt av knatring, samme knatring som jeg hadde hørt utenfor Holiday Inn, bare sterkere og mye mer. Så kom det et drønn til.
Mormor vendte seg mot mamma. Zana, sa hun. Zana, vær så snill.
Mamma sukket, eller kanskje heller stønnet, oppgitt, frustrert, og kjørte inn på en busslomme.
Hva skal vi gjøre da, ropte hun. Kjøre hjem? Om de slåss både i Sarajevo og i Zvornik, kommer du ikke til å slåss i hele Bosnia? Skal vi liksom bare være her og vente til de finner oss? De trenger ikke finne oss engang, de kan bare slynge ut noen håndgranater i en lunsjapause, for moro skyld, helt mål- og meningsløst, og det vil være det. Hva skal vi gjøre, da!
Vi kan ikke kjøre gjennom Zvornik nå, sa mormor.
Vi kan prøve R434 igjen, sa farmor. Mot Tekije.
Ja, kanskje soldatene har endret mening! Kanskje vi er bil nummer hundre som passer i dag og premien er — tada! — fritt leide til Serbia!
Vi kan ikke kjøre videre her, sa mormor, enda mer insisterende. Hør da! Det er harde kamper der, alle har sagt det, de sa det på nyhetene også. Skal vi liksom bare valse inn i kuleregnet, hæ?
La oss prøve å snakke med soldatene igjen, sa farmor. Det er den beste muligheten vi har. Husker du de to audiene som passerte oss utenfor Sokolac? De må ha svingt av et sted? Kanskje soldatene bare har behov for litt smøring? Lar de oss ikke ta R434, får vi heller dra helt tilbake til Vlasenica og finne et sted å sove der.
Kanskje vi kan sove i Sarajevo, sa jeg. Bare én natt.
Hør, sa farmor. Vi var stille i noen sekunder. Regnet som trommet på taket blandet seg med knatringen som ikke syntes å avta. Dette er ikke bra.
Greit, greit, sa mamma og snudde bilen. Vi prøver krysset igjen.

Tilbake i krysset stoppet mamma bilen på den andre siden av veien og gikk ut i regnet.
En av guttungene, heldigvis ikke den samme, kom mot henne.
Hva skjer? Hvorfor kommer dere tilbake?
Har det kommer andre biler her før oss, spurte hun. To store audier passerte oss litt lenger nedi her. Hvor kjørte de?
Guttungen overhørte henne. Det er best dere kjører herfra, sa han. Dere er ikke trygge her. Vi kan ta dere som gisler.
Mamma lo, eller gråt, eller begge deler, jeg så skuldrene hennes rykke litt til og og hun holdt seg for munnen.
Vær så snill, sa hun, vi vil bare kjøre inn her. Vi skal til Beograd. Hvor mye vil du ha?
Guttungen så bak seg og senket stemmen.
Asså, jeg kanke bare… hvor mye har du?
En million? To?
Dinarer? Hæhæhæ, kom deg vekk!
Vær så snill, vi skal bare…
Kom deg vekk, ropte gutten og dro geværet av skuldra. Jeg kan skyte!
Jeg så mamma rygge og snu seg og småløpe gjennom sølepyttene tilbake til bilen mens denne jyplingen, denne lille gutten som forgjeves hadde spart til bart hele livet, løftet og senket geværmunningen bak henne.
Faens sarajlijla, ropte han idet mamma satte seg i førersetet.
Vlasenica, sa hun stille. Vlasenica.
I Sarajevo klarte vi i det minste å leve i fred, hvisket mormor innbitt.
Mamma, du tok tyggegummien ut av munnen, sa jeg.
Ja, sa hun. Ja. Det gjorde jeg.
Det var en dum soldat.
Det var det.

Sola hadde passert middagshøyden. Vi så den ikke, men den var der, bak alle de svarte skyene. Og vi visste at herfra gikk det bare nedover, helt til den dukket under horisonten og ble borte og natta omhyllet oss og det eneste lyset var tåkelyset, for det klarte vi ikke slå av, og i natta ville det sitte snajperi som så på det eneste lyset de så og så, og så… Så ville det bli mørkt.
Vlasenica, sa mamma igjen. Vi finner nok et sted. Vi får prøve å komme oss til Beograd i morgen.
Kanskje vi skulle tatt bussen, sa jeg.
Begge bussene var fulle, sa mamma. Det går ingen busser mer, Radko.
Følge bussen, mener jeg.
Det er ingen busser, Radmilo, det finnes ingen busser, skjønner du, alle bussene har stoppet, vi har bare en jugo med knirkete vindusviskere og enerådige tåkelys. Razumiješ? Det er ingen busser mer og ingen audier og alt vi har er denne jugoen. Det er ikke noe annet! Razumiješ?!
Hva med den der, da?
Rundt svingen kom det en buss. Det gjorde det. Den hadde Sarajevo-skilter og Sarajevo-farger, og foran sto det et ord med latinske bokstaver: Beograd.
Mamma stoppet bilen i veikanten, flagget ned bussen, og fikk bussjåføren til å åpne vinduet.
Jeg hørte ikke hva de sa, men jeg så at de gestikulerte. De pekte tilbake mot Sarajevo, de pekte mot Zvornik, de pekte til høyre og venstre, og en gang pekte sjåføren opp mot himmelen. Bussen var full, mest av damer og barn, men også noen gamle menn. En jente vinket mot oss. Hun var kanskje 5-6 år. Jeg vinket tilbake. Hun viste en tommel opp. Jeg viste en tommel opp. Så viste hun tre fingre, men akkurat da kom mamma forpustet tilbake.
De skal til Beograd, sa hun. Og de har fått tillatelser.
Hva slags tillatelser?
Jeg vet ikke, tillatelser, noen slags tillatelser fra en eller annen myndighet, det har ikke noe å si, tillatelse til å kjøre til Beograd, tillatelse til å kjøre til månen, holder ikke det så lenge de kommer seg vekk herfra?
Nei, sa en av soldatene til bussjåføren da vi kom tilbake til krysset. Nei, gjentok han og ristet på hodet.
Bussjåføren sa noe og soldaten svarte og slik gikk det, fram og tilbake, de avbrøt hverandre og overdøvet hverandre etter tur, mens vi satt stille i bilen og prøvde å tyde leppene deres. Jeg husker lyden av regnet på taket. Jeg husker hvordan det lød som geværskudd. Jeg husker hvordan to soldater trampet sprutsplutrende gjennom en sølepytt, akkurat som vi gjorde på skolen, bare at de hadde uniformer og geværer. Jeg husker et tre som lente seg over den lille bekken og en skjære som satt i treet og prøvde å gjemme seg. Jeg husker en militærbil uten vinduer og jeg husker hvor rart det var, ingen vinduer, ville det ikke blåse gjennom? Ville det ikke bli kaldt? Ville det ikke være lettere å skyte de som kjørte? Og jeg husker jeg tok tak i, kako kaže, den stanga som ruller vinduet opp og ned og forsikret meg om at den var så langt opp som den kunne.
Bussjåføren pekte på oss. Soldaten så på oss, nesten som om han ikke trodde på bussjåføren. Så nikket han kort. Hajde, sa han. Så kjørte vi, bussen først, vi rett bak. Mot Zvornik.
Jaha, sa mamma og tok en ny tyggegummi.
Vi passerte busslomma.
Vi fulgte en liten elv som gikk stadig nedover og nedover, forbi trær og busker og skrenter.
I en krapp venstresving passerte vi en revne i fjellet. Kildevann, sto det på et skilt, 1000 dinarer. Det var en plaststol der, og etpar tomme plastflasker, men ingen mennesker, og vannet fra kilden sprutet bare ned i et trau, ut i en bekk og ble borte i den lille elva.
Vi kom til Paljevici. Nederst i dalen var det en stor elv, og jeg skjønte det måtte være Drina. Grensa. På den andre siden lå Serbia, hvor det ikke var krig, masse bensin og ingen krig. Til venstre lå Zvornik, til venstre var knatringen og drønnene som ble stadig sterkere. Til høyre var det en grusvei med nok en sperring og nok noen soldater. Mormor så på mamma, men sa ikke noe. Farmor holdt hendene stramt foldet i fanget. Og i toppetasjen i en blokk på Grbavica lå Vučko helt alene sammen med planter som allerede hadde begynt å gulne.
Sånn ser det altså ut når verden går under. Man velger selv å kjøre inn i fortapelsen. Man flykter fra den ene undergangen, bare for å løpe rett i armene på den andre. Man får det for seg at man ikke er trygg her er, så man forter seg å finne et annet sted som føles mye mindre utrygt, men som faktisk er det stikk motsatte. Og alt dette gjør man uten å ha med tøyulven sin.
Jeg hadde kjørt her før. Vi skulle besøke onkel Toni, og så hadde vi kjørt innom Zvornik på veien, som turister. Det er sikkert en fin liten by, hadde pappa sagt. Der er det sikkert noe spennende å se på.
Det var det ikke. Vi kjørte inn, parkerte på en grusplass, vandret litt rundt, som turister gjør, så på et hus eller to eller tre, spiste litt pita, kom i snakk med kaféeieren, spurte han om det skjedde noe i Zvornik, om det var noe vi burde få med oss før vi dro videre. Det var det ikke.
En søvnig, sedat liten by, sa han. Vi har god pita — og her pekte han i generell retning pitaene under disken — men ellers? Ingenting. Jeg hadde flyttet for lenge siden, hadde ikke foreldrene mine fremdeles bodd her. Sa han. Hadde ikke dette vært hjemme.
Så kjørte vi ut igjen. Og da kjørte vi her. Da kjørte vi til dette krysset og tok til venstre, langs Drina helt til en grensebro lenger ned.
Men nå var den stengt av soldater, og den eneste veien forover var til Zvornik. Gjennom krigen.
Bussen sakket foran oss og blinket inn mot grusveien. Soldatene flyttet seg ikke. Vi skal inn her, gestikulerte sjåføren, flytt dere!
Og det gjorde de. Soldatene flyttet seg. De dro vekk sperringen så det ble plass til både en buss og en jugo og viste oss inn på veien. Bare kjør. Og vi kjørte.
Jaha, sa mamma. Her er det greit, altså?
Bussen dunset sakte rundt og tvers over, kako kaže, hullene. Elva rant stille og bred langsmed veien, i samme retning som oss, som om den fulgte etter og passet på oss.
Mamma, det er Drina, ikke sant?
Der er Drina, sa farmor. Og på de andre siden ligger Serbia.
Vi passerte noen hus, noen slitne bondegårder. To barn løp ved siden av oss et stykke og viste oss fingeren.
Noen har sikkert vist tre fingre, sa mormor.
Bra de ikke spidder folk på staker her lenger, sa farmor.
Etter en halvtime dunsing og sproinking på den kaotiske landsbygrusveien så vi Ljubovia på den andre bredden, Bartunac på denne — og mellom dem en bro.
Broen over Drina, hvisket mormor med ærefrykt.
Du vet det er en annen bro, sa farmor.
Dette er vår bro over Drina.
Ja. Ja, det er det.
Det var soldater her også, men de vinket oss bare videre. Bussen kjørte først ut på den smale broa, den så ut til å vaie under vekten og nesten sjangle som en full mann. Vi ventet til den kom over, så kjørte vi også, over det grønne, drivende vannet. Over til Serbia.
Kjør først dere, sa bussjåføren på den andre siden. Det burde ikke være noen veisperringer igjen, men veien går ikke langt fra Zvornik, det er best om dere kommer dere fort forbi.
Dette klarer du, jugi, są mamma og klappet på dashbordet.
Vi kjørte langs elva igjen, men nå motsatt vei, oppover, mot strømmen. Jo nærmere vi kom byen, jo tydeligere ble drønnene og skuddene. Noen ganger mente jeg at jeg så lysglimt, men det var kanskje bare sola som tittet fram mellom de regntunge, eller et speil eller et vindu som reflekterte sollyset.
De skyter ikke hit, sa farmor. Det er ikke krig her, det er bare krig på den andre siden. Vi er trygge her.
Kjør, Zana, sa mormor.
Jeg kjører, jeg kjører, sa mamma og splonket jugoen fra hull til hull.
Rolig, sa farmor, ikke bruk all bensinen.
Ja da, jada, sa mamma og bremset ikke mer enn hun absolutt måtte.
Skroink, sa det fra under hver gang vi skrenset gjennom en sving. Hver gang vi kjørte over et hull, sa det doink.
Det går bra, sa mamma. Det går bra, det går bra, jugoer klarer alt.
Det tok ikke lang tid før vi ikke så bussen i bakspeilet, de av oss som så bakover. Og snart svingte veien vekk fra elva og vekk fra drønnene og vekk fra byen og vekk fra krigen. Og ikke med en gang, men etter enda en god stund, sank verden sakte tilbake til normalitet, til det den var og alltid hadde vært. En bensinstasjon dukket opp i veikanten, og en kafé, en helt vanlig kafé hvor folk satt og lo og spiste bord og drakk øl, helt uten bekymringer, akkurat som om det ikke var krig bare noen kilometer unna. Som om alt var akkurat som før.
Er noen sultne, sa mamma og svingte inn på parkeringsplassen.
Sikkert noen som måtte tisse, hvertfall, sa mormor.
Vi satte oss på en benk og tok fram vår egen burek, den som mormor hadde pakka pent i en pose. Inne på kaféen kjøpte de voksne en jus hver. Jeg fikk en cocka. Još uvijek najbolja, sa mormor da jeg drakk den mer eller mindre på styrten og fikk kullsyre i nesa. Mamma kastet tyggegummien i søpla. Og så spiste vi.
Da vi hadde spist ferdig, kom bussen kjørende inn på parkeringsplassen. En dame kom bærende ut på en baby og løp inn på do. Babyen gråt, buksa var våt og brun nedover det ene beinet.
Hvordan våger dere å kjøre alene i egen bil, spurte en gammel mann. Forbi alle de sperringene?
Vi fikk ikke billett til bussen, sa mamma. Og vi tenkte det var best å komme oss ut mens vi kunne.
Ja, sa mannen, vi var heldige. Det var så mye uro i Sarajevo i natt, noen av naboene våre ble dratt ut av leilighetene sine, vi hørte dem skrike og be for seg. Vi turte ikke overnatte hjemme, så vi pakket og dro til busstasjonen. Vi var blant de siste som fikk billetter til Beograd.
Vi skal også til Beograd, sa mamma.
Og de kunne ha spurt hvem de kjente i Beograd, eller hvorfor de dro dit, eller hva de het eller hva som helst som avslørte hvilken side de stod på, hvilken side familien sto på, hvilken etnisitet (pfui!) de regnet seg som eller ble ansett som. De kunne ha spurt og gravd for å avsløre politiske sym- og antipatier, kimer til konflikter, syn på kimer til konflikter, hvilken gruppe man var en del av og hvilken gruppe man dermed potensielt hatet.
Men de gjorde ikke det. Det er fælt, sa de bare og nikket. Ja, sa de og nikket tilbake.
Vi må kjøre nå, sa mamma. Det begynner å bli sent. Lykke til!
Lykke til. En hilsen man i normale tider aldri ville ha hørt, man sa ciao eller på gjensyn eller vi sees, aldri lykke til, hva er det for en merkelig ting å si en helt vanlig onsdag langs en helt vanlig vei i et helt vanlig land — men det var ikke normale tider, ingenting var lenger vanlig, landet var knapt nok et land engang, så det var det man sa. Lykke til. Håper dere klarer dere godt. Håper dere klarer dere.
I dagens siste rødmende solstråler tok jeg fram boka mi igjen. Ingen hadde spurt meg om å lese, men det var bare et vers igjen, noen få linjer, og det føltes så feil å ikke avslutte det jeg allerede hadde begynt, så jeg begynte å lese igjen.
Mora til ulven ble drept av jegere, leste jeg. Bjørnen ble drept av bier. Og ulven ble også skutt. Men pinnsvinet levde glad og lykkelig i sitt nedslitte, kjære, litte hus. Og moralen? Den som ikke passer på hjemmet sitt, dør en pinefull død.
Du er veldig flink til å lese, sa farmor. Men nå går sola ned og det begynner å bli sent. Nå kan du hvile.
Og sånn kjørte vi videre, mamma, mormor, farmor og jeg, lettet, svimmel av den ukjente fremtiden og kvalm av den seneste fortiden. Men bare om vi så oss bakover. Og det gjorde vi ikke. Foran oss lå det en elv. Nede i det mørke vannet så jeg et lite, virvlende punkt. Det så ut som en hvit blomst med skinnende kronblader som fløt sakte nedover.
Er dette Miljacka, spurte jeg mamma og gjespet.
Nei.
Drina, da?
Nei, nå er vi på vei inn i Beograd. Dette er Sava, sa mamma og slo på blinklyset inn i en mindre vei. Miljacka renner over i Bosna som renner over i Sava som til slutt renner over i Donau, den største og lengste elva i Europa. Drina renner ut i Sava lenger ned.
Etter Volga, sa farmor. Volga er lengre.
Donau går gjennom flere land, sa mormor. Fem, tror jeg.
Seks nå, sa mamma. Ukraina er vel ikke lenger en del av Sovjetunionen.
Hør her, sa farmor, dette lærte jeg på skolen: Tyskland, Østerrike, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia, Romania, Bulgaria, Sovjetunionen. Donau går gjennom sju land. Sju.
Da sier vi sju, sa mamma stille. Enn så lenge.
Så det er ikke Miljacka, spurte jeg igjen.
Nei.
Nei, det kunne jo ikke være det, Miljacka var i en helt annen verden, hvor røyken luktet krutt og svidd og hotellvinduer knatret og høye, tynne menn falt sammen som melposer; ingenting kunne flyte hele veien til Sava, hele veien til Donau, hvor røyken luktet kalde vintermorgener og langsomme tåkelurer — og enhver blomst som lignet, gjorde nettopp det: lignet. Det var ikke den samme.
Det kan ikke være den samme, hvisket jeg tungt. Det er en annen. Så sovnet jeg med hodet på farmors skulder og høyrearmen rundt magen.

Flyttefolkene kom akkurat innom med hundre pappesker i en varebil. Eh ciao, sa de, som om vi var gamle kjente. Kako si?
De hørte på Bijelo Dugme da de kom. Jen dva tri dva jen dva hvisket en stemme fra høyttalerne i bilen, men døde da de slo av tenningen. Tri cetri, sa jeg til meg selv, lavt. Høyt sa jeg, Eh, kako si! Dobrodošli!
Han de kalte Dragan, han med et blått og et brunt øye, tok meg i hånda. Her er pappeskene dine, sa han. Jeg tok med noen ekstra. Teip, kako kaže, bolleplast, bobleplast, bobleplast! Bare si fra om du trenger noe mer eller noe hjelp til å pakke eller noe.
Takk, sa jeg, jeg tror det skal gå greit.
Det er bare deg her, eller?
Ja, kona har alt dratt i forveien til Norge.
Åh, sa han bare. Hun er norsk, eller? Jaja, bare si fra. Sees på mandag!
De satte seg inn i varebilen igjen, lukker dørene, skrudde på tenningen og kjørte. Dragan holdt på med telefonen sin, så ned på pekefingeren som skled over skjermen. Så skrudde han opp lyden, og idet de ble borte rundt svingen, strømmet en helt annen musikk ut av høyttalerne.
Nå står det hundre flatpakkede pappesker i stua. De skal fylles med alt vi har vært, alt vi var og alt vi fortsatt vil være. Stillebenene jeg fant på resirkuleringen her. Kurvene du kjøpte på markedet i Rabat. Teppene vi har varmet oss med mens vi så på franske kunstfilmer og spiste popcorn til du sovnet med hodet på skuldra mi. Åtte skjærebrett som vi aldri klarte å bruke til én ting hver, selv om de hadde ulike farger og til og med symboler på håndtakene: fisk, kjøtt, brød, grønnsaker. Den gule skrivebordsstolen som knirket når den svingte mot venstre. Alle bøkene, bøkene. Men de er i det minste lett å pakke.
Jeg går fra rom til rom. Ned i kjelleren, hvor det fremdeles står pappesker fra forrige flytting, uåpnede, gjenteipede, nedstøvede. Vi kan ikke ta oss alt. De skal komme i en lastebil på mandag, men en liten lastebil, en som ikke sperrer hele veien og som ikke må betale lastebilpris på alle bomstasjonene underveis. Vi kan ikke ta med oss alt. Vi må velge.
Jeg går fra rom til rom og ser på tingene. I en eske ligger det en viaferratahjelm, brukt én gang i en enkel løype et sted i Dolomittene. Det var bare skummelt og farlig, jeg klamrer meg fast og stirret oppover for ikke å stirre nedover mot avgrunnen. Aldri igjen, hvisket jeg for hvert skritt, aldri igjen, aldri igjen. Men hvem vet? Hvem vet om jeg en dag blir dratt med på via Ferrata igjen? Det var jo faktisk en ganske god følelse å komme til toppen og bli ferdig. Og uansett, om jeg ikke skulle klatre mer, aldri noensinne, kanskje jeg kjenner andre som vil prøve? Kanskje en nabo i Halden? Og uansett, om verken jeg eller andre kommer til å ha bruk for denne hjelmen noe mer, aldri noensinne — vil ikke være gøy å ha? Som et minne? En pokal man kan henge på veggen og skryte av eller mimre over? Hvordan skal jeg kunne kvitte meg med denne hjelmen? Også den er en del av hvem jeg er, hvem jeg var. Også den vil være vondt å kaste sånn helt uten videre.
Jeg tar opp hjelmen og børster av litt spindelvev. Blåser. Også dette er meg, sier jeg til ingen spesielt, ikke meg selv engang, bare sånn generelt ut i lufta. Også dette er meg. Så ligger den tilbake i esken og lukker den, så edderkoppene skal slite litt mer, i det minste.
Du sier du alt har hengt opp maleriene dine, de du arvet. Noen bønder som hakker i jorda en ubestemmelig, nasjonalromantisert fortid. En hest som spiser høy. Et treskip som bryter brenningene utenfor et goldt, forrevet landskap. En tømmerhogger i en mørk, dyster, snøkledd skog.
Det blir så fint, sier du, gleder meg til du kommer til Halden! Det blir så fint når du også kan henge opp dine ting! Sette ut dine ting i de nye bokhyllene jeg har kjøpt!
Jeg går fra rom til rom og ser på fortiden min. Noe av dette må bli igjen. Noe av dette må kastes, eller gis bort og bli til noen andres nåtid, noen som kommer til å se på det og tenke at det er gammelt, at det har opplevd mye, og de vil lure på hva disse tingene ville ha sagt, hadde de kunnet snakke, hvilken liv de har opplevd, hvilke skjebner.
Man kan ikke ta med alt. På mandag kommer det en liten lastebil og får med seg det viktigste, hva det enn er, og alle de tingene jeg er, alle de tingene jeg har valgt å være, vil være i limbo, ingen steder, på vei mellom det som var og det som kommer til å bli, og resten, resten…
Det har vært tomt her uten deg. Nettene, spesielt. Jeg har ryddet det jeg har kunnet, vasket og ordnet det som skal ordnes. Noen ganger har jeg gått tur langs jordene og sett fjellene mot horisonten. Noen ganger har jeg vært inne og sett på franske kunstfilmer under altfor store tepper.
I ti år har jeg hatt denne ringen. I ti år har jeg klinket den mot din. I ti år, enda lenger, tretten, fjorten, har jeg sneket meg bort til deg og gitt deg klemmer mens du har laget mat eller blitt fanget av Facebook på telefonen eller bare vært i samme rom som meg, flagrende, duvende.
Vi har vært fra hverandre i dagevis før, det har vært seminarer og turer hjem til foreldre og jobbturer til det ene eller andre utlandet — men da har du liksom likevel vært der. Etterbildet av deg har fremdeles hengt på alle de hvite veggene, stemmen din har fremdeles vibrert rundt i huset, som, ja, jeg vet ikke hva som. Som deg. Du har likevel på en eller annen måte fortsatt vært til stede.
Men nå er det som om du glipper. Som om du sakte toner ut i en annen virkelighet. Som om du står et sted langt borte og vinker på meg mens tåka senker seg og alle konturene gradvis viskes ut. Kom, sier du.
Men noe holder meg igjen. Jeg savner deg, men noe holder meg igjen. Jeg står og vinker tilbake og håper du ikke blir helt borte før det er for sent. Vent, hvisker jeg, vent, vent. Jeg kommer! Jeg kommer! Jeg må bare samle meg først. Samle de delene av meg jeg vil ta med videre. Velge hvem jeg er. Og det er mulig det kan ta litt tid.
Det er mulig det kan ta litt tid.

Da vi satte oss i jugoen i Sarajevo, ble pappa og farfar og morfar og farfar stående igjen på fortauet til vi var ute av syne. Kjør forsiktig, sa pappa, hvis det skjer noe med dere…
Så sa han ikke mer, men la hodet på skuldra til farfar idet bilen svingte rundt et hjørne. Så var vi borte. Så kunne de bare håpe. Morfar gikk inn i leiligheten sin, 320 trinn og 20 etasjer opp, og pappa fulgte farfar til leiligheten på Ilidza, noen kilometer nærmere sentrum.
Og det ble kveld, og det ble natt, og det ble morgen. Og sakte, men øyeblikkelig, uunngåelig, men overraskende, snikende, men brutalt, som en svart kreftsvulst du aldri våget å lete etter, ble det krig.
Pappa sov i stua i farfars leilighet, innerst, så langt inn som mulig, I den andre enden av rommet hadde han satt opp bord og stoler og madrasser og alt som muligens kunne dekke opp og beskytte mot eksplosjonene fra åsene rundt byen. I vinduet lå alle bøkene hans: Ivo Andrić, Shakespeare, Titos biografi, Jules Verne, Marx. Broen over Drina lå helt øverst; en natt hadde den blitt blåst overende og landet på gulvet, oppslått akkurat på den siden hvor folk ble drept ved å spiddes langs elvebredden. Han hadde lest ti sekunder, lukket boka med et smell og lagt den tilbake øverst.
Om alle disse bøkene og bordene og stolene og madrassene dempet lyden, var det marginalt. Hver natt dirret veggene av eksplosjonene utenfra. Hver natt klarte han ikke å sove, men sovnet likevel til slutt, for det må man jo — bare for å vekkes igjen etter en time eller tre av nok et smell i nabolaget, nok en eksplosjon, nok en frykt om hvem eller hva som hadde blitt truffet denne gangen.
Det hendte han sovnet midt på dagen, siden nettene var så våkne. Det hendte han ikke gjorde det. Det hendte han ble hentet av politiet, eller militæret, eller en eller annen selvoppnevnt lokalmilitsmyndighet, og tatt med ut til fronten og med gevær i nakken tvunget til å grave skyttergraver for de muslimske styrkene, siden han var serbisk, eller kunne ha vært serbisk, eller hadde et serbisk navn, eller hadde en serbisk mor eller far eller hva nå grunnen var. Om du ikke graver bra nok, skyter vi deg, sa soldatene. Og om du graver for bra, skyter de deg fra åsene. Lykke til.
Er jeg serber, skyter de meg ikke, sa pappa.
De skyter på alle, sa soldatene.
Er jeg bosnier, skyter ikke dere meg, sa pappa.
Det er ikke plass til forrædere her.
Jeg er jugoslav, jeg nekter å velge side, vi er alle brødre, sa pappa.
Da blir du drept av alle. Det er krig nå. Grav.
Og så rettet de kalashnikoven mot nakken hans og la fingeren på avtrekkeren — og om de hadde fått trening i å håndtere våpen eller ikke, og om de hadde fått våpen fra staten eller stjålet dem fra et av de lagrene den jugoslaviske hæren hadde etterlatt seg da de flyktet fra kasernene, hadde egentlig ikke så mye å si. Grav, sa de. Så han gravde, synlig i fullt dagslys eller halvblind i skumringen for ikke å være det, og etterpå kom han hjem med møkk under neglene og et utall flekker han ikke visste hva kom av, og heller ikke ville vite, og tok seg en lang, varm dusj, om det da var varmtvann, om det da var vann, og sovnet til lyden av geværhaner som spentes og bazookaer som ble rullet fram på åskantene.
Sover du, ropte farfar fra soverommet.
Ja, sa pappa, jeg er midt i et mareritt.
Ako Bog da at vi våkner snart, sa farfar.
Et prosjektil traff i en naboblokk så det blafret i sidene til Broen over Drina.
Ako Bog da, sa pappa og tvilukket øynene for å ikke se mørket. Ako. Bog. Da. At dette snart blir over.

Dagen etter hadde de fått en ny nabo. Pappa åpnet utgangsdøra og forventet å se Zvonimir  den hyggelige, gamle mannen med en sønn  i Wien og ikoner på veggen, han som alltid hilste og ønsket ham en god dag og godt vær — det han så, var et hjemmelaget skilt på døra. BLACK MAMBA, stod det.
Det er gutta til Dino, sa farfar og ristet på hodet.
Og kanskje hadde Zvonimir flyktet, og kanskje hadde han fått hjelp av sønnen i Wien til å komme seg ut, og kanskje han  hadde en avtale om å rømme i nattens mulm og mørke, med en bil eller via en tunnel eller gjennom skogen opp i åsene eller hvordan han  nå hadde funnet ut at det var mulig. Kanskje han nå satt i en buss med aircondition og italienske turister på vei til en wienerklassistisk konsert i en av setene par terre i Wiener Musikvereins Grosser Saal. Kanskje hjertet hans klemtet fordi han hadde blitt invitert med av en italiensk dame med store øreringer og mastergrad i romantikkens polyfoni. Kanskje de skålte i vino spumante di qualitá di tipo aromatico og spiste Lindt-sjokolade mens de nynnet på Strauss-svisker og han endelig lærte seg forskjellen på rallentando og ritardando.
Eller kanskje alt han spiste, var leira ved Bosnas bredder, og alt han drakk var regnet som falt i natt. Kanskje kanonene virkelig var kanoner og kanskje hjertet hans ikke klemtet fordi de ikke engang lenger slo.
God tur, Zvonimir, hvor enn du er. Måtte det være et bedre sted enn her.
Pappa gikk barhodet bort til springen og satte et glass under.
Ikke drikk vannet, utbrøt farfar.
Hva?
Ikke drikk det, Boban sa at de har forgiftet vannverket, han så to døde rotter der og alle naboene hans har blitt syke den siste uka, vondt i magen, feber, enda verre ting.
Jeg er tørst, sa pappa. Leppene mine sprekker, se! Jeg trenger noe å drikke, noe vann, faen ta, bare en kopp regnvann før jobben, skal det være for mye forlangt? 
Han hang ID-kortet rundt halsen.
Ett lite glass vann! Bare for å ikke pisse brunt! 
Gå nå, sa farfar. De venter på deg. 
Helvetes møkk, sa pappa og ville banne mer, men det var som om hodet hans var fylt av tjære og isbreer, alt gikk så sakte, så sakte, og alt han klarte var å si det samme en gang til. Helvetes møkk. Så gikk han ut. 
På en eller annen måte hadde han fått seg jobb med å dele ut tørrmat fra humanitære organisasjoner. A GIFT FROM THE AMERICAN PEOPLE, stod det på de store trekassene som var stablet i lagerhuset. 
Pappa stod bak en benk, egentlig et gammelt respatexbord fra et møtelokale i sentrum, og sørget for at alle fikk én pose hver, ikke mer, ikke mindre. Streng, men rettferdig, var han. Han delte ut pose etter pose til unge og gamle, damer og menn, høye og lave, tynne og, nåja, tjukke var det ikke akkurat så mange som var lenger, men mindre tynne, hvertfall. Den siste posen tok han selv. Det var liksom blitt en rutine. Sørg for alle andre først, og ham selv til slutt. 
Noen gamle damer kom inn i lageret. Det så ut som de var de siste i dag.    
Er det svin i dette, spurte en av dem. 
Ja, selvfølgelig, nesten alt her er det svin i, sa pappa. For det var det jo.
Åhnei, da vil vi ikke ha det, sa damene og akket seg.
Neivel, sa pappa og ble stående litt i villrede. Det er godt tørrfôr, bare å blande med vann og koke opp, smaker Michelin og trøffelpaté, sikker på at dere…?
Nei, sa en av damene. Vi klarer oss, Vera har noen kjeks , vi overlever til neste leveranse. Gi det til noe som trenger det mer enn oss. 
Og så gikk de, og pappa ble stående igjen med seks poser amerikansk tørket svin og poteter og noe han ikke helt klarte å tyde… gulrøtter? Men utløpsdatoen klarte han å tyde: september 1988. Fire år siden. 
Jaja, tenkte han og tok posene under jakka. Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere. Det som ikke gir meg diaré, gir meg nye krefter. Og uansett, heller dø av matforgiftning enn et eller annet streifprosjektil fra en eller annen ås?
Så pakket han opp, låste dørene og gikk ut. Dagens gode gjerning gjort. Nå kunne han gå hjem til leiligheten. 
På veien gikk han innom markedet på Markale. Det var ingen mat der, i alle fall ingen som slo hans humanitære tørrmat, og det var ikke noe drikkelig, i alle fall ikke noe som var bedre enn den dunken med vann de hadde fått tak i forrige uke. Men de siste dråpene hadde han jo drukket i går. Han holdt litt ekstra på tørrforposene under jakka så de ikke skulle falle ut. 
En dame solgte noen sprukne malerier, en annen noen blomster hun måtte ha plukket i veikanten. Ingenting å samle på. Men helt ytterst, der markedet egentlig sluttet og skummelt nær snajperåsene, stod det en mann med en kvartkilos pose med undulatmat. 
Nei, sa han til en dame, jeg lover deg, du kan ikke spise dette. Det er ikke menneskemat.
Hei, sa pappa, hvor mye skal du ha for det? Undulaten min er snart like tynn som meg, bare fjær og pjusk.
Du burde ta vare på undulaten din. Mannen ristet megetsigende på hodet og pekte i generell retning den ene posen med undulatmat han hadde lagt foran føttene sine. Kanskje jeg kan hjelpe dere. 
Hvor mye skal du ha?
Tja, 5000 mark.
5000 mark for en liten pose fuglefrø!
Heh, hva annet vil du bruke penger på? Champagne og trøfler?
Jeg har… 1500 mark.
Om han hadde sagt to mark eller en million mark ville det ikke ha gjort så mye forskjell. Hva er poenget med penger når man ikke kan kjøpe noe som helst for dem? Når de er redusert til en ornamentert, tynn papirbit som verken funker på kjøkkenet eller do, verken kan tegnes på eller lages papirfly av, verken brukes som notatlapper, den er for glatt, eller bordstøtte, den er er for tynn? For noen måneder siden var det det mest verdifulle i verden, det var det de alle brukte halve dagen på å kjede eller slite seg ut for å få nok av, mer tid enn å leke med barna og se på fotballkamper og spise mat til sammen. Og nå? En verdiløs, ubrukelig, meningsløs liten rest av et eller annet grantre fra en eller annen skog. Ingenting!
Dobro, sa mannen etter en litt for utstudert og litt for lang pause. Dobro, greit, du fleecer meg, men greit, 150 mark. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg lar undulater dø, heller. 
Du er en god mann, sa pappa og ga ham pengene. 
Noen timer senere, langt utpå kvelden, stod tørrforet på kjøkkenbordet — stuebordet stod fremdeles barrikadert opp mot Marx og Jules Verne, så de hadde tatt en ekstrastol fra stua og presset seg sammen med ansiktet mot veggen på det overraskende lille kjøkkenet. 
Velbekomme, sa pappa. Han hadde tatt av seg bukse og genser og satt bare i underbukse og T-skjorte, som om han var på stranda i Split og dette var pita de hadde fått med av farmor.  
Takk, sa farfar og så på maten. Best before 1988, betyr ikke det best før?
Det er tørrfôr, sa pappa. Det holder i evigheter. Datoen er bare en formalitet. 
Vi skulle ha hatt litt vann, sa farfar, men jeg drakk det lille regnvannet som kom. Beklager.
Jeg vil heller at du ikke tørster i hjel enn at du venter på tørrmat som kanskje aldri kommer. Og vi har slivovice. Spis nå. Hajde.
Det er som mel, sa farfar etter å ha tatt en bit. Jeg kjenner det knirker i magen min. 
Skål, sa pappa. 
Skål, sa farfar.
Da banket det på døra. Hardt, som om noen prøvde prøvde å rive den ned. 
Hvem er det?
Lukk opp, svarte det der utenfra under enda sterkere banking. Lukk opp!
Ja, ja, sa pappa og gikk bort i underbuksa.   
To soldater stod utenfor. De hadde uniformer i ulike fargenyanser og ulike støvler, men geværene så like ut. De var grimete i ansiktet. 
Vi ser etter spioner, begynte den ene før han avbrøt seg selv. Åh faen, Dejan, er det deg? Bor ikke du på Grbavica? Det var ikke noe navneskilt på døra, har du også tatt ned…? Sorry, ass, sjefen sa vi skulle gjennomsøke blokka etter spioner, vi må bare sjekke. Tror du vi kan…? 
Javisst, sa pappa og slapp dem inn. Han hilste på dem, men ikke med å kysse på kinnene, det ville ikke gjort seg om en mann i underbuksa kysset en soldat eller to i sitt eget hjem på den måten. Så hentet han to stoler fra stua og de satte seg alle sammen enda trangere rundt det lille kjøkkenbordet. 
Faren min, sa pappa. Dere vil ikke ha litt tørrfôr? Amerikansk? Det er såvidt litt slivovice igjen også. 
En liten klunk, bare sa den ene soldaten. Bare en knert, vi må sjekke de andre leiligheten også. 
Er dere med i Black Mamba, spurte farfar, men de svarte ikke, bare styrtet slivovicen og fortalte om hvem som hadde dødd det siste døgnet. Eva, på vei over Zmaje od Bosne. Igor, på Ilidza. Josip, under et mislykket fluktforsøk over flyplassen. 
Det er tøft, sa de. Og så stirret de på de tomme glassene som de snurret rundt i hendene. Det er tøft.  
Så var de stille en stund. To av magene var vonde og varme; de to andre var bare varme. I vinduet satt undulaten og knasket fuglefrø og nippet til de siste dråpene av dagens lille regnskur. Mellom nebbfullene kvitret den fornøyd, som om ingenting av dette var unormalt og som om den ikke ønsket å endre noenting. 
Nei, vi får gå, sa den ene soldaten. Vi har fremdeles leiligheter igjen — og sjefen venter på oss. Takk for drikken, det gjorde godt! 
Vær forsiktige.
Og så gikk de. Og kvelden senket seg og tørrforet spredte seg og blandet seg med alkoholen og ble sakte brutt ned, og i hver sin seng bak en mur av bøker og møbler lå det to menn, den ene ganske gammel, den andre fremdeles ganske ung, og hørte den stille natta bli gjennomboret av knatring og så tre store drønn fra et område ved elva, litt utenfor sentrum. Grbavica, sa farfar. Det kommer der borte fra.
Og begge visste hva den andre tenkte, men ingen av dem sa det, og begge lukket øynene, men ingen av dem sovnet. 

Og stjernene vandret, og dagene fløy. I Sarajevo sov pappa, eller prøvde å sove, eller tvert imot prøvde å ikke sove, mens byen sakte sank ned i myra; I Beograd var jeg hos onkel Toni og sov på gjesterommet med mamma og og mormor. Farmor sov i stua. 
Jeg skrev brev til pappa, og postkort. Men jeg fikk aldri noe svar. Etpar ganger klarte mamma å snakke med ham over telefonen, noen minutter, bare, hvordan går det, hold ut, dere også, dere også. Men jeg hørte ham aldri: jeg var på  skolen eller ute i gata og lekte og når de fikk tak i meg, var det allerede for sent. De få gangene jeg snakket med noen der nede, var det med en mann jeg ikke kjente, han tok beskjedene våre og lovte å gi dem videre. Og det var det. 
De kalte meg saravjac da jeg begynte på skolen. Hei, saravjac, sa de og lo. Jeg snakket ikke som dem, jeg slepte på lydene, jeg sa lut og ikke ljut — men etter noen måneder hadde jeg lært meg det. LJUT, sa jeg, ekstra tydelig, og de fleste sluttet å le. 
 Jeg ble venner med en gutt som het Davor. Han var litt høyere enn meg og hadde fregner, og når vi spilte fotball, klarte han å drible alle og skåre flest mål, selv om han bare brukte høyrefoten. Det hendte vi satt i skolegården etter skolen, bare vi to, og spilte med noen bilkort han hadde. Jeg var spesielt glad i Ferrarien, den hadde 220 hestekrefter, og det var best av alle: når jeg fikk den, så jeg opp på ham og smilte på en sånn måte at han slang fra seg sitt eget kort og sukket teatralsk. Den jævla ferrarien igjen!
En dag sa han at pappaen hans var i militæret. Han visste ikke helt hvor, men det siste han hørte, var at de var på vei til Sarajevo. 
Fo å krige, spurte jeg. 
Ja, det er derfor man er i militæret, sa han. For å skyte og sånn. 
Å, sa jeg. Jeg samlet kortene mine, la dem på benken og gikk tilbake til onkel Toni.
Jeg vil hjem, sa jeg til mamma. Hjem til Sarajevo. Hjem til pappa. 
Jeg vil hjem, sa pappa til farfar. Hjem til Zana og Radko. 
Hjem, hjem, vi vil alle hjem, hjem til der vi var, hjem til det vi burde ha vært, Jeg til der vi ønsker å være, hjem, hjem, hjem! 
Jeg blir her, sa farfar. Dra du, men jeg blir her. Jeg kan ikke dra herfra. Hvor skulle jeg dratt? Hva skulle jeg gjort? Drukket meg full på et italiensk vertshus i savnet etter Sarajevo? Følt meg fortapt i en uoversiktlig, kaotisk tysk storby? Sittet på et stakkarslig forsamlinghus lagt oppi isødet et sted sammen med tre gamlinger og be til en annen Gud, på et annet språk, på en helt annen måte? Nei, dra du. Jeg blir her.
Du kjenner Vlade, sa pappa. Igor, Broren hans er på den andre siden av flyplassen. Han skal vente på meg på Deminium, du vet den gamle restauranten. Vlade fikset det for meg på mandag. 
Broren til Vlade? Igor? Er han på andre siden? 
Ja, sa pappa og tidde. 
Over flyplassen? Hvordan skal du komme deg over der? FN-folka patruljerer der hele døgnet, de kommer til å sende deg tilbake, det er det som er avtalen. 
Jeg tar sykkelen, sa pappa. 
Tvobien? Den i kjelleren? Kjedet er ødelagt. 
Det er fikset. Jeg kjøpte nytt kjede på Markale i går, lånte olje av Bruno. Den er fikset, den er fikset, jeg testet den i garasjen i går. 
Så du tenker sykle over flyplassen, sa farfar. Petar…
Ja. I natt. Så fort det mørkner. Så… nå straks. 
Til Beograd. 
Ja. 
Jeg blir.
Pappa nikket. 
Farfar åpnet det ene kjøkkenskapet og hentet ut en liten, oransje tøyulv. Han så på den, kysset den forsiktig på hodet og ga den til pappa.
Så var det ikke mer å si. 
Det var ingen mat å ta, så han tok ingen. Det var ikke noe vann, så han tok ikke noe. Han ville ikke trenge å låse sykkelen, og selv om han hadde trengte, visste han ikke lenger hvor nøkkelen var. Så han tok ikke med seg sykkelnøkkelen heller. Han tok med seg de klærne han hadde på, tjue hattemenn i en innsydd lomme i genserermet, og en oransje tøyulv innenfor T-skjorta. Han må ha gitt farfar en klem, tatt ham i hånda, men neppe vinket til vinduet. Der ville han jo uansett bare ha sett Marx og Titos biografi og Broen over Drina.
Den gule sykkelen rullet sakte mellom de nattemørke granathullene. Det var fremdeles fuktig her og der: Leira sprutet ham oppetter leggen når han kjørte oppi sølepyttene. Han tenkte å stoppe for drikke litt vann fra en av dem, men akkurat da gikk to soldater forbi, eller politi, eller milits — to menn med våpen som syntes å ha en eller annen slags mer eller mindre offisiell makt.
Hvor skal du, spurte den ene.
Organisere rasjoneringene, sa pappa og viste fram id-kortet sitt. 
Borte på lageret? Det er andre veien?
Ja, men de sier det er noe trøbbel bortover fra denne gata, det skal være sikrere bortover flyplassen og tilbake igjen på andre sida.
Flyplassen? Aha, sa soldaten etter en kort pause. Dobro.Du får passe deg for snajperi. Hold deg i smågatene. 
Jeg vet, jeg vet, sa pappa, og satte seg på sykkelen igjen.
Lykke til, sa den andre soldaten. 
Lykke til, meg, gjentok pappa stille. Han krøket seg sammen i mørket, som om det skulle hjelpe å bøye ryggen noen centimeter lenger ned, mens han prøvde å unngå hullene i veien. En granat fløy over ham med den vante hvislelyden. Den kom til å treffe et stykke bortenfor, han ignorerte den.
Noen sekunder senere gjorde den det og han klarte det ikke likevel, han huttet seg uvilkårlig sammen mens den svarte himmelen ble oransje, rød, varm, og så kald og svart og trykkende igjen.
Kanskje noen skrek. Kanskje noen hadde sluttet å skrike. Kanskje han kjente dem. Kanskje ikke.
Han bøyde seg enda nærmere bukkestyret. Her var grensa. Her var ingenmannslandet, den store flate området rundt flyplassen hvor alle skjøt og FN kjørte rundt med lyskastere for å stoppe folk som flyktet og sende dem tilbake til byen igjen. Det var her han måtte være rask.
Han kjente melkesyra sive inn i låra mens han tråkket så fort og stille og uhørlig og usynlig som mulig gjennom mørket. Han tenkte på Zana, han tenkte på farfar bak alle bøkene i leiligheten, han tenkte på Vučko under T-skjorta, Vučko med de skremte, sinte, snille øynene. Han tenkte på ingenting, bare tråkke, bare komme seg usett videre, bare overleve. Døde han her, ville han hentes i morgen eller overmorgen eller hvilken dag de nå hentet ut de døde. Han visste ikke hvilken gruppe som ville hente ham, men en av dem var det vel, han kunne ikke bli liggende her i all evighet. Han kunne ikke bli liggende. Punktum. Tråkk, messet han med forvridd ansikt mens leira sprutet. Fortere. Tråkk.
Hajde.
En FN-bil sveipet med lyskasteren. Lyset danset over rullebanen, gresset, forvridde metallrester av ødelagte biler, våpen, sykler eller hva det nå kunne være. Tråkk. 
En dag skulle de ta fly herfra, han og Radko og Zana. En dag skulle vi spasere verdensvant opp flytrappa og sette oss i myke flyseter og serveres Cocka i høye glass med stett. Det hadde han lovt meg året før. Før alt dette. Han hadde gitt meg en sparebøsse formet som en ulv, og hver lønningsdag hadde han gitt meg noen mynter jeg kunne legge på. 
De pengene skal vi bruke på en flytur, hadde han sagt. De er hyperverdifulle.
Ett år senere var de ikke verdt noen ting. De eneste pengene som var verdt noe, som kunne brukes, var tyske mark. Som de tjue 100-marksedlene han hadde i ermet.
Sparebøssa sto fremdeles i et kjøkkenskap hos farfar, uåpnet. Og der skulle den bli til vi kom tilbake. Tråkk.  
 Tråkk. 
Pappa passerte Zora og kjente barndommens sjokoladeduft sive inn i neseborene. Da var det himmelen. Nå var den et helvete. Tråkk.
Tråkk. 
Tråkk.
Og plutselig var han der. Over på den andre sida. Noen militærbiler stod oppstilt utenfor Deminium. En mann kom ut av døra; han hadde uniform på seg, altså soldat. Han så seg litt rundt før han gikk bort til en busk og tisset på den. 
Det var Igor. Han snudde seg og så pappa og utbrøt: Eh, Petar! Du klarte det! Velkommen! Så tynn du er, kom her, vi har mat! 
Så ga han ham en klem og ønsket ham velkommen inn.

Du er sikker på at du ikke vil bli her, spurte Igor. Vi trenger alltid folk ved fronten, razumiješ.
Nei, sa pappa. Jeg kan ikke slåss i denne krigen. 
Du må velge side, Petar. Hør hva du heter. Petar. Vi har allerede tre Petar i troppen. Du må være med oss. 
Petar Tomic, sa pappa. Tomic. Jeg hører ikke til her.
Hva mener du, mora di er serber! Sønnen din heter Radmilo! Kona di er i Beograd! Selvfølgelig hører du til her!
Nei, sa pappa. Jeg vil hjem. Hjem til kona mi.
Hun som er i Beograd, sa Igor. Hjem. Bra for deg. Da trenger du kanskje denne. Han tok en sammenbrettet, grålig bit av tjukt papir ut av lomma. Den var skrevet med kyrilliske skrivemaskinbokstaver: «Petar Tomić sendes til Beograd for å være plassert i Beograds kaserne hvor han fortsatt skal bidra til forsvaret av Beograd om det trengs.» Pero Debenja, på vegne av Radovan Karadzic.» Og under var det en uforståelig signatur, som også måtte være kyrillisk, og som trolig var Pero Debenjas, men som like gjerne kunne ha vært Radovan Karadzic’. 
Denne får deg hjem, sa han. Jeg har snakket med noen folk som skal til Beograd, men uten denne tillatelsen ville du ikke slippe gjennom den første veisperringen. Ta godt vare på den.
Pappa stappet den inn i ermet sammen med hattemennene. 
Jeg skylder deg mitt liv, sa han og tok seg i det. Det hørtes ut som noe endimensjonal helt ville ha sagt en amerikansk actionfilm. «Jeg skylder deg mitt liv, George! Her, ta denne verdifulle ringen og sett den på din finger; når vi møtes igjen om 30 år, som fiender i en interstellar krig, vil vi havne i en duell, jeg vil få overtaket og være på nippet til å drepe deg — da ser jeg, kaster lyssverdet eller laserpistolen eller var det nå er man kriger med i disse interstellare tider, kaste meg ned på kne og gråte takknemlighetstårer. Jeg skylder deg mitt liv, jeg skylder deg mitt liv! Her, ta mitt lyssverd (eller laserpistol) og gjør ende på meg, om du vil. Men det vil du selvfølgelig ikke, og vi omfavner hverandre mens sola går ned over vår felles planet i bakgrunnen.»
«Jeg skylder deg mitt liv»! Hadde han vært norsk, hadde han bare sagt takk og så ikke mer. Nikket kort, sagt takk og trukket munnvikene lett oppover i en blanding av et tafatt smil og dyp resignasjon over livets skjebnespill. 
Hva enn han sa, viftet Igor det bort. Vi er venner, sa han. Venner hjelper hverandre. Også de som ikke blir med i kampene. Sånn er det bare. Skal vi se… Der er de.
Han tok pappa med til en militærbil som stod bak noen tanks i veikanten. 
Dette er Petar, sa han. Han jeg fortalte om. Petar, Pavel og Dragan. De skal ta deg til Beograd. 
Pavel var liten og kraftig og hadde en buskete bart. Dragan hadde ører overraskende lavt ned på hodet og ett øyebryn. Under det lyste det to øyne, et brunt og et blått. 
Petar, sa han og strakte fram hånda. Fra nå er du med oss. 
Dere drar nå, sant, sa Igor.
Jepp, sa Pavel. Bilen er klar, vi drar så fort vi kan. Bare å sette seg inn, Petar. Bare… ikke røyk i bilen, bare.
Pappa satte seg i baksetet og Pavel satte seg med Dragan foran. Utenfor stor Igor noen sekunder og så etter dem, uten å vinke, tilsynelatende uten noen følelser i det hele tatt. Han stod der bare, helt stille, og så etter dem til de sploinket seg inn i skogen og ble borte. 
Militærbilen bråkte enda mer enn jugoen. Motorlyden trengte seg inn gjennom hullene i gulvet og dørene og de blafrende plastvinduene. Det var kaldt. Det var midt på sommeren, men det trakk overaltfra, kulda kom utenfra i sterke støt, men også innenfra, som kuldegys fra dypet av pappas sjel. Han dro armene over henda, så han kjente hattemennene mot fingertuppene, og krøket seg litt sammen så Vučko nesten ikke fikk puste der inne. 
Kald, eller, spurte Dragan fra forsetet. Ja, nei, sorry, det er ikke mye til aircondition på den bilen her. Eller altfor mye, høhø. 
De kjørte gjennom skog og leire, grøfter og greiner. Noen ganger traff de en hump så hardt at pappa fløy opp i taket med hodebunnen og landet på det harde setet så det kjentes langt oppover ryggraden. 
Så dere skal til Beograd, sa han for å si noe.
Innom Beograd, ja. Må fikse noe. 
Jaha. 
Så var de stille igjen og alt som hørtes var bilens klonklonklonk og trærnes duvende topper rundt dem. De svingte i en slak bue rundt Trebevic-fjellet — bak dem stod fremdeles taubanen og hadde gjort det noen måneder nå — og kom til det store militærområdet ved Pale. Soldater gikk ut og inn av kaserner og kontrollpunkter, tanks og lastebiler spant og duret fram og tilbake i jorda, lufta var tung av olje og krutt og tunge støvler. 
En soldat løftet armen og stoppet dem ved kontrollpunktet, selvbevisst og klar over sin egen makt, nesten selvhøytidelig. 
Og hvor skal dere, spurte han sakte. Om noen hadde dårlig tid her, var det ikke han. 
Beograd, svarte Pavel, etterpå Hercegovina og Trebinje. 
Og hvor har dere stjålet bilen?
Vi har ikke stjælt den, den er vår. 
Jeg spurte ikke om det er din bil, jeg spurte hvor du har stjålet den.  
Tuzla, sa pavel spakt. 
Tuzla, faktisk, sa soldaten og la til: papirer!
Pavel pekte mot hanskerommet. Dragan rotet litt rundt der inne, fant noen ark og rakte dem ut av vinduet.
Ser greit ut, sa soldaten etter å ha snudd dem noen ganger. Og han fyren baki? Eh, papirer?
Pappa dro fram den tykke, brunlige papirbiten fra ermet og gav den ut av vinduet han også. 
Soldaten nikket, trutmunnet anerkjennende, men så rynket han øyenbrynene og leste det halvhøyt, som om han ville forsikre seg om at han leste riktig. 
Petar Tomić… Født i Konjić… Det er jo… UT AV BILEN!
Hva mener du, ser du ikke at jeg har…
UT AV BILEN NÅ!
Soldaten viftet med kalashnikoven. JEG HAR FANGET EN SKUTOR SOM PRØVDE Å SNIKE SEG FORBI, ropte han over skuldra. 
Hva du mener, sa Dragan, han er serber! Kona hans er serber! Han skal til Beograd! Sønnen hans heter Radmilo, for svarte! Han har lapp fra Radovan Karadzic! Han er med oss!
Driter jeg i. Han lurer ikke meg. Tomić, for helvete! Tomić! Ut av bilen alle sammen!
Jada, jada…
De gikk ut av bilen alle tre, sakte, med hendene litt opp, litt ut, i alle fall bort fra eventuelle lommer med eventuelle skjulte våpen. Soldaten viftet dem vekk fra bilen og bort til en barakke, nei brakke heter det på norsk, en grå brakke med små begitrede vinduer. En annen soldat, han hadde noe ekstra fajanse på skuldrene og var vel en sersjant eller noe, kom bort og leste pappas tillatelse. Hm, Petar Tomic, Petar Tomic. Petar Tomic, din vei slutter her. Dere andre kan bare kjøre videre.
Nei, sa Dragan. Ikke uten Petro. Han er en av oss. 
Sersjanten stirret i tre sekunder, det var som om han måtte ta mental fart for å tenke tankene sine til ende. 
Stojakovic, sa han endelig, sjekk bilen. Gå gjennom bilen deres. Kanskje det er noen interessant der. 
Pappa merket at Dragan svelget tungt idet soldatene gikk mot bilen. De åpnet opp bakluka, åpnet panseret og sjekket i motoren, sparket i dekkene, lukket opp hanskerommet, så under framsetene. 
Virker ikke som det er noe spesielt, sa han de kalte Stojakovic. 
Kan man vippe opp baksetene, spurte sersjanten. Noen sånne biler kan man det på. 
Etter mye plunder og enkelte velvalgte banneord fikk de til slutt vippet opp baksetet. Og hva så de der? Å, hva de ikke så! Der, noen centimeter under pappas tynne rumpe, var det et helt våpenlager! Bomber og håndgranater og Zoljia antitanks og pistoler enda noe mer greier som pappa ikke kjente igjen. Det var derfor de var så nøye på at han ikke skulle røyke i bilen. Det var derfor de skulle dra helt til Hercegovina. De skulle selge våpen!
Ser man det, sa sersjanten. Vi må konfiskere dette, du vet det?
HVA, ropte Dragan.
Vi må ta det, der er ikke deres. 
FAEN heller, ropte Dragan og før noen fikk stoppet ham, hoppet han inn i bilen og kom ut igjen med en håndgranat i hånda. Hva faen gir dere rett til å ta våpnene våre? Hæ?
Deres våpen? De dere har stjælt på et eller annet lager i Sarajevo? De som tilhører den jugoslaviske hæren? 
Det er ikke noe Jugoslavia mer! Det er ikke noen jugoslavisk hær! Skjønner du ikke? Ingen eide det her, det bare lå der, og vi var der, og nå er det vårt! Razumijes!
Eh, rolig! Rolig! Bare gi oss våpnene så får dere dra videre, skjønner du?
Faen heller, ropte Dragan og holdt fingeren rundt sikringen. 
Er du helt idiot!
Akkurat da kom en major ut av brakken, det må ha vært en major eller noe sånn, han var eldre enn de andre, eldre og gråere og med penere strøket uniform. 
Hva skjer her, sa han og tok på seg hatten. 
Vet du hva, her sitter dere på ræva og blir feite mens vi i Sarajevo blør hver dag! Ikke faen om dere skal få ta våpnene våre! Da går vi heller i lufta alle sammen!
Rolig, sa majoren, her, gi meg granaten!
Faen heller!
Han ene er kroat, sa sersjanten lavt til majoren. De andre er vi ikke sikre på, men jeg synes ikke det er riktig å la dem beholde alle disse våpnene.
Få se papirene deres, sa majoren. Alle ble stående, også Dragan, som fremdeles holdt håndgranaten over hodet, som en supermann som prøvde å fly gjennom lufta. 
Skutor, fortsatte sersjanten. Tomic fra Konjic. Skutor. 
I Sarajevo tvang de ham til å grave skyttergraver fordi han var for serbisk. Og her arresterte de ham, eller skjøt ham, eller hva de nå tenkte å gjøre, fordi han ikke var serbisk nok. Han hadde alltid sett seg som jugoslav, tenkt på Jugoslavia, sørslavernes rike, som framtiden, som et stort og edelt mål man burde arbeide for og sikte mot for å gjøre verden, denne verden, til et bedre sted. Det var den beste måten, den eneste måten vi alle ville kunne leve i fred, hadde han tenkt, sammen, i harmoni. Og det hadde vært sånn. Sarajevo hadde vært sånn, det hadde ikke noe å si hva du var, fra denne eller denne etniske (pfui!) grupperingen, du var en av oss og det holdt. Det hadde virket!
Helt til det ikke virket. Helt til det ikke virket i det hele tatt. Her var han plutselig skutor, og bare det, og så ville de behandle ham deretter, som en krigsfange eller krigsfiende, og det ville være det. 
Skutor, gjentok majoren igjen og gikk tre skritt mot ham. 
Det var sånn det ville slutte.
Skutor.
Jeg kjenner dere, sa majoren. Tomic, eh? Det virket som han prøvde å holde stemmen sin under kontroll. Det navnet ringer en bjelle.
Han gikk enda to skritt nærmere.
Jeg hadde en bror i Hercegovina, sa han lavt. Han var ikke derfra, han jobbet der. Skjønner? Han utførte bare plikten sin, som man sier. Hei, slutt å vifte med det geværet. Ro dere ned! Han gjorde bare det han måtte. Så ble han tatt til fange. I Hercegovina. Av skutorer, som deg. Skjønner? Av dine folk. 
Din vei er kommet til ende, skutor, tenkte pappa. Han kjente hvordan Vučko ble våt av kaldsvettens hans. 
Dine folk, fortsatte majoren, tok broren min, den eneste broren jeg har, til fange. De kunne ha drept ham. Det er det man gjør, ikke sant? Det er det Stojakovic her tenkte å gjøre med deg. Fiende! De kunne ha skutt ham i kaldt blod og spyttet på den kalde kroppen hans og latt ham ligge i en grøft og råtne. Det er krig, ikke sant? Det er det man gjør. Ikke sant? 
Pappa nikket, men innså hva han nikket til, og ristet på hodet, forsiktig, i tilfelle det også var feil.
Man dreper fiender. Men de gjorde ikke det. De tok ham til fange og forhørte ham og slapp ham løs, bare sånn. En time, så var han fri igjen. Og nå er han i leiren her. Skjønner du? 
Dragan byttet hånd, han ble vel sliten av å holde granaten i samme hånd så lenge. Pavel hadde liksom myknet i kroppen, prøvende, som om han ikke helt visste hvordan han skulle tolke situasjonen. 
Stojakovic, la dem dra. Drit i våpnene, vi har mer enn nok. Drit i det! Så, herr Tomic, jeg vil du skal si til broren din at vi er skuls. En bror for en bror, et liv for et liv. Dra nå. Forsvinn herfra. Jeg håper for din del at vi aldri sees igjen. Stojakovic!
De sjanglet, der er ordet, sjanglet på kraftløse bein tilbake til bilen. Pappa satte ned setet og deretter seg selv helt ytterst på kanten av det, så forsiktig han klarte. I forsetene pustet Dragan og Pavel ut, ikke metaforisk, de pustet bokstavelig talt ut, hardt med oppblåste kinn. 
Takk, sa pappa. 
Takk selv, sa Dragan. Takk broren din.
Jeg har ingen bror. Jeg aner ikke hvem han snakket om.
Takk, du ukjente soldat Tomic, lo Dragan og skrudde på tenningen.
Idemo?
Hajmo. 


Jeg husker hvordan han så ut. Han hadde på seg hvite joggesko med brune flekker, en leirete joggebukse og en grønn genser som virket altfor varm. Han luktet skog og olje og svette og slivovice og når jeg klemte ham, ble det vått i ansiktet mitt og jeg vet ikke lenger om det var hans eller mine tårer, eller begges.
Jeg husker mamma skrek, liksom langt inne fra dypet av der skrik kommer fra, helt uten ord, før hun ble helt stille og smeltet i armene hans. Petro, hvisket hun bare, om igjen og om igjen. Petro, Petro, Petro.
Jeg husker det var en vakker sommerdag. Jeg husker det var lenge siden de hadde kalt med sarvlajevac på skolen, Jeg husker en taxi kjørte opp på fortauet ved siden av oss så vi måtte flytte oss og en mann først prøvde å gå mellom oss, men så ga han seg og heller gikk ut i veibanen og inn på hotellet. Han hadde på seg sko som klikket i asfalten.
Jeg husker det satt to soldater bilen. Jeg husker den ene hadde et brunt og et blått øye; den andre hilste på meg som om jeg var en offiser.
Jeg husker pappa tok Vučko ut av T-skjorta, som et trylletriks. Jeg husker tøyulvnesa mot kinnet mitt, armene strakt ut liksom rundt meg. Jeg husker jeg  lovte å aldri slippe ham ut av syne igjen, lovte lovte lovte. Du er hjemme nå, hvisket jeg til ham. Nå er alt bra.
Jeg husker han sovnet ved siden av meg. Og jeg, jeg lå i senga med øynene åpne og stirret ut av vinduet mens måneskyggene ség sakte over veggen og bombene ikke falt og åsene ikke skjøt og soldatene som kjørte med våpen gjennom byen hadde reddet pappa fra å dø og nå skulle videre for å heller drepe andre som ham.
Så gikk månen ned og det ble endelig mørkt.  

Kanskje jeg bør klippe gresset før jeg drar. Klippe hekkene. Litt, hvertfall. Vi fikk et brev fra kommunen i dag — «Deres hekk er for stor og gjør det vanskelig å kjøre lastebiler på veien, i alle fall den lille veien, og gresset er bare stygt, og epletreet har sluppet fire eplekart over hekken til naboen allerede, tenk hvordan det blir til høsten og eplene er store og råtner i hans velfriserte plen! Fiks hagen Deres nå, eller ta konsekvensene. Med vennlig hilsen kommunestyret.» Eller noe sånn.  
Signert naboen med den friserte plenen. Det kan ikke være lett å få folk til kommunestyret i en kommune med bare 3000 innbyggere, hvor tre firedeler ikke kan stille fordi de er utlendinger og den siste firedelen er pensjonister og dårlig til beins, kommunens gamle aboriginere som skuler på alle folkene som ikke snakker fransk og ikke vet noen ting — noen ting! — om kommunens eldre eller nyere historie. Eller historien mellom, for den saks skyld. 
Men joda, jeg ser det. Det har vært fint å la ting vokse vilt og uhemmet, vi har hatt mange flere insekter og dermed også mange flere fugler enn noen andre her — men vi fikk også en mus inn i vinterhagen og en røyskatt i taket. Så ja, ja. Det ser jo ikke akkurat ut strigla ut. Kanskje jeg burde fikset litt her og der. Gått rundt med den bråkete, illeluktende, tunge motorgressklipperen og nikket meningstungt til naboen over hekken: Se, jeg tilpasser meg. Jeg assimilerer meg. Jeg er ikke som de andre utlendingene, jeg gjør meg megen flid og møye med å blende inn, som døm sier. Jeg kan høre til her, dette kan være hjemme, også for meg. Se så fint gresset blir! Se så sveitsisk jeg er! 
La meg bli her. Vær så snill, ikke kast meg ut. La meg bli her. 
Heh. Hvem har lyst til å bli i en liten landsby med ensomme villaer, hvor naboene ruser rundt i Hummere og skuler stygt på alle som ikke sier bonjour og like stygt på alle som sier noe mer? Hvem vil være utlending et sted hvor renspikka rasister får en kvartdel av stemmene? Hvem? Nei, jeg reiser frivillig. Jeg reiser hjem.
Hjem. Jeg må bare fikse noen greier først.
Jeg har begynt å legge vinterklærne i pappesker. Den store jakka med ødelagt glidelås, skibuksene mine som alltid er for varme, skibuksene dine som alltid er for kalde, diverse hansker for diverse temperaturer, halser, skjerf, luer, ørevarmere, strømpebukser, strikkasokker, til og med en baklava jeg aldri har brukt, og ikke du heller, såvidt jeg vet, vi vil jo ikke se ut som en vintersoldat heller, uansett hvor kalde øreflippene våre er. 
Dine store klær, jakker, bukser, strikkagensere, ligger i eskene som er merket med LIV. Mine er i eskene som er merket med RADKO.  Jeg tenker det er den måten som skaper minst rom for misforståelser. Alle klærne ligger så organisert som mulig, sokker med sokker og stillongs med stillongs og så videre, og så tett som mulig, for utnytte eskene best mulig. I beste fall hadde jeg brukt en vakuumdings, en sånn maskin som suger ut all lufta så klærne tar enda mindre plass — da ville det kanskje ha vært nok med 100 pappesker — men det har jeg ikke, så det bruker jeg ikke. 
I verste fall kan jeg sikkert få flere pappesker av Dragan. 
Skiene får bare stå i garasjen, men skoene får plass i esker. Langrennsskoene, i det minste; alpinstøvlene kan vel flyttefolkene ta. Rulleskøytene, rulleskiene, golfkøllene (sannsynligvis det dummeste jeg har kjøpt noen gang), skøytene, sup-brettet, enhjulssykkelen (et godt kjøp, selv om jeg fremdeles ikke har lært meg å sykle på den. Et godt kjøp.), kajakken, frisbeegolfutstyret og de titalls jogge-, trail-, fjell-, asfalt- og innendørsskoene til vinter, vår, sommer og høst. Jeg esker det som kan eskes, så godt jeg klarer å eske det, og lar resten ligge der det er. 
Det er ikke første gang. Mer femtende gang, kanskje? Jeg har flyttet fra én bydel til en annen bydel, fra én landsdel til en annen landsdel, fra ett land til et annet land, fra én verdensdel til en annen verdensdel. Femten ganger, tjue, tretti. Noe sånt.  Joda, jeg har fått teken på dette. Lukten av nye pappesker utløser min pavlovske flytterefleks og svupp svipp svapp, så har jeg pakket det som kan pakkes. 
Jeg føler meg hjemme i flytting, tenker jeg, i å hele tiden dra videre. Jeg finne ro i uroen. Jeg er ikke dativ, jeg er akkusativ, bevegelse til, tenker jeg og går inn i stua. 
Bokstavene står fremdeles på peishylla. H O M E. Og mellom M og E sitter Vučko. Fremdeles. Og han ser på meg. Så det er dette du tror du er nå, sier han. Så dette er deg. Dette er den du har blitt. Den du vil være. Og den du var? 
En forskremt liten gutt som står på fortauet i Beograd. I Søndre Debinje, byens nesten mest nestenekslusive strøk! En bil står med dørene åpne ved siden av ham. På taket er det bundet fast to brune skinnkofferter. 
Han har brukt hele dagen på å fylle sin lille sekk med en bok om et pinnsvin, fire fargeblyanter fra Caran d’ache og en notisblokk onkel Toni har fått fra jobben. Eller fant på jobben. Han holder mammaen sin i hånda mens pappaen strammer remmene rundt kofferten en siste gang. Mormor sitter alt i bilen. 
Da kan vi dra, sier pappaen og setter seg i forsetet.  
Er det krig i Norge, spør gutten.
Det er ingen krig, det er ingen krig og masse bensin, sier mammaen. 
Og veldig kaldt, sier pappaen. Men vi har pakket alle de varme klærne våre. Kom nå!
Og gutten setter seg inn og mammaen setter seg inn og så kjører den gule jugoen, litt mer skranglete enn for bare noen måneder siden, ut blant høyhusene, ut på motorveien, nordover, rett nordover, vekk herfra, hvor han akkurat har lagt av seg sarajevodialekten sin og hvor farmor har begynt å gå i kirken hver søndag for å tenne lys. 

Husker du vi gikk gjennom stillingsutlysningene i, hva var det, 2018? Nei, 2017 må det ha vært, før vi flyttet til Marokko i 2018. Husker du vi satt med atlas og Wikipedia og tok for oss by for by, stasjon for stasjon? Addis Abeba — fint klima, spennende jobb, lang reise (på godt og vondt), mye forurensing. Nei. Bangkok — fint klima, spennende jobb, lang reise (på godt og vondt), mye forurensing. Nei. 
Det var gjerne det som var bøygen. Vi ville gjerne se hele verden, reise ut til hvor som helst, men mange av stedene var for forurenset, og vannet var ikke drikkelig, lufta var ikke pustelig. Se Beijing og dø var ikke akkurat det mottoet vi lot oss friste av. 
Eller så var det for nær fysisk — hva er poenget med å reise utenlands om man ikke kommer seg lenger enn Stockholm? —  eller emosjonelt — som du var ferdig med Halden, var jeg ferdig med Balkan. Vi ville ut, vekk, utforske verden, se nye ting. 
Tidene endrer seg selvfølgelig. Det er tidene er til for. 
Husker du vi barberte lista ned til fire steder? Washington, Madrid, Paris og Rabat. Marokko. Marokko, hvor de snakket et språk vi ikke skjønte og til og med skrev på måter vi ikke forstod. Hvor det gikk rare dyr i gatene og skogene — kameler, esler, kameleoner, skilpadder — og hvor folk hilste og takket nei eller ja på helt andre måter enn vi var vant til. Marokko, som lå rett ved siden av den verdensdelen vi kjente til, den eneste verdensdelen i alle fall jeg noensinne hadde vært i, bare rett over vannet og likevel en hel verden unna, akkurat som Italia utenfor Kroatia, bare enda nærmere og enda lenger unna. 
Husker du vi tenkte at nei, det blir for rart og for mye å lære? For annerledes? Og hvordan det var som om vi samtidig, i samme øyeblikk, innså at det var hele poenget? Annerledesheten. Hjelpesløsheten vår de første månedene. At det var nettopp læringen vi ønsket? Vi ante ingenting om Rabat, og nesten ingenting om Marokko, men det var nettopp hele poenget? 
At vi aldri ville få Washington eller noen andre toppstasjoner, de høythengende, var åpenbart, men også sekundært. Det var ikke derfor vi valgte dem vekk. 
Men hvorfor i alle dager må vi helt til Norge, sa mormor. 
Vlade sa at han hadde hørt at ingen andre land er så åpne mot flyktninger, sa pappa. Hørte du ikke hva som skjedde i Nederland? Alle jugoslaver blir inn store lagerhaller, på fluktsenger, uten engang lettvegger mellom. Vil du dit?
Men Norge er så langt vekk, sa mormor. Det er helt på den andre siden av Europa. Nesten ikke Europa i det hele tatt! 
Vi har jugoen. Den tar oss hvor som helst.
Og så går det isbjørner i gatene og er iskaldt.
Dzenka, sa pappa rolig, vi ble enige i går. Vi må ut av Jugoslavia, det er for utrygt her, for farlig. Østerrike og Sveits og Ungarn har, kako kaze, strammet inn politikken sin. Vi er ikke velkomne der — selv om vi kommer oss inn, sender de oss trolig tilbake igjen. Jeg kjenner mange som har dratt til Tyskland, altfor mange, de sier det begynner å bli fullt der, ikke mer plass i herberget, og hvem vet  hvordan tyskerne reagerer da. 
De har alt innført visumplikt, sa mamma. Og hvor skal vi få visum?
Norge godtar fremdeles jugoslaviske pass, sa pappa. Og krever ikke visum. Og har plass — så du ikke i leksikonet? Det bor jo ikke mennesker der!
Mormor svarte ikke, snudde seg bare mot farmor og onkel Toni på fortauet. 
Du kan alltids… begynte farmor, men stoppet. Nei. Nei, hun kunne nok ikke det. Det var nok best om de dro. For nå, hvertfall. Til verden var normal igjen. 
God tur, sa hun bare og ga mormor en klem. Lykke til. Kom fort tilbake, ja?
Det var torsdag 6. august 1992. Det hadde vært varmt og trykkende i flere dager, kvikksølvet hadde krøpet godt over 30 grader, selv nettene hadde vært tropete. Jeg hadde på meg shorts og T-skjorte og kjente varmen ange fra bygårdveggene, selv om sola såvidt hadde stått opp. Lufta var annerledes her enn i Sarajevo, dødere, tyngre, fullere av eksos og mennesker. 
Inshallah, sa mormor og satte seg inn i bilen. 
Til Norge, sa pappa og vred om tenningen. 
Norge, gjentok jeg til Vučko. Du vet, Norge. Hvor det er snø og is og vi kan lage snøballer hele året. Og ingen får lov til å skyte noen bortsett fra når de går på ski og skal treffe sånne små, svarte rundinger. Og selv da pleier de å bomme. Sånn som han med det snille ansiktet, Erik Valfos. Han som alltid følger oss, du kjenner jo ham. Nå skal vi til et enda bedre sted, for det sier pappa, og det må det være sant. 
Vil du jeg skal lese for deg, sa jeg da Vučko ikke svarte. Pappa, har du hørt meg lese den pinnsvinboka? Farmor ga den til meg på kyrillisk!
Jeg tenkte kanskje først vi kunne høre på litt musikk, svarte pappa. Jeg vil gjerne høre deg lese, altså, men det blir en lang tur, så vi kan spare det til senere? Hm?
Han lente seg over mamma, inn i hanskerommet og tok ut en kassett. Skal vi se, sa han, det vil si, skal vi høre, hehe. 
Så satte han kassetten inn i kassettspilleren, den svuppet inn med en tilfredsstillende mekanisk lyd. Grgdnk. Pappa trykket på trekantknappen med pekefingeren. Det begynte å surre der inne. Jen dva tri hvisket en myk stemme, før den plutselig satte opp farten og smurfepep dva jen dva tri. Så hørtes det ut som om noe spant rundt seg selv, krokbøyde seg om egne kroker, krinket og kranket og krønket. Så ble det helt stille. 
Åhnei, sa pappa. Han trykket på eject, men kassetten var støkk. Han trykket flere ganger, fort og sakte, hardt og forsiktig, men kassetten var og ble støkk og fra høyttalerne strømmet det en tom, øredøvende stillhet bak susingen. 
Vi fikser det når vi stopper, sa mamma. Nå bør vi kjøre. Hajmo. 
Ut på veien. Lyden av motoren. Lukten av bensin og bilseter. Og i bakvinduet farmor og onkel Dragan som ble gradvis mindre og mindre helt til de forsvant bak en bygård og ble borte. Nå var det bare oss igjen. Nå skulle vi vekk igjen. Det var som om hele bilen trakk pusten dypt og slapp den romlete ut. Alle tidde langt inn i seg selv. 
Pappa, sa jeg for å bryte stillheten, farmor sa du leste pinnsvinboka på skolen. 
Håja, jeg gjorde nok det. 
Husker du den?
Njaei, ikke — hva er det for kjøring da mann, det er rødt for faen! — njaei, ikke, ikke helt. Det var om et pinnsvin, var det ikke?
Jeg kan lese den, sa jeg, siden vi ikke har musikk. Og så tok jeg fram den kyrilliske farmor hadde gitt meg — jeg hadde tross alt hatt kyrillisk på skolen noen måneder nå — og begynte å stave meg gjennom den historien jeg allerede hadde lest mange ganger og nesten kunne utenat.

СЛАВНИ ЛОВАЦ, begynte jeg. 

По шуми, широм, без стазе, пута, Јежурка Јежић поваздан лута.

Ловом се бави, често га виде, с триста копаља на јуриш иде.

SLAVNI LOVAC

Po šumi, širom, bez staze, puta, Ježurka Ježić povazdan luta.

Lovom se bavi, često ga vide, s trista kopalja na juriš ide.

Åhja, sa pappa, det husker jeg. Han møter en rev, ikke sant? Og en bjørn og et villsvin eller noe sånn? Ja, det er en fin bok. Og så leser du den på kyrillisk! 
Ja, sa jeg, stolt, men samtidig litt usikker på hvilket tonefall han sa det i. Hør nå. 
Og jeg leste om pinnsvinet som var på besøk hos reven og spiste seg mett, men ikke ville overnatte, siden han var så glad i sitt eget hus — og reven som ikke skjønte dette, og bjørnen og villsvinet og ulven som ikke skjønte dette, og hvordan de fulgte etter ham og hånte ham da de så den stakkarslige hulen han bodde i. Det er mitt hjem, sa pinnsvinet. Jeg elsker det og vil forsvare det, uansett. 
Hm, sa pappa. Hendene hans hadde sklidd ned til ti på halv sju, vi var på motorveien og durte av gårde i jevn fart på endeløse, svingeløse, brede veier. 
Jeg stoppet, det var akkurat som om han ville si noe, men stillheten kom smygende tilbake, han sa ikke noe, så jeg fortsatte. Mora til ulven ble drept av jegere, leste jeg. Bjørnen ble drept av bier. Og ulven ble også skutt. Moralen er at den som ikke passer på hjemmet sitt, dør en pinefull død.
DØ END, sa jeg, for det hadde de sagt på en film jeg så sammen med onkel Dragan en gang. DØ END.
Det er bare et eventyr, sa mamma. 
Eventyr, mumlet pappa. 
Så sank stillheten ned over oss igjen. Utenfor vinduet suste gjerdene forbi, lysestolpene, trærne, elvene og åsene. Og der var Erik Valfos igjen. Han hadde på seg den vanlige rødblåhvite drakta og den samme hvite lua med en dinglende dusk. I hendene hadde han et par tynne staver som han staket seg fram med. På ryggen hadde han et gevær. Han skal skyte små, svarte, runde blinker, sa jeg til Vučko. De skyter ikke mennesker i Norge. 
Vi kjørte sikkert i 80, men Erik Valfos holdt følge. Han balanserte på gjerdene, hoppet over tretoppene, skled som på vannski bortover innsjøene og elvene og kjørte slalåm mellom treiglynte drøvkuer. 
Se, Erik Valfos, tenkte jeg til Vučko. Ja, tenkte Vučko og vinket i hodet sitt. Ja, jeg vet jo det.         Vidi mene, sa Erik Valfos og hoppet over et ekstra høyt tre. Wow, sa Vučko og nikket, ikke rart du vant OL!
Jaktapraklich, sa Erik Valfos, for sånn snakket de i Norge. Achmichkrachnich!
De sier det er pent i Norge, sa pappa. De sier fjellene er mektige og fjordene er majestetiske. 
Jaktapraklich!
Og folk er hyggelige. Husker dere det paret vi traff i Dubrovnik en gang, de norske pensjonistene, hva var det de het… Heni og Gronner eller noe sånn? De som kjøpte en is til deg, Radko, husker du? 
Achmichkrachnich!
Ja nei, det var jo en grunn til at de bodde i Kroatia hele vinteren, ingenting slår jo Kroatia, men det er strender i Norge også, det sa de, og hvem vet, kanskje snøen forsvinner om sommeren og det er mulig å bade der også. Se helt til bunnen av de norske fjordene, ligge og sløve på stranda hele dagen.
Jaktapraklich praklich!
Erik Valfos skled bortover kanten på en stor bro; langt under oss fløt Donau kraftig og sakte.
Se her, sa pappa, dette er Beške-broa. Tegnet av samme mann som tegnet Messehall 1 i Beograd. Der du, ja, hm. Branko, var det det han het? Branko Žeželj? Noe sånn. Samme som han forfatteren, Branko, hvaennhanhet. 
Der jeg hva?
Der jeg og mamma var på konsert en gang. Ni måneder før du ble født. 
Jaktaparaklich pa rakk klich! 
Jeg er en måned gammel. Jeg ligger i en barnevogn et sted i Ilidza mens mamma ruller meg fram og tilbake på fortauet for å få meg til å sovne. Over en bro et sted i Beograd går det en gammel mann. Han har akkurat drukket en cocka med en god venn. Denne broa er min skjebne, sa han og slurpet i seg restene, men vennen viftet det vekk. Forfattere og deres store ord!

Idet han viser vennen benken han sov på for femti år siden, da alt han hadde var ungdom og vage håp om en bedre framtid, mister han brillene over kanten. Vennen løper ned og henter dem og forter seg opp igjen, men den gamle mannen har allerede gått over til den andre bredden. Branko, roper han, jeg fant brillene dine, de overlevde!
Den gamle mannen snur seg ikke. Han går bort til rekkverket og klatrer opp på det. Så hopper han.
Jeg er åtte år gammel. Jeg sitter i en bil et sted i Serbia på vei nordover, hele tiden nordover, mot is og snø og kulde. Foran meg sitter pappa, hendene ti på halv sju rundt rattet, og mamma, hendene ett på tolv over en stor nøttepose onkel Toni fikk fra en nøttebonde han kjente og som sikkert kommer til nytte på veien; ved siden av meg sitter mormor og ser på meg. Sov nå, sier hun. Det er lenge igjen, langt og lengre enn langt. Sov nå, du trenger krefter. Sov.
Jeg skal passe på, sier Vučko. Det går fint.
Og øynene mine siger sakte igjen, og trærne utenfor blir til streker som blir til skygger som blir borte idet jeg faller ned i mørket mens Vučko holder rundt meg og mormor stryker meg sakte over håret.
Og alt som var, skal bli. Og alt som blir, skal ha vært. Og alt som har vært, skal bli igjen.

Du glemte igjen en T-skjorte. Ikke det at det er et stort problem, selvfølgelig, jeg pakker den bare ned og tar den med, men du glemte igjen en t-skjorte og nå henger den her og fylles ut av stolryggen, nesten som om det er ryggen din.
Jeg stryker fingrene sakte langs noen arabiske bokstaver, fra høyre mot venstre, og så noen latinske, fra venstre mot høyre. Ouerzazate. Langs en duvende sanddyne, rundt en kamel, videre på en annen sanddyne som bølger endeløst bakover i bildet.
Ourzazate, mon amour. Glampingtelt under en uendelig stjernehimmel. Leirbål med uendelig gnawa og virvlende hattetråder. Myntete rislet inn på en meters hold. Og jeg som strøk deg på ryggen, — myke fingertupper, faste håndflater, dansende, snurrende, kløende, lekende — til du pustet rolig og enda roligere og til slutt så rolig at du måtte ha sovnet og gått opp i mørket rundt deg.
Lyden av en kamel eller to utenfor. En stemme som sa noe på fransk eller hvisket noe på arabisk. Sand overalt, lukten av sand, lyden av sand, følelsen av sand mellom tærne, under ryggen, inni øregangene og armhulene og de fleste unevnelige steder. Øynene mine som var åpne i det stummende mørket, men så lukket seg for å se bedre.
Liv, min Liv. Mitt Liv.
Så sovnet jeg også.

Jeg våkner i et fremmed rom. Sola stanger mot en gammel gardin med noen tegninger på, det er såvidt den kommer seg fordi den tjukke soldaten med et glass i den ene hånda og en lang pipe, sikkert en meter lang, i den andre. Han sitter bredbeint på en skammel og lener hodet til siden og smiler til meg. Akkurat sånn jeg lener hodet på bilder også. Bortsett fra pipa og glasset, da.
Uniformen hans er blå. Jeg husker ikke lenger hvem som var blå i Sarajevo, om de var venner eller fiender, hvem de var venner eller fiender mot, men ingen av dem satt på en skammel og drakk og smilte mot meg, så han er nok ikke en av dem. Dessuten ser han snill ut.
Sola stryker mykt over dyna mi, eller, teppet heter det, teppet over lakenet som klistrer seg til huden min. Jeg må ha svettet. Drømt, kanskje, for jeg er ikke syk. Men jeg husker ikke om hva. Det kan være det samme.
Jeg hører mamma, hun snur seg så sengeplankene knirker og bøyer seg over meg. Sengeplankene har årringer som strekker seg som mørke slanger, eller ensfarga regnbuer, eller labyrinter, mellom de brune kvistene. Et sted ser ut som et ansikt med en enorm nese, babaroga etter en lang sommer i Kroatia. Et annet sted har en planke begynt å knekke, og sprekken minner om en krokodille munn som strekker seg mot meg.
Sola varmer, selv gjennom den tjukke gardina. Klokka må være ganske mye. Men vi trengte nok å sove.
Vi kom hit i går etter å ha kjørt hele dagen, etter å ha duret og brommet og ristet oss vei gjennom Ungarn og halve Tsjekkoslovakia. Eller Den tsjekkiske og slovakiske republikk, som pappa kalte det. Man må lytte til folkets vilje, sa han, og de tsjekkiske og slovakiske folket kaller ikke landet Tsjekkoslovakia, eller Tsjekko-Slovakia, eller Slovako-Tsjekkia, men den tsjekkiske og slovakiske republikk. Og det er noe helt annet.
Som vi snakker serbokroatisk eller kroatoserbisk, sa jeg. Eller det serbiske og kroatiske språk.
Bosnisk, mumlet mormor. Vi snakker bosnisk.
Nå ligger hun ligger med åpen munn i en annen seng på den andre siden av det lille rommet. Klærne hennes ligger pent brettet på en trestol ved siden av. Det gulbrune teppet er trukket helt opp under haka; hendene ligger løst knyttet over kanten. Hun snorker. Skyggen av en soldat med en pipe og et glass danser over ansiktet hennes.
Teppet mitt lukter loft. Det lukter reserveteppe og en stresset resepsjonist. Hele rommet lukter loft, eller kott, lukter ingen utsikt og knapt plass til å skifte mening. Alt lukter trangt og smått og innesperret og jeg kan ikke vente til vi kommer oss videre. Til vi kan gå ned i frokostsalen.
Mamma, sier jeg forsiktig. Mamma, er det frokost snart?
Hun svarer ikke. Hun sover nok.
Pappa, prøver jeg til den andre køyesenga. Pappa, er det frokost snart?
Han svarer heller ikke. Jeg smyger meg ut av senga. Det er overraskende kaldt på gulvet. Jeg ser mormor har på seg sovesokkene sine og jeg tenker, kanskje det er en aldersting. Kanskje vi alle når vi blir gamle begynner å fryse på føttene og trenger tjukke sokker selv midt på sommeren. Kanskje jeg er gammel allerede.
Jeg tar på meg mine slitte bomullsokker, den ene stortåa er i ferd med å rømme, og prøver igjen. Pappa, sier jeg litt høyere og reiser meg opp for å riste bort teppet hans. Pappa?
Han er ikke der. Han er ikke der!
Jeg går bort til vinduet og river opp gardinene. Bilen er der. Jugoen er fremdeles på parkeringsplassen, fremdeles med de samme skrapene og skrammene, ikke flere, og ikke færre.
Mamma er der fremdeles, og mormor, i hver sin seng, dypt i søvn. Mormor har slutta å snorke, hun har snudd seg på siden og gir liksom puta en klem. Mamma ligger på magen med ansiktet mot veggen. De puster begge tungt og langsomt, som for å si, ikke vekk meg, ikke forstyrr meg, la meg være i fred, la meg danse rundt i disse drømmene så lenge de finnes.
Jeg tar på meg resten av klærne, stille og forsiktig, lukker opp døra, like stille, like forsiktig, og går ut i gangen. Eller, korridoren heter det vel når det er hotell, selv om det er et lite, familiedrevet hotell langt ute på den tsjekkiske landsbygda. Selv om det åpenbart er et ombygget gårdshus fra før krigen, før den store krigen, den enda større krigen, fra så lenge siden at krigene ikke lenger er kriger, men kongers felttog og mer eller mindre vellykkede strategiske manøvrere for å erobre nytt land.
Ingen stemmer. Ingen lyder. De sa det var fullt på hotellet, men det virker ikke som om noen har stått opp ennå. Kanskje det er enda tidligere enn jeg tror. Den lille gangen, unnskyld, korridoren, går rett over i en teppebedekt trapp som bare går nedover; vi sov i øverste etasje. Teppet har noen psykedeliske streker i psykedeliske vinkler som gjør at det ser tredimensjonalt ut, uten at jeg helt skjønner hvor det går opp og hvor det går ned. Jeg subber bortover, det er ordet, subber bort trappa for ikke å snuble, knirker sakte ned trappetrinnene, en etasje, to etasjer, og kommer ut i resepsjonen. Frokostsalen er til høyre, utgangen er til venstre.
Dobry den, sier en trøtt stemme, litt overrasket. Frokosten åpner ikke før klokka 8.
Å, nei, svarer jeg, neida, jeg vet det. Jeg skal bare… ut og se på sola.
Ut den døra, svarer stemmen, og så bort til høyre. Der er det en benk under et stort tre. Helt gratis.
Takk, svarer jeg. Så går jeg ut døra, bort til høyre og fram til et stort tre. Benken er fremdeles hvitt, selv om den flasser her og der; over den sprer en svær eik grenene, foran den sprer landskapet seg ut i morgenlyset — og oppå den sitter pappa.
Hei Radko.
Ansiktet hans var rødt av morgensola. Han satt tilbakelent, litt frampå benken, med henda i lomma og anklene krysset. Øynene hans var litt røde, litt hovne, litt tunge.
Fint her, ikke sant?
En fugl fløy over et skogholt nede i dalen. En kråke, sikkert, eller en ravn. Noe sånt. Noen hus klynget seg rundt elva. En traktor kjørte ut fra skyggene og ut på et soldekket jorde.
Bølgete landskap. Du kan se langt.
Han trakk pusten dypt og dyttet den ut av nesa.
Radko, sa han, som om de andre ordene ikke var til meg.
Ja, sa jeg etter noen sekunder.
I morgen sover vi på båten til Sverige, ako Bog da. Og så kommer vi til Norge.
Ja, jeg vet det.
Og, ja, det er ikke sikkert vi kommer tilbake til Sarajevo med en gang.
Nei.
Jeg mener, vi skal jo tilbake, men det er ikke sikkert det er så smart sånn med det første. Og når vi kommer tilbake er det ikke sikkert det er hjemme lenger. Jeg mener, jo, det er hjemme, det vil alltid være hjemme, men kanskje du vil ha fått et annet hjem, et annet sted du hører til, liksom.
Det går ikke an, sa jeg.
Nei, altså, han stoppet og svelget. Farfar bor jo i Sarajevo, og mormor og morfar. De kommer jo ikke til å flytte. Og farmor bor i Beograd, der, det var jo der jeg og mamma ble kjærester. Så det er jo også hjemme. Men akkurat nå så tenkte at det var best om, at du dro vekk litt. At Norge var hjemme litt.
Fordi det er krig, sa jeg.
Ja, sa pappa.
Det har ikke noe å si, sa jeg. Leiligheten på Grabovica vil alltid være hjemme. Selv om de skyter ned hele blokka, så vil trærne være der. Og selv om de skyter ned alle trærne, så vil veiene være der. Og selv om de ødelegger alle veiene, så vil elva være der. Og selv om de tørket ut hele elva så ville fjellene være der. Om jeg er sammen med Vučko, er jeg hjemme der.
Og om Vučko er et annet sted?
Da henter jeg ham.
Og om… Radko, hør, Norge blir kjempebra. Akkurat nå er Norge det beste stedet i hele verden. Så nå bor vi der litt, og så får vi se. OK?
OK, sa jeg og trakk på skuldrene. Litt.
Og så er jeg veldig glad i deg, ikke sant?
Jeg synes det er fint at du ikke ble drept, sa jeg og lente hodet mot ham.
Og mens sola ble stadig varmere og landsbyen sakte våknet til liv, mens kuene rautet og traktoren lagde linjer på jordet, kjente jeg pappa strøk meg over håret og hviske lavt, så jeg ikke skulle høre det, mashallah, Radko moje, mashallah.
Hvor lenge vi satt sånn, vet jeg ikke. Vi satt sånn til traktoren var ferdig med å skrive sitt jordebrev og fuglen var ferdig med skogholte, til kuene hadde drøvtygget seg gjennom den ene åkeren og bakeren nede i landsbyen hadde åpnet så folk kunne kjøpe sine tsjekkiske frokostspesialiteter.
Jeg må gå, sa pappa. Jeg tror banken er åpen nå. Jeg må veksle noen penger. Du får gå opp til de andre, så sees vi om en time eller to ved bilen, ja?
Og så gikk han, lang og tynn, med henda i lomma. Jeg fulgte ham med blikket til veien svingte inn bak noen trær. Så gikk jeg opp til andre, litt stolt, litt stor: jeg og pappa fikset verden. Sammen. Vi stod opp tidlig og så utover det bølgete tsjekkiske landskapet. Sammen. Og nå gikk han for å fikse penger, mens jeg gikk for å hjelpe mormor med å komme seg av gårde.
Da jeg kom inn i resepsjonen, møtte jeg mamma og mormor i trappa. Hvor var du, spurte mamma, hvor var du, du var ikke på rommet, hvor ble det av deg?
Jeg måtte bare fikse noe greier med pappa, sa jeg. Han har gått til byen for å veksle penger.
Å, det var bra, sa mamma. Da kan vi spise frokost i mellomtiden.
Frokosten er åpen nå, sa stemmen fra resepsjonen. Det var en ny stemme, ikke lenger trøtt, ikke lenger en dame, men en mann med grått hår i tinningen. Vær så god, denne døra.
Hvala, sa mamma, nei vent, hva sier dere, Spasiba? Spasiba puno.
Dzekuju, sa mannen. Dzekuju moc.
Thank you, sa mamma og sammen gikk vi inn i spisesalen for å tylle i oss hele dagens kaloribehov.

Tre kvarter braste pappa inn i frokostsalen.

SPISER DERE FROKOST? ropte han.
Hva mener du, skal vi ikke spise?
Vi har ikke råd, VI HAR IKKE RÅD!
Du så prisene i går, ikke sant? Du bestilte rom med frokost fordi vi hadde råd? Du sa det!
Nei! Vi må fremdeles kjøpe billett til ferga, vi må ha penger til bensin, hvem vet hvilke politifolk vi må bestikke. Jeg bestilte ikke frokost for vi har ikke råd til frokost!
Vi var sultne!
Jeg vil heller være sulten og komme meg til Norge enn å være stuck i Tsjekkia!
Norge, Norge, Norge, alt du tenker på er Norge. Hva så om vi blir stuck i Tsjekkia? Det er ikke krig der, er det vel? Vil du heller la familien din sulte enn å bli i — å for en fryktelig skjebne — i Praha?
Vi har bestemt oss for Norge. Alle vi har snakket med sier at Norge er et bra land. Vi skal til Norge, og sånn er det bare.
OG VI HAR BESTEMT OSS FOR IKKE Å SULTE PÅ VEIEN!
Mamma prustet og pappa snøftet og inn fra siden kom resepsjonisten som verken prustet eller snøftet, men med en overraskende forsiktig stemme spurte hva som foregikk.
De har spist frokost, sa pappa.
Ja?
Og jeg har ikke vekslet nok penger til frokost. Bare nok koruna til akkurat å dekke rommet.
Jeg tror ikke, begynte resepsjonisten, men ble avbrutt av en mann som kom inn fra kontoret bak.
Ja, men det er greit, sa mannen. Bare spis. Frokosten er på huset.
Hva?
Ja, altså, jeg sponser frokosten. Bare spis. Jeg vil ikke at guttungen — og her pekte han på meg — skal kjøre videre uten å være ordentlig mett.
Men vi trenger ikke almisser, sa pappa, vi er ikke flyktninger, ikke sånne flyktninger, vi har penger, det er bare…
Kom, Radko, så spiser vi ferdig, sa mamma og gikk mot buffeten for det var vel for femte eller sjette gang. Takk. Mange takk.
Pappa sukket. Takk, mumlet han. Jeg kan betale for rommet med en gang.
Han tok fram en bunke sedler jeg aldri hadde sett før fra lomma. 120 koruna,var det det? Skal vi se, sa han og begynte å telle sedlene. Ti, tjue, tretti.
Men det er ikke koruna, sa resepsjonisten.
Hm?
Det er ikke koruna. Det er zloty.
Hva mener du, zloty?
Pengene i Polen. Se på dem. De er ikke verdt papiret de er trykket på.
Men jeg ser vel ikke forskjell på tsjekkisk og polsk?
Polska. Hvordan sier dere Polen på jugoslavisk, egentlig?
Mamma kom tilbake fra bufferen med en tallerken pain au chocolat. Du må tilbake til banken, skjøt hun inn. De må ha lurt deg! Har du kvitteringen?
Eh, nei, sa pappa. Jeg var ikke i banken, det var denne fyren på utsiden som ga meg bedre kurs.
HVA!
Mye bedre kurs. Og han virket så hyggelig, jeg kunne ikke tro…
DU BLE SVINDLET FOR HUNDREVIS AV MARK OG SÅ VÅGER DU Å KLAGE OVER AT VI SPISER LITT FROKOST!
Det var ikke hundrevis av mark…
Og hvordan skal vi komme oss til Norge nå, hva? Det var den ene natta på hotell vi tok med i beregningen og nå er den blåst bort! U pičku materinu!
Bak meg så jeg i øyekroken mormor ta en drue og putte den fort i munnen, så en drue til, og en til, mens hun holdt øynene festet på resepsjonisten.
Mamma satte seg ned på en stol, fremdeles med tallerkenen i henda. Hun spiste ikke, holdt den bare, som et barn som ikke vil gi fra seg leken sin, men heller ikke tør å leke med den.
Det går bra, sa pappa, det går bra, vi finner på noe.
Finner på hva, sa mamma. Finner oss jobb på veien?
Jeg husker hun gråt. Jeg husker pappa stod der, med henda langs siden, og stotret og stammet før han pustet og ble stille. Jeg husker mormor tok en drue til og så gikk bort til mamma og la armen rundt henne. Jeg husker sola kom inn gjennom blondegardinene i frokostsalsvinduene. Jeg husker mannen fra kontoret, han som sa vi kunne spise frokost, han som sa det var greit, jeg husker han sa det var greit en gang til. Det er greit, sa han, det går fint, sa han. Dere er fra Sarajevo, ikke sant? Det er greit, det er greit. Dere sov i det gamle kottet som nå egentlig er et lagerrom. Dere hadde tepper vi fant på loftet. Det er greit, det er greit. Bruk pengene på en sjokolade til guttungen istedenfor. Eller bruk dem på noe polsk mat på veien. Det er greit, det er greit. Dere kan betale tilbake til noen andre, en annen gang, når dere kan.
Jeg husker mamma ble sittende med tallerkenen i fanget. Jeg husker pappa slå ut med henda, litt for å si «i alle dager», litt for å si «hva var det jeg sa?». Jeg husker mormor hentet seg en tallerken og tok flere druer.
Da vi hadde spist og pakket og takket oss ferdig og satte oss mette og firkantede i bilen, måtte jeg tisse.
Igjen, sa mamma. Fort deg, da, vi må rekke ferga!
Jeg løp inn til doen med Vučko, satte ham i vinduet og tisset og tisset. Jeg hadde ikke drukket så mye på flere måneder.
Inne fra kontoret bak resepsjonen hørte jeg en mann og en dame snakke sammen på tsjekkisk. Hun sa noe med at han var snill, eller koselig, eller noe sånn. Neida, svarte han, noen ganger må man gjøre det riktige. Det føltes feil å ta seg betalt for det kottet uansett.
Hmja, sa hun. Kanskje det var riktig. Du skal se at de betaler tilbake til noen andre om noen år.
Får håpe det, sa han. Får håpe det. Det er bare ett problem.
Hva da?
Hva i alle dager skal vi gjøre med disse valnøttene?
Jeg vasket hendene, tørket dem med et håndkle som hang der, tok i dørhåndtaket, stoppet, snudde meg, tok med Vučko og løp tilbake til bilen.

Det er onsdag i dag. Torsdag, fredag, lørdag, søndag, mandag — fem netter til. Fem netter uten deg. Fem netter uten at du løfter hodet fra brystet mitt og spisser ørene: hva var det? Den lyden? Hvor kommer det fra? Hører du? Og jeg som mumler i halvsøvne, neida, det er ingenting, en katt i hagen, en fugl på taket, toget nede ved lac-en, jeg vet ikke, det er ingenting, ingenting, sov nå. Og du som legger deg ned igjen og sovner mens jeg kikker rundt meg, i mørket, og lytter, og hører øresus og ingenting, og sovner tre minutter etter deg.
Jeg har vasket speilene. Vaskene og speilene på badet. Fullt av tannkremsøl overalt, godt å få det vekk. En gang, før jeg traff deg, var jeg på en fest i en eller annen leilighet, en på basketlaget hadde innflytningsfest et sted i sentrum. Litt utpå kvelden gikk jeg på do, godt påseilet, vasket hendene, så meg selv i speilet — og slo. Jeg likte ikke den jeg så, så jeg slo den jeg så, så speilet knuste og singlet nedover vasken.
Det var en ripe på speilet vårt, det ene. Jeg gnikket og gnukket med en klut,, men det gikk ikke vekk. Bak kluten så jeg meg selv: litt grå i tinningen, litt grimete i panna, tusen avleiringer av latter og magesmerter rundt øynene.
Så dette er deg, tenkte jeg og gnukket videre. Dette er den du er blitt.
Når ripen ikke gikk vekk, skylte jeg kluten og tok den med ned til vaskerommet. På badet skinte speilet som aldri før og enhver som så etter i sminkelyset fra sidene ville ha sett alle rynkene, alle bekymringene og gledene, alle arrene og alle hårene, alt de var og alt de hadde blitt. Og ser man alt, tilgir man også alt. Kanskje. Og slår ikke. Kanskje.
Ah ja.
Jugoen er i ferd med å rødme igjen. Det er kveld igjen. Jeg sitter på kontoret igjen og prøver å skrive. Igjen. Ikke det at jeg kommer noe videre, ikke det at blir en roman denne gang heller, Romanen med stor R, Mesterverket, Klassikeren — åh nei. Ikke denne gang heller. Jeg blar meg gjennom de forskjellige prosjektene i Scrivener, Ut å stjele tyggis, Regn skal regne over regn, Maskerostildragelsesmysteriet, nei, nei, nei, forkaster dem alle, gir dem opp, igjen, tenker at det er blindveier og håpløst, igjen, åpner et nytt prosjekt og stirrer på et blankt ark. Igjen.
Du trodde på meg. Da vi møttes den gangen i København, du som nyansatt ved ambassaden, jeg nystudert littviter. Du trodde på meg da jeg la ut om mine makeløse litterære planer, om mitt neste store prosjekt, om hvordan jeg denne gang skulle få ting til å løsne, ordene til å storme og strømme, danse seg ned på skjermen og arket, og alle skulle lamslås og margsprenges og himmelstormes over den dype psykologiske innsikten, de vakre vendingene, de klippehengende kapittelavslutningene!
Du trodde på meg. Og så sviktet jeg deg, gang på gang. Prosjekt på prosjekt danset ingen andre steder enn ned i avgrunnssøpla og ble liggende utenfor rekkevidde, glemt og begravd for all evighet.
Se, jeg skriver. Swinemünde, skriver jeg. Świnoujście, skriver jeg, SJVI-NOJ-SJ-TSIE. Vi er i Świnoujście. Det blir ikke litteratur, ikke denne gang heller. Men det er ikke poenget. Ikke viktig. Ikke nå lenger.
Jeg vil bare bli sett. Jeg vil bare at du ser meg. Jeg er førti år gammel. Jeg sitter ved et eikeskrivebord et sted i Sveits og ser Alpene sakte mørkne i det fjerne. Se. Jeg er åtte år gammel og sitter i en gul jugo på en kai et sted helt nord i Polen. Se meg. Og jeg? Ser jeg utover havet? Ja. Jeg ser utover havet. La oss begynne der. Det er småkjølig og litt blåsete, det er midt på natta, det lukter salt og måkeskrik. En ferge ligger til kais. Og jeg ser utover det svarte havet. Jeg er snart norsk, tross alt.
Ferga var hvit med blå striper. SILESA stod det foran — og langs siden, POLFERRIES. Baugporten var åpen og ut av pipa kom det tung, svart røyk. Den var mye større enn noen av fergene til Hvar eller Krk, og det var mange flere mennesker med mye mer klær i mange flere biler. Og havet, havet… Havet var mørkt og tungt, nesten som røyken, bunnløst og skremmende og helt uten små fisker og krabber langs moloen. Eller fjorden, egentlig — i lyset fra gatelampene kunne jeg se hus og høye, tynne trær på den andre siden. Det var bare en fjord. Havet begynte lenger ute.
En mann i blå jakke og caps og påfallende dyr klokke gestikulerte oss til å følge køen ved siden av et gult skilt: YSTAD, stod det med store, rette bokstaver. Vi parkerte bilen ved siden av skiltet. Pappa gikk ut av bilen og sette seg på betongklumpen skiltet var festet i; jeg ble sittende og se på det. Ystad, faktisk. YYYYYstad. Hva i alle dager gjorde den bokstaven der?
I Tsjekkoslovakia hadde vi klart oss sånn halvveis med serbokroatisk. Det var noen rare greier — noen R-er hadde tak! I Polen også. Świnoujście var merkelig, men det ga i det minste mening, jeg kunne gjette meg fram til lydene. Ś var sikkert š, farmor skrev sånn av og til. I Ungarn hadde de skjønt oss på grensa, vi hadde kjørt gjennom på fire timer, og så hadde de skjønt oss på den andre grensa igjen. Skulle jo heller ikke så mye annet enn å vise fram passet.
Men her begynte det. Dette var båten fra det slaviske til, hva da, det tyske? Det eskimoiske? Hvilket språk de enn snakket i Sverige, så var det ikke slavisk, det visste jeg — og hvilket språk de enn snakket i Norge, så var det sikkert enda mindre slavisk og mer nordlig, om det var et ord. Jaktakrachgmichkraiich! Det hørtes tysk ut. Men det var det jo ikke så mye hjelp i.
Herfra skjønner jeg ingenting, tenkte jeg. Og ingen skjønner meg.
Vučko krøllet seg sammen i armkroken min for å beskytte seg mot kulda som trengte seg gjennom bilvinduene.. En måke trippet litt rundt på kaia, snek seg bort til en brødskive noen hadde mistet og fløy opp på en pullert med fangsten i nebbet.
Samo da rata ned bude, begynte pappa å nynne, men stoppet idet køen sakte begynte å røre på seg. Nå kjører vi, sa han og hoppet inn i bilen. Nå kjører vi! Hajde!

Nå gleder jeg meg til å sove i en ordentlig seng, sa mormor og strakte på seg.
Ja, angående det, sa pappa. Saken er den at vi ikke har kahytt.
Har vi ikke kahytt?
Nei. Det var for dyrt. Og det er jo bare noen timer.
Har vi ikke kahytt?! Men hvor skal vi sove da, på dekk?
Ja, de sa det var greit. Mange som ikke har kahytt, sa de. Mange som bare sitter i restauranten. Det skal være en enslags scene også, med noen sofaer rundt. Husker du ikke vi sovnet i ferge til Krk en gang, Taida?
Vi slumret litt på en times overfart og selv da hadde jeg vondt i ryggen etterpå, sa mamma.
Bože Bože, sa mormor og tidde.
Vi kjørte inn i buken på båten. Det luktet bensin og gummi og hardt metall og av og til blafret sigarettrøyk inn i neseborene våre. Veggene var metertjukke, men likevel knirket det og knarket det overaltfra.
Det er nesten som en atomgarasje, sa pappa.
Her kan vi hvertfall ikke sove, sa mormor.
Idemo? sa mamma.
Hajmo, sa pappa.
Vi ble sittende. Rundt oss slukket motorene og menneskene stimlet mot trappene. Vučko krøllet seg sammen i armkroken min.
Hajmo.
Bak oss var det ingen motorlyder mer. Ingen fra bilene, hvertfall. Det var ingen mennesker heller, alle var på vei opp trappa.
Hajmo.
Vi tok med oss alle koffertene. Jeg vet ikke helt hvorfor, vi trengte jo ikke alt vi hadde med oss. Det hadde vært nok med et skift og en tannbørste. Men vi tok med oss alle koffertene, mammas smykker, pappas ekstrasko, mormors cedevita. Min andre bukse, selv om jeg ikke ville skifte den jeg hadde: det var en flekk på låret, men det var en ćevapčićiflekk, den siste ćevapčićien jeg spiste i går, den luktet hjemme og trygt og mormor, så jeg ville egentlig bare beholde den på.
Vi stimer opp trappa, vi også, bak alle andre. En gammel mann går med stokk foran oss, han sier noe til en dame som må være kona hans. Jajakomrslotomas! Jeg skjønner ingenting.
Opp trappa, opp til menneskene, inn forbi en restaurant og en bar og til det som måtte være scenen. Innerst til høyre, i skjæringspunktet mellom lengst fra scenen og lengst fra baren, var det noen sittegrupper. Vi satte oss på to sofaer og la koffertene mellom oss.
Bože Bože, sa mormor igjen.
Jeg trenger luft, sa pappa. Blir du med opp på dekk, Radko? Vinke farvel til Polen?
Gå, dere, sa mamma. Vi fikser oss her.
Så åpnet hun kofferten og tok ut en bluse eller bukse eller hva det nå var og brettet den og la den pent tilbake.
Kom, Radko!
Kommer, kommer, sa jeg og småløp etter pappa, bråsnudde, hentet Vučko og småløp enda litt fortere for å ta ham igjen ved døra.
To damer i joggesko og med store øreringer gikk ut foran meg mens pappa holdt opp døra.
Tak, sa den ene og nikket til pappa.
Noropeteksfri, sa den andre.
Pappa nikket forsiktig og tydelig på samme gang, som en VIP-dørvakt i sin første dag på jobben.
Norske, hvisket han. Eller svenske. Nei, norske, de hadde akkurat samme nesa som Erik Valfos! Så du det?
Eller han andre, sa jeg, hva het han, Born noe? Dali?
Erik Valfos, nynnet pappa mens hans trippet ut på det glatte dekket. Erik Valfos.
Vi gikk så langt opp og bak vi kunne og rakk akkurat å se trossene kastes idet vi satte oss på en benk. Vinden rusket meg i håret og smøg seg under genseren min og inni sjelen og dette var ikke Norge, tenkte jeg, og dette var ikke vinter, og om Norge skulle være enda kaldere enn Romanija og Igman, ville jeg trenge trippelt lagt med gensere og dobbelt lag med luer og likevel fryse.
Trossene ble kastet og båten tutet og vi ség sakte utover i fjorden. På moloen så jeg Erik Valfos, med den samme rødblåhvite drakta og den samme dusken på lua, hoppe over trosser og pullerter og steiner og vente litt, stoppe litt og nøle, før han han tok sats og hoppet ut på de kalde, mørke bølgene.
Achmichprachnich, sa han. Noropeteksfri! Tak tak!
De to damene gikk forbi oss og tilbake inn i båten. Taksfri, sa de taksfri!
Vi fulgte etter og tilbake inn til setene våre. Det var mange mennesker der nå. Noen satt i sofaene rundt oss, andre satt ved baren, utålmodige, trippende. Skol, sa noen og klinket glass. Skol!
En mann i uniform stod og snakket med mamma.
Hvem er det her, hvisket pappa.
Vi får en kahytt, sa mamma.
Hva?
Vi får en kahytt. Jerzy — og her nikket hun svakt mot mannen — skjønte at vi er flyktninger og ikke har noe noe sted å sove, så han gir oss sin kahytt for natta. Han trenger den ikke.
Og hva skal han ha for det, da? Noen millioner dinarer?
Ingenting, ingenting, det er ikke poeng kahytt være tom, sa Jerzy på en merkelig blanding av opptil flere slaviske språk. Bare ta. Det gjør meg glad hjelpe. Her, rom 102.
Og så ga han pappa et plastkort og tok ham i hånda og tok mamma i hånda og prøvde å ta mormor i hånda, men endte opp med å gi henne en stor bjørneklem.
Bože, Bože, sa hun bare.
Nå jeg må jobbe. Helle ølete svensker i internasjonalt farvann. Hvil godt.
Takk, sa pappa. Takk. Så… Idemo?
Idemo, sa mamma, alt på vei bort til heisen.
Vi andre slepte koffertene bort til henne og trykket på 1.
Helt nederst, sa mormor. Kom vi ikke inn med bilen på dekk 3?
Heisen skranglet og ristet og når vi kom ut på dekk 1, var det som om vi var i en ubåt. Og det var vi vel også. Det var ingen vinduer, og ingen luft, og under og over rundt oss på alle kanter, bråkte og duret det fra motoren. Eimen fra båtbensin fylte neseborene våre.
Du sover der nede, sa pappa.
Hva?
DU SOVER DER NEDE MED MORMOR. Så sover jeg og mamma over dere.
Sove, sa Vučko. Sove. Her i dette bråket?
Om noen timer er vi i Sverige, sa pappa. Men vi skal ikke stoppe der, vi kan ikke stoppe der. Vi kjører bare videre en time eller to, og så kommer vi til Norge. Og så er vi hjemme. Eller ikke hjemme. Foreløpig hjemme. Dere skjønner hva jeg mener.
God natt, kjære, sa mamma. Lykke til, oss.
Så klinket de ringer og slo av lyset og vi ble liggende og stirre ut i mørket, alle sammen, for våkne til å sovne, for trøtte til å våkne, en ubestemmelig døs, verken det ene eller andre, på vei, bare, i limbo mellom avskjed og ankomst. Tiden gikk på tomgang, sekundene ble telt med kadonkene fra båtmotoren, en evighet mellom hvert sekund, hvert kadonk som kadonket som granater på åsrygger, kadonk kadonk kadonk, og jeg lukket øynene hardt, og åpnet dem vidt, men det endret ingenting, mørket var mørkt og kadonkene kadonket videre.
Jeg tror de sier skol i Norge, sa jeg ut i mørket. Skol takk skol takk.
Ingen svarte.
I køya ved siden av meg hadde mormor alt begynt å snorke.

Dagen etter våknet vi tidlig, men ikke av lyder av føtter eller skrikende barn, for maskinen overdøvet fremdeles alt. Og ikke av sola som strålte gjennom gardinene, for alt var fremdeles bunkersmørkt og vi hadde uansett ikke noe vindu. Vi våknet bare av morgenen. Eller vi hadde egentlig aldri sovet ordentlig, jeg vet ikke helt.
Tidlig var vi klare, i alle fall. Og tidlig kledde vi på oss rene klær — men cevapcicibuksene beholdt jeg på — og tidlig gikk vi ut i gangen.
Det føltes tidlig, men bortsett fra en mann som kom mot oss i den andre enden, var den tom, så kanskje det ikke var tidlig likevel.
Jeg husker den endeløse gangen med identiske grå dører på hver side. Jeg husker jeg gikk først. Jeg husker mannen så på oss et øyeblikk for lenge, så så han vekk, så på oss et kort øyeblikk, så vekk igjen — og jeg visste ikke hvor jeg skulle se og hva jeg skulle gjøre.
Da han endelig kom nær nok, stoppet han opp foran meg og hilste og sa Refugis?
Ja, sa jeg, gledesstrålende.
OK, Den ju möst föllöv…
Nei! Utbrøt pappa. Neinei, vi er bare turister, vi skal videre til Norge. Ikke flyktninger.
Ikke flyktninger, sa mannen og så på de stakkarslige koffertene våre og de flakkende blikkene. Ikke flyktninger. OK, god tur videre, da.
Og så gikk han forbi oss og ble borte i koridoren. Vi kom endelig til trappa, slepte kofferten opp to etasjer til bildekket, fant bilen, satte oss inn, pustet, hørte båten legge til kai og baugporten åpne seg, så lyset strømme inn et sted langt der borte og hørte bilene starte, og så startet jugoen også, og så fulgte vi køen ut på svensk land og bort til en grensekontrollør.
Hej, sa han. Flyktninger, eller? Refugis? Föllöv…
Neineinei, sa pappa. Turister!
Jaha. Jah. Pass?
Pass.
Jaha. Jugoslavien. Jag har också varit där, sa han åndsfraværende mens han bladde i passene. Längs kusten. Split, tror jag. Eller Dubrovnik. Dubråvik, som vi sa, hehe. Hur är läget der nu, är det säkert nu, eller? Kan man åka på semester igen?
Mamma og pappa vekslet et kort blikk.
Ikke ennå, sa pappa.
Nehei, sa tolleren. Låt oss se, passen är OK, men du behöver pengar, eller hur? Ni måste bevisa att ni kan…
Her, sa pappa og dro ut flere hattemenn fra genseren. Tyske mark, mange mange. Vi klarer oss. Turister.
Jaha. Just det. Ha en trevlig resa. Välkomna till Norden!
Og med det kjørte vi. Og var i en helt annen verden.
Det var staller overalt. Eller kanskje fjøs. Alle disse trehusene som det ikke kunne være noe annet enn dyrehus, siden mennesker jo bodde i steinhus. Men det var det nesten ingen av. Bodde det ingen mennesker her?
Og så var det disse hvite, store klumpene på alle jordene. Vučko og jeg bøyde hodene våre til siden og rynket øyenbrynene og syntes dette var veldig merkelig helt til vi innså det: Egg! De så ut som vanlige egg, bare litt rundere og mye større, så det måtte være noen enorme dyr som hadde lagt dem — og siden det ikke fantes så store fugler noe sted i verden, måtte det være noe annet, og det eneste jeg kunne forestille meg, var dinosaurer. Det var dinosauregg!
Jeg har hørt om de nordiske dinosaurene, ja, sa pappa. De bor i de dype skogene i Norge og Sverige. De er sauropoder, med enormt lange piskehaler og bein så tjukke som trestammer. Men lite hode, da, så de er veldig dumme. Det er nesten umulig å se dem, de har akkurat samme farge som trærne og kommer fram bare om natta. Om dagen ligger de og sover i huler, akkurat som flaggermus. Bare ikke opp-ned, da.
Dinosauregg, hvisket jeg.
En skygge gled over en trestamme langs veien, en grein bøyde seg — i vinden? av et dyr? — en hale, var det ikke en hale, en grønn, firfisleaktig hale som ble borte mellom trærne?
Erik Valfos hoppet over knauser og koller, åser og lier, skilt og grøfter, enda litt fortere, enda litt mer anspent, vi måtte vel nærme oss snart? Vekk fra de svenske dinosaurene og over i det norske vinterlandet?
Nå, sa pappa og tok en lang pause.
Nå kommer vi til Norge.

Over en høy bro kjører det en mattgul bil med fire mennesker inni: en høy, tynn mann bak rattet, en liten og rund dame ved siden av ham, en gammel og enda litt mindre dame og en gutt på kanskje 8-9 år baki. Det har kjørt langt og lenger enn langt, de er slitne og ser etter hvile for natta. For livet, egentlig.
Broa ligner på Titov most, den som går over til Krk, men det er ikke den, for de er ikke der. Trærne er kaldere, vannet er svartere, sola er liksom feigere og mer dvask her og det er ikke nødvendig med aircondition, det er verken for kaldt eller varmt i bilen, og det er bra, for airconditionen virker ikke.
De er midt utpå broa. Det er ingen politimenn. Det er ingen piggtråd og ingen veisperringer. Noen malte bokstaver ruser mot dem på asfalten: SVERIGE — og den andre veien, andføttes: NORGE. Et blått skilt med et rødt våpenskjold: en løve med øks. Under står det igjen to ord, men denne gang to nesten helt like: Norge Noreg. Det er ingen politimenn, det er ingen passkontroll. Det er ingen snø.
Jaha, sier mannen. Siste land før Nordpolen.
Norska, sier dama, som for å smake på ordet.
En viss Erik Valfos sklir elegant bortover rekkverket, godt og vel 60 meter over vannoverflaten. Sri Chimnoy Peace Bridge 1991, står det på et skilt under ham.
Så. Dette er hjemme.
Skal vi se, sier mannen, vi må vel finne noen politimenn for å registrere oss?
Erik Valfoss hopper ned av rekkverket, dusken på den hvite lua duver i nedslaget. Han er sliten nå.
Der borte? Det murhuset? Ser ut som det er noen skilt dit.
Før ham har Matthias Jacob skøytet med det ene benet på oppløpet. Men ikke Eirik Valfoss. Han går diagonalt, som nordmenn har gjort til alle tider, på alle ski. Og der Matthias Jacob bruker over 31 minutter, bruker Eirik Valkfoss under 30.
Det står en mann i uniform der borte. Kjør bort til ham.
Eirik Kvalfoss fra Voss, et glitrende løp har du gått. Nå lar vi superlativene suse. Og der er du inne!
Ja hei, vi er flyktninger. Vi skal søke asyl.
Han kollapser over målstreken. Fire menn hjelper ham på beina. Endelig kan han hvile. Endelig er det over.
Endelig hjemme.
Enoflere, sier mannen i unifom. Per! Flereasilsokre! Tarodemtilbin?

Der var du. I bin. Byen. Du husker det, sant? Det var fredag, 8. august 1992 og du fortet deg over bybroa mens klokka på Immanuelskirken slo 12 slag— dong dong dong dong dong dong dong dong dong dong dong dong. 12 allerede! Sola ville ikke nå senit før om en time og 22 minutter, men dagens høydepunkt var likevel nå, for nå begynte håndballfinalen i OL, akkurat nå, og du hadde fått lov til å se den sammen med pappaen din på politistasjonen.
Og nå kom du for sent! Du begynte å løpe, men falt snart tilbake i rask gange. Pappa løp aldri når han fortet seg, han bare strakte de lange bena og gikk sånn kappgangete. Og uansett ble du alltid så fort sliten av å løpe. Og dessuten måtte du over veien til stasjonen, og da kunne man ikke løpe, det visste du. Så du løp ikke, du gikk fort, langet ut med de korte beina dine, og håpet de ikke hadde startet ennå.
Opp på siden av deg kom det en politibil. Det var Per, en av pappas kolleger, du kjente ham. Han pleide å jobbe på Svinesund, stoppe tyver og passe på tollerne og sånn. Bak ham kom det en annen bil. Du så litt ekstra på den. Den var litt rar. Litt annerledes, liksom. Den var gul — men ikke som gull, mer som tiss når man har drukket veldig mye, og bitteliten. Du hadde nesten aldri sett en så liten bil før. Og så bråkete! Hadde du ikke telt etter, ville du kanskje ha gått glipp av slagene på Immanuelskirken og trodd klokka bare var elleve, og hvem vet da om du ikke ville ha gått glipp av hele finalen!
En høy, tynn mann satt krøket bak rattet. Hendene hans var ti på tolv og nakken hans var litt bøyd, så han ikke skulle krasje i taket. Eller for å ikke miste politibilen av syne. Ved siden av ham satt den en mye mindre dame; bak ham en annen dame som var like liten, men mye gamlere. Og ved siden av henne igjen: en gutt, kanskje like gammel som deg, med mørkt krøllete hår og — du var ganske sikker — sjelfulle, brune øyne.
Nåja, kanskje ikke sjelfulle. Men brune var de. Han så seg nysgjerrig rundt, storøyd, på kirken (Immanuelskirken, reist 1833 etter tegninger av stadskonduktør Christian Heinrich Grosch), det hvite tårnet på toppen av åsen (Klokketårnet, likeens reist 1833 etter tegninger av arkitekt og generalmajor Balthazar Nicolai Garben), på en gullstatue på toppen av en stor søyle (Haldensøylen av Arne N. Vigeland, gave til byen i forbindelse med byens 300-årsjubileum; avduket av kronprins Harald 10. april 1965; med inskripsjonen «Utflyttede haldensere gav sin by dette minnesmerke april 1965» og «Thi vi heller landet brændte end det kom til fald: Husker bare hva som hændte ned paa Fredrikshald!») og, hva var det, en kanon der oppe ( ja, det stemmer. Det er kanoner der oppe. Men de er veldig gamle og ikke lenger brukbare).
Han så det du så, så det pappaen din så, men så likevel ingenting av alt dette. Han visste ikke engang at byen hadde hett Fredrikshald. Han visste ikke engang at byen het Halden! Han visste bare at de var i Norge, at de fulgte en politibil inn under en ås med kanoner og store murer, og at de snart skulle snakke med en politimann for å få lov til å bli her litt til.
Per og den gule bilen svinger rundt stasjonen og mot Torget. Du løper inn i bygningen og opp trappene. Inne fra et kontor høres det kubjeller og en metallisk stemme: Kjersti… Susann… Heidi gjør seg stor på strek… Kjersti igjen, der er passivtegnet, nå må vi gjøre noe snart!
På et bord ligger det noen aviser og skriker: OL-GUTTAS FARLIGE SLANKEKUR, roper Dagbladet. OL-gull gir nesten null, remjer DN. FOTBALLKAMP BLIR POLITIGRANSKET, hyler VG. Og nederst, litt skjult av de andre, ligger det en avis som ingen bortsett fra Hognestad leser, og spør litt stillferdig: Norske soldater til Jugoslavia?
Har du sett avisene, sier en stemme inne fra et kontor. Forferdelig. Helt utrolig. Her slåss de for landet og så får de nesten ikke betalt engang? Jeg mener, så du Heidi Sundal i semien? Så du da vi slo Sovjet? I siste sekund! Gunnar Grimstad gikk jo helt amok!
Det er pappaen din.
Kom igjen, jenter! Dere er større enn disse sør-koreanerne! Susann! Ja! Der ja!
Dis vei, sier en stemme fra trappa. Fålov mi øpp her.
Det er Per. Bak ham går en dame med store lepper og så de som satt i den gule, lille bilen. Den høye, tynne mannen. De to små, runde damene. Gutten med krøllene; han har en tøyulv i armkroken og du tenker at han kan ikke være åtte år, ingen åtteåringer klynger seg til tøyulven sin på den måten. Når de ser på en skummel film eller skal sove eller kanskje når de leser en bok sent på kvelden, javel, men ikke ute, ikke på denne måten. Og du tenker at han kanskje er sju, eller seks.
Og du tenker at du er glad du er åtte.
Pappaen din kommer ut av kontoret, ser deg, lysner opp, ser de andre, mørkner igjen.
Hei, Åse, kampen har såvidt begynt. 3-1 til Sør-Korea. Du får bare sette deg, det ser ut som jeg må jobbe litt.
De er fra Jugoslavia, sier Per. Sara — og her pekte han på dama med de store leppene — sa hun kunne ta det siden Ibrahim var på Koster med kona.
Er ikke du fra Kosovo, spør pappa. Du snakket med de kosovoalberne i går?
Jo, svarer Sara, men jeg kan litt serbokroatisk også. Farmor var serber, fra Vojvodina, så det burde ikke være noe problem.
Javel, sukker pappaen din, dere får gå inn her, jeg tror… ja, datamaskinen er på, så vi kan bare begynne. Værsågod.
Og de gikk inn, den høye tynne, de to lave runde, den lille krøllete med tøyulven. Og du tenkte, ja, hva tenkte du egentlig? Bare Norge vinner, tenkte du, bare Norge vinner. Det er alt jeg ønsker meg i hele verden, at bare Norge vinner!
Og du gikk inn til kubjellene.
Det er 5-2. En stemme forbanner windows 3.1; windows 3 funka helt fint, men neida, EDB-folkene skal alltid oppdatere og oppgradere og nå er alt helt annerledes. Reversi borte og menyene er endret og, faen da, er det her…? Ahja. Så, hva heter du?
Det er 7-3. En stemme sier Jugo, da. Briljantan auto. Čvrsta jugoslovenska zanatlija! Prošao je sada mnogo hiljada kilometara i nijednom se nije zaustavio, jednom, ok, par, ali…
Med bil, sier en annen stemme.
Fra Sarajevo?
Beograd.
Beograd.
Beograd? Hm. OK.
Sør-Korea skårer igjen. Det er 16-8 til pause. Noen grynter Argh, ja nei, unnskyld, Norge taper finalen, men blir litt sånn… argh.
Je li već košarka, hvisker en stemme.
Ne, večeras, hvisker en annen. Mislim da je ovo rukomet. Norveška je dobra u rukometu.
Er ikke Jugoslavia i finalen i basket i dag, forresten? Eller, Kroatia? Hva heter han høye, Kukosh, var det ikke?
Igra li Kukoč danas finale? U kusarku?
Kukoc! Da,Toni Kukoc. Da li ga poznajete?
Skjenner do Toni Kukoc?
Ja nei, jeg vet ikke jeg, følger jo litt med på OL, og basketball er jo stort nå, så… Kjenner du Heidi Sundal? Så du målet hennes mot Sovjet.. eh, Samveldet av uavhengige stater?
Sondal, Sondal, nei…?
Vi må sette presset, sier en stemme fra rommet ditt, og ikke la de kjappe sør-koreanerne komme til raske avslutninger. Det er helt avgjørende at Heidi Tjugum får noen gode redninger og kommer mer med i kampen, og at vi får brukt Heidi Sundal inne på strek.
Andreomgang begynner. Folkene fra den gule bilen går forbi utenfor: den høye, tynne mannen, de to små, runde damene og den lille, krøllete gutten med en tøyulv under armen. Alle har blekk på fingrene, også ulven. Nei, bamse, var det vel. Rev? Hadde de ulv på Balkan også? De måtte ha det. Det ville jo ikke gitt mening ellers, nesten som om Norge skulle ha hatt en løve som symbol… ah vent. Ja nei, hvem vet.
Så, vi ar finisjt, sa Per. Jøst føllåv me, to dø kar, end vi køn draiv to Trandum.
Nadam se, sa den høye tynne mannen, nadam se da nas neće poslati na Sjeverni pol iz, kako kaze, Tanduma. Sa polarnim medvjedima i minus sto stepeni i sjevernim svjetlima i tako?
Ako bog da, se den lille dama.
Den lille gutten sa ingen ting, bare klemte tøybamsen eller hva det nå var og så opp mot kanonene på festningen og telte opp og ned og opp og nynnet på en langsom melodi.
Idet de gikk ut, kom pappaen din inn på kontoret med en sigarettpakke og en kaffekopp.
Heia Norge, sa han. Kom igjen, jenter, ropte han. Dette klarer vi! Skyt de koreanerne i senk!
Utenfor, på Torget, satt de fire igjen i den lille gule bilen. Mannen og dama klinket ringer.
Idemo?
Hajmo.
Så fulgte de en politibil ut av Torget, forbi kirken, over broa, ut av byen hvor Gunnar Grimstad snakket i kor fra tusen TV-skjermer og frustrasjonen sakte spredte seg som et mørkt teppe i de tusen hjem.

Det er sent. Det har vært en lang dag. Jeg sitter ved stuebordet med en enslig lampe over meg og spiser kaka Slava kom med. Jeg husker ikke om jeg nevnte det i telefonen i stad, men Slava kom med en kake, en ukrainsk spesialitet sa hun, hun hadde laget for mye og ville dele med naboene. Ja, kanskje ikke de tyske vi aldri ser, da. Eller de, hva er de, mexikanske? Argentinske?, som alltid spiller søramerikanske svisker utover poolen annenhver lørdag. Men meg, hvertfall. Og den plenpertentlige gamlingen, naturligvis.
Takk, sa jeg.
Værsågod, sa hun og gikk tilbake til dattera i leiligheten under gamlingens villa.
Hun har fremdeles ikke hørt noe om hvordan det går med mannen, tror jeg. Om han fremdeles… jaja. Det er sikkert ikke lov å bruke telefon fra fronten. Han må vel bare gjemme seg som best han kan og… jaja.
Det er onsdag 24. juli 2024. I Halden setter du sammen et IKEA-bord. I Paris har de allerede avholdt de første øvelsene: fotball og rugby. Jeg finner reprise av kampene på SRF og tar meg meg en bit av kaka. Den er ikke god. Ikke ille, ikke ekkel eller fæl, men altfor søt. Sukkerbombe.
Men jeg spiser alt. Det er det minste jeg kan gjøre. Kampene bryr meg ikke, verken fotball eller rugby — basketball begynner ikke før lørdag — men det er OL, så jeg ser dem ferdig. Spoler og hopper, men ser dem ferdig. Er det OL, så er det OL. Etterpå lukker jeg laptopen og ser ingenting i mørket utenfor vinduet.
To timer jeg aldri får igjen, tenker jeg. Som om jeg noensinne har fått igjen noen andre timer. Sakte venner øynene seg til skumringen, sakte ser jeg skygger i gatelyset utenfor. Sakte kommer jeg tilbake til meg selv.
Så slår jeg av lyset og føler meg fram opp trappa i tussmørket.

Torsdag 25.7 2024

Vi springer ikke ut av samme jord, du og jeg. Vi kommer ikke fra samme grunn. Din tipptipptippoldefar, eller hva han nå er, henger portrettmalt på Stortinget, stivkravet og viktigfjest. Han var på Eidsvoll i 1814, eller eide Eidsvollbygningen, eller noe sånn. Du vet det bedre enn meg. Hans sønner var politikere, godseiere, diplomater — og deres sønner og døtre og sønnesønner og sønnedøtre og dattersønner og datterdøtre var forretningsmenn, aktivister, komponister, diplomater, investorer, rentenister, kongevenner, de seilte i OL og klatret i Himalaya, fløt nedover Ganges og erobret land fra indianerstammer i det Ville Vesten.
Min farfar vokste opp som fiskersønn på Krk, som faren hans, og faren hans, og sannsynligvis faren hans også. Det hendte de så stormenn, en østerriksk greve som passerte på vei til et landsted eller kurbad, en tyrkisk semisultans tjener på jakt etter fersk fisk. Det hendte de reiste til Rijeka eller etpar ganger til Split — ja, en gang var farfar til og med i Zagreb — , men ellers holdt de seg stort sett på Krk, stod opp med sola, dro ut med knirkete båter, fikk fisk, eller ikke, seilte inn til land og spiste fisk til middag, eller litt brød og frukt og grønt de hadde tusket til seg, før de la seg med sola igjen.
Min morfar vokst opp som bondesønn på den bosniske landsbygda, som faren hans, og faren hans, og sannsynligvis faren hans også. Det hendte de så stormenn, en gullornamentert vogn trukket av fire hester, en bataljon ledet av en konge eller en keiser eller en general eller hva nå denne lille mannen med den store hatten måtte være. Det hendte de dro til kysten, de hadde sett kysten, de kjente Adriaterhavet, visste at det var der, men som regel holdt de seg i landsbyen, dyrket korn, alet opp og slaktet kuer eller hester eller esler eller høner eller kalkuner eller hva de nå hadde. Det hendte de spiste fisk, men det var ikke ofte — og når de først gjorde det, smakte den ikke hav, men jord og støv og grus.
Du har minst tre, kanskje fem eller seks, slektsforskere i familien. Gamle menn med støvete dresser som har sittet på riksarkivet eller biblioteker og gått gjennom metervis med mikrofilmete gamle kirkebøker. Og så har de skrevet bøker, ikke om familien eller forfedrene, men om Slektene, slekten Anker, slekten Wedel Jarlsberg, slekten Tank, slekten ditt og datt. Du sa du aldri hadde lest de bøkene, de bare stod der i bokhylla, en gave en gang, til jul kanskje, bøker fulle av en fortid du aldri hadde dykket inn i, sa du, som ikke var viktig, sa du, som ikke definerte hvem du var. Ah, ikke tenk på de bøkene, sa du. Jeg tenker aldri på det. Sa du. Og likevel stilte du dem opp i bokhylla. Og likevel hadde vi dem i Marokko, i Danmark, i Sveits, i øyehøyde, 1 m og 60 cm over bakken, cirka — enhver gjest som ville finne på å sjekke ut hva vi leste, hvilke bøker vi hadde anskaffet oss i løpet av et fremdeles ikke så langt men stadig lengre liv, ville ha lagt hodet på skakke og med en gang følt øynene bli dratt mot de store, brune, gullskriftbelagte bindene i den hvite bokhylla. Slekten Anker. Slekten Wedel Jarlsberg. Slekten Tank. Du sa du ikke brydde deg, du sa det ikke definerte deg. Og allikevel bølget det i bakgrunnen, som et mørkt, kaldt, evig hav. Jeg er Liv, bare Liv, sa du. Av disse slektene, hvisket tusen stemmer bak deg.
Jeg har ingen slektforskere i familien. Og selv om jeg skulle hatt det, selv om noen skulle ha ønsket å finne ut mer om min slekt, ville det ikke ha vært biblioteker med mikrofilm, eller riksarkiver med komplette registre over fødte, drepte, konfirmerte, gifte, og døde. I min slekt har de døde dødd og vært ferdig med det. Jeg tror jeg husker, sa farfar til meg da jeg var liten, jeg tror jeg husker at min farfar snakket om sin farfar — men hva han sa, eller hva han ville si, eller hva han burde ha sagt hadde han husket noe, se det husker jeg ikke. Vi har vært fiskere så lenge jeg vet, og det er alt jeg vet. Farfar het Boban, tror jeg, jeg mener jeg har skrevet det opp et sted, men jeg vet ikke helt hvor jeg har skrevet det opp, eller om disse oppskrivingene har overlevd.
Når din tipptipptippetellerannet satt trangbukset og høystøvlet i en slektnings semislott og skapte et land nærmest fra scratch, meislet ut en grunnlov og staket ut kursen for fremtidige nordmenns norskhet, var min tipptipptipp ute på havet, det varme, klare, småbølgete havet, men likevel havet, strevde med å få nettet over ripa uten at maskene satt seg fast og uten at fisken klarte å sprelle seg ut. Når dine tipptipp passiarte med kongen av England og danset med svenske grevinner før de avgjorde livsbetingelsene, skattene og soldateringen og samfunnstrukturen for alle sine undersåtter, alle bøndene og fiskerne og snekkerne og skredderne og smedene og jegerne i landet, telte mine tipptipp egg og poteter og håpet de skulle rekke ut uka.
En gang sa du gledestrålende, som om du hadde funnet en skatt, vet du, vet du, Niels Anker reiste en gang til Tyrkia! Han studerte i Weimar og ble med som Norges utsending, eller Danmark-Norges, da, som Norges representant på en tysk misjon til Istanbul! Eller Konstantinopel, kanskje? Husker ikke helt. Men han kunne jo ikke fly, så han må ha passert Balkan på veien, kanskje til og med Beograd eller Sagreb (Zagreb!), eller kanskje til og med han dro forbi der dine forfedre bodde! Er det ikke spennende?
Jo, sa jeg bare. Jo. Men inni meg sa jeg: En av stormennene som passerte i store buer rundt en av mine forfedre for et par hundre år siden, fikk et barn som fikk et barn som fikk et barn som fikk et barn som fikk et barn som fikk deg. En hjulbeint, kortskallet, blekfist, kinnskjegget dvaskhet fra et land langt bort fikk møte ham som for øyeblikket gjorde krav på å ha erobret den lille flekken av land som såvidt holdt de folkene i live som senere fikk et barn som fikk et barn som fikk et barn som fikk et barn som fikk et barn som fikk et barn som fikk meg. Det er ganske spennende.
Det er mulig våre forfedre har gått i de samme gatene, drukket vann fra de samme kildene, spist samme type frukter fra de samme områdene. Det er mulig de har pustet samme luft under de samme stjernene, mer eller mindre, mer eller mindre. Det er mulig de skjebnetrådene våre liv er vevd av har krysset hverandre, flettet seg i hverandre på enkelte små punkter her og der gjennom århundrene, men vi springer ikke ut av samme jord, du og jeg. Vi er ikke to alen av samme stykke.
På den annen side, kako kaže, hvordan kan man legge en alen til sin vekst hvis man bare måler med sin egen alen? Hm?
Nei, jeg vet ikke om det gir mening. Meg og norske idiomer var aldri en matsj laget i himmelen, som døm sier. Litteraturviteren Radmilo, norsklæreren Radmilo som alltid går over grøten etter smørøyet og legger skjepper foran hjulene på ting. Jaja. Du skjønner hva jeg mener. Du skjønner.
Jeg har fikset verandadøren oppe, forresten. Du vet, den lista som hadde løsnet, den vi alltid krasjet borti når vi gikk ut til verandaen for en ettermiddagste eller en av våre sene, dovne lørdagslunsjer. Den du alltid sa at vi måtte fikse. Den vi alltid glemte å fikse. Nå er den fikset. Jeg smurte på flytende lim, klemte den sammen med klemmer og klammer, holdt pusten, ventet 2 minutter, og ja, den holdt.
Jeg sitter på verandaen og beundrer mitt verk — lista har ikke falt av på mange timer nå, den holder, den holder — og ser fjellene i bakgrunnen. Alpene. De fjellene mine forfedre ofte så, men aldri besteg; de fjellene dine forfedre nesten aldri så, men likevel besteg både titt og ofte. Det er hvitt øverst på Mont Blanc, det er alltid det, og endel andre spisse topper, men ellers er det høysommer og grønt og lange rekker av amerikanske turister og wow og oh og ah på nedslitte turistmotorveier.
En vinflaske står ved siden av meg på et lite, vaklevorent bord med rustne, vridde metallbein og mangefargede steiner som bordplate. Det du kjøpte på artisanalstedet utenfor Rabat, der hvor de rike marokkanerne handlet lokalt håndverk og det ikke var turister. Det skal også pakkes ned. Jeg spiser en siste gang på det før det settes ned i garasjen og er klart til å pakkes ned, det også. Det er første gang jeg spiser frossenpizza på det. Det er det faktisk, når jeg tenker meg om. Vi har spist avokadosalater og pita og brødskiver og harirasuppe på det, men aldri frossenpizza. Frozzenpissa, som du kalte det. Huh.
Det er en første gang for alt, skulle jeg tro. Det er en første gang for alt, det er en siste gang for alt.
Jeg skåler til fjellene. Skål, alper. Skål, Jura. Takk for alt. Så bånnskier jeg glasset, stønner eller sukker svakt, jeg vet ikke helt forskjellen, og klinker glasset ned på den fargerike steinbordplaten. Skål for det som var. Skål for det som er. Skål for det som kommer til å ha vært.
En mann står utenfor en blekgul bil ved et asylmottak litt utenfor Halden. Isebakke, kaller de det. Asylmottaket på Isebakke, akkurat så langt utenfor sivilisasjonen at det nesten aldri går busser, selv om man bruker halve dagen på å gå til byen — og akkurat så nær sivilisasjonen at man kan se haldenserne passere i kolonner på vei til Strömstad for fläsk, färs og bärs. Like bortenfor Sørlifjellet — åsen flyktningemottaket ligger på — rager Norges femte høyeste bygning. Haldentårnet, kaller de det.
Ja, la oss begynne der. En mann sitter i en blekgul og ser utålmodig på Haldentårnet. I baksetet sitter en tolvåring som nesten har bart. Og av huset bak ham kommer det en annen gutt løpende, åtte år? ni år?, med Vučko og en bag over skuldra. De skal til Remmen, guttene og mannen, de skal på basketballtrening, og åtteåringen har akkurat tisset og funnet en tøyulv, han gjør gjerne det, og fortet seg ut, for klokka er nesten fem og treninga begynner snart.
La oss begynner der. Pappa og meg og Burim i en sliten jugo på vei til en gymsal med hvite treplater på de stive basketkurvene, på vei til lyden av ti, tjue, tretti, basketballer som dunkdunkdunker i parketten og klanker av ringene eller platene og, noen ganger, svisjer vakkert gjennom nettene. Til min trening, med minilaget, elleve-tolv-åringene, noen nesten med bart og dobbelt så store som meg, og etterpå pappas trening, med de voksne, med Skogh og Bryntesen og Berget, de store, de som skal rykke opp fra tredje divisjon.
Hajde, sier pappa. Hajde, Radko, vi har ikke mye tid!
Kommer, kommer, sier jeg og kaster meg inn i bilen. Idemo!
Do er treg, sier Burim, Vi må kome tidlig for å trene!
Idemo. Vi kjører forbi S-laget, ut på Svinesundsveien, forbi Haldentårnet, forbi Sorgenfri og helt til Remmenhallen. Det er tid for basket igjen.
Vi har vært i Halden i et år nå, cirka et år, og det er ikke mye annet pappa har brukt tiden på. Det var det første han spurte om da vi fikk vite at vi ble sendt tilbake til Halden fra Trandum: er det et basketballag der? Kan man spille ball? Har de kultur for basketball?
Jeg tror det, hadde en annen jugoslav sagt, en som alt hadde vært i Norge i etpar uker og såvidt hadde begynt å gjøre seg kjent med landet. Det kan ikke måle seg med oss, selvfølgelig, hvilke nasjoner kan vel det — men jeg var på en kamp i helga og det var tometersfyr som jukket og jukket under kurven og var mer eller mindre ustoppelig. På dette nivået. Noen sa at han var fra Halden. Så de har nok et lag, uten at jeg skal banne på at de vet hva de driver med. Du kan sikkert bidra, Petar.
Halden, onda, sa pappa, lettet. Halden opet! Hajde onda!
Jeg har litt for små shorts og litt for store sko, tross alt bedre enn omvendt, og en gammel T-skjorte fra gjenbruksboksen på asylmottaket, resteboksen, overskuddet fra feilslåtte eller utgåtte svenskekjøp. Jeg har flere T-skjorter derfra; tre av dem står det TV-boden på, en av dem Hönan Agda; på en genser står det noe med sterk og svak bärs, noe med Carola, jeg skjønner ikke helt, men de store gutta på basketen synes den er veldig morsom, så jeg bruker den bare hjemme på mottaket.
Pappa sitter på tribunen, på de harde trebenkene på betongtrinnene, og ser oss starte med layup på den lille banen innerst, bak den grønne skilleveggen. Høyrelayup, sier treneren. Og vi tar høyrelayup, og jeg er slett ikke ueffen, ganske så effen, jeg spretter ballen lavt nesten uten å se på den og treffer nesten hver gang.
Venstrelayup, sier treneren, og vi tar venstrelayup og de fleste bommer, eller skyter med høyrehånd, eller klarer ikke finne ut av hvilket bein de skal hoppe på. På tribunen ser jeg pappa riste oppgitt på hodet. Men jeg treffer. Da nikker han, smiler, viser en tommel opp. Super, sine!
Det er andre utlendinger på laget. Burim, selvfølgelig, han snakker ikke serbokroatisk, men vi er liksom likevel i samme, kako kaze, divisjon? Klasse? Vi er de to balkangutta på laget, han tolv år og den mest nestenbartede av dem alle; jeg er åtte, nesten ni, og med bein like tynne som hans armer er tjukke.
Axel er amerikansk. Faren hans jobber på Atomen, han er atomfysiker, det betyr at han forsker på noe atomgreier og går med hvit jakke hele dagen, de har mye penger og bor i en stor villa på Næridsrød. Han er expat — jeg vet ikke helt hva det er, men jeg vet hvertfall at jeg ikke er det, og Burim ikke er det, for vi bor på asylmottaket, og der er vi alle flyktninger. Og det er en helt annen divisjon. Kanskje det er det: kanskje han ikke har flyktet. Kanskje han bor i Halden av fri vilje.
Folk gjør jo det også.
Phuc er fra Vietnam. Eller, han er ikke det. Foreldrene hans ble født i Vietnam, men de kom til Norge for mange år siden, og Phuc ble født her i Halden. Så… Han er fra Halden, men ikke fra Norge, kanskje? Noe sånt.
Og så er det Adrian, som er russisk og indisk, og Jostein, som har far fra Halden og mor fra Filippinene, og Even, som er fra Bergen, men som må ha en afrikansk bestefar eller noe sånn, han er så mørk. Eller så er han adoptert.
Det er etpar svensker også, men det er det alltid, så de teller ikke. De er ikke utlendinger. De er bare en del av bakgrunnsstøyen.
Alle er større enn meg. Alle vil være Michael Jordan. Den første treningen hadde de spurt meg hvem jeg var. Skal du begynne her, hadde de sagt. Og: hvor er du fra?
Vi skal spille basketball, hadde pappa sagt. Vi er fra Jugoslavia.
Ække det han…, hadde de sagt, ække det han, hva heter’n, Tony Kukosj?
Toni Kukoc, sa pappa. Han er fra Split.
Han er ganske bra, da, sa de. Ble knust av Dream Team, men. Så du Jordan, eller fy faen!
Så stakk de ut tunga og gjorde noen jordaneske bevegelser i lufta.
Egosentriske, innbilske, overhypede erkeindividualister høye på egen berømmelse og rikdom, hvisket pappa, eller tenkte det, eller ville ha sagt det hadde han sagt noe. Jeg så leppene hans snurpet seg og øynene smalnet umerkelig.
Rart navn, egentlig, sa de. Tony ku-kors, liksom. Men han er ganske bra, da.
Kukoc. Toni Kukoc. C. C. C.
Vi spiller tre mot tre mot tre, uendelige fastbreak. De andre stikker tunga ut og hopper litt for langt fra, og altfor lavt, og kaster ballen kladank i undersiden av kurven. De tar det de antar er trepoengere, det er ikke trepoengslinje på den lille banen, og shrugger, som døm sier: løfter på skuldrene, armene bøyd, håndflatene oppover, hever øyenbrynene, et slags smil i munnviken. Hva kan jeg gjøre, jeg treffer jo på alt, sier de selv når de bommer. De er alle Jordan.
Men ikke jeg. Jeg er over to meter. Jeg sender gode pasninger. Jeg tar returer og skårer, hva som enn trengs. Jeg spiller for laget. For oss. For hjemlandet.
Jeg er Toni Kukoc.
Og på tribunen nikker pappa og sier, super sine! Super!
På slutten av treningen dytter en mann seg vei mellom den grønne skilleveggen og betongmuren. Han har ikke treningsklær, men et kamera hengt over det pent knyttede skjerfet. Hei alle sammen, jeg er fra HA, sier han, og jeg vet jo ikke hva HA er, det var noen skinnjakkete, skjeggete, tjukke motorsykkelmenn med HA på ryggen på TV for noen dager siden, men jeg tror ikke han er en av dem, for han har verken skjegg eller skinnjakke eller mage som ser ut til å ha kunnet hvile på motorsykkeltanken.
Ååååååh, sier de norske, kult! Og treneren tar denne mannen i hånda og ber oss spille og dømme på egen hånd, han har noe viktigere å gjøre.
Mannen tar fram en blokk. Treneren snakker og snakker og mannen noterer og noterer. Noen ganger biter han i pennen og nikker litt før han avbryter og stiller spørsmål. Hvordan er det, sier han, og Hva gjør dere, og Hvordan går det.
Vi spiller, men ikke alle er helt fokusert. Burim draiver, som døm sier, og treffer Alex i brystet. Charge, roper Alex. Hva du mener, roper Burim, det er feil på deg! Du flitta deg!
No way, roper Alex, du barga inn i meg!
Er do dom eller, roper Burim, do ikke stå stille!
Lagene samler seg rundt dem, velger side, kommer med oppmuntrende tilrop.
Nei, det er ikke noe problem med mange nasjonaliteter, sier treneren. Vi snakker et felles språk med basketen, så gutta…
Moron, roper Alex.
Mora di, roper Burim.
Øy, gutta, gutta! Vi skal ta bilde!
Svenskene løper over først, før de andre følger etter i tur og orden. Burim og Alex blir stående noen sekunder og stirre på hverandre. Så følger de etter også.
Skal vi se, sier mannen med kameraet og vifter oss bort til veggen. Kan dere norske stå bak, sånn ved siden av benken der? Med treneren i midten og så lavere til siden? Sånn ja. Og så utlendingene i knestående foran, skal vi se, du er utlending, sant, og så har vi deg her, der ja, flott flott. Og du — og her peker han på Even — kan sette deg ned her, ved siden av, du er vel fra Vietnam, ikke sant? Ved siden av Vietnam.
Even nøler litt, som om han tenker seg om. Så setter han seg på huk ved siden av Phuc.
Der ja! Kameramannen tar tre skritt bakover og løfter kameraet til øyet. Og smil! Klikk klikk klikk klikk, litt til, t’øyeblikk, må bare få blitz, skal vi se… der ja, og smil! Klikk klikk klikk klikk. Takk skal dere ha! Kan dere bli værende, så skal jeg skrive opp navnene deres her. Skal vi se.
Utlendingene blir stående på kne. Han går bort til den bakerste raden og noterer — Ole, Trond, Per, ah unnskyld, Pär, Jens, Simen, Jon, Bjørn. Takk takk. Så går han fram til den første raden, som fremdeles er på kne. Ah, haha, nei dere kan reise dere opp nå, sier han og noterer navnene. Adrian, og du er fra… India og Russland; Alex… fra USA;, Burim… fra Kosovo; Jostein… fra Norge og Filippinene ja; Phuc fra Vietnam, Even… fra Bergen? Åja, du er norsk, du? Neida, det går fint det, du kan liksom bare være det norske alibiet i utlendingsrekka, så å si, hehe. Fra… Bergen, skriver vi da. Og du, da?
Jeg, da? Jeg heter Radmilo og gråt da jeg ble født. Jeg heter Radmilo, for det er den sangen som skapte meg, og det er et serbisk navn, men jeg er ikke serbisk, ikke helt, 1/4 kanskje, for farmor er serbisk, nå hvertfall, men før var hun jugoslavisk, eller kanskje ikke, kanskje hun bare lata som for ikke å skille seg ut? Jeg heter Radmilo, og det er det ikke mange som gjør; jeg ble født i Sarajevo, og det er kanskje det jeg er, saravljevac, hva blir det på norsk, sarajevoaner? Sarajenser? Sarajevoinnbygger? Men jeg er ikke innbygger av andre steder enn Halden nå, det er her jeg er hjemme, nå for tiden, for øyeblikket. Men hvor jeg er fra?
Hvor er du fra, da, gjentar mannen med kameraet.
Jeg ser opp på tribunen. Pappa har gått, treninga hans har begynt på den andre siden av skilleveggen. Hvor jeg er fra?
Jugo… begynner jeg og retter meg selv. Bosnia, sier jeg med finalitet, som døm sier. Med besluttsomhet. Tyngde. Jai er fra Bosnia.
Bosnia… og Herse, skal vi se, Her.ce.go.vi.na, noterer mannen med kameraet. Strålende, da har vi det! Da gjelder det å følge med — det kommer på torsdag, tenker jeg. Torsdag eller fredag. Takk for praten!
Og så går han, ikke mellom skilleveggen og muren denne gang, men inn i garderoben, den vi ikke bruker til annet enn å drikke vann i drikkepausene («Fem minutter drikkepause på en times trening! Jøje meg. Da jeg spilte på Bosna…») og ligge med beina oppetter veggen før kamper. Bak ham begynner Alex og Burim å diskutere igjen, det ække čarđ om do flitte bena!
Øy gutta, sier treneren, treninga er ferdig. Det er greit, det er greit. Stein saks papir.
Stein saks papir, sier Burim og Alex i kor. Burim tar saks, Alex stein.
Greit, sier Burim. Så går de ut av den lille salen, mellom skilleveggen og betongen, og ut til en av sidekurvene i den store salen, hvor de begynner å spille en mot en med en oransje Mikasa-ball. Alexander Newitt, står det på den med rette, voksne bokstaver — og under, med tusjstreker som har snirklet seg mellom plastnuppene: JORDAN BULLS.
Jeg setter meg på toppen av en haug grønne matter inni avlukket ved siden av banen. Så lenge jeg kan huske har jeg sittet sånn og sett pappa spille, på matter eller benker eller bare på gulvet — først i Sarajevo (ikke på Bosna, da, han var ikke så god da han ble voksen, men på andre lag) og nå i Norge. Jeg liker det. Jeg liker å se hvordan han faller inn i bevegelsene, hvordan ballen gjør som han vil uten at han engang ser på den, hvordan han finter og får alle lufta før han lener seg bakover eller tvertimot snirkler seg et halvskritt forover og sender ballen rent gjennom nettet. Svisj. Jeg liker hvordan han snakker i forsvar, styrer folk hit og dit, sier fra om screen og bokser ut under kurven. Jeg liker hvordan han spurter opp i angrep når han ser en mulighet, tar de fastbreakene som er der for om mulig å komme alene mot kurven og dunke. Det er ingen andre som kan dunke på laget, ikke nå, Geir kunne, men han er skadet, trente i stykker knærne — og hver gang pappa stiger opp med ballen, går det et sus gjennom hallen. Nå dunker han! Se, nå dunkes det i Remmenhallen!
Men denne gangen dunker han ikke. Han er alene med kurven, han tar sats, men så faller han liksom sammen, det svikter i beina, han hopper knapt noen centimeter, om det, før han slipper ballen opp og selv faller ned. Ballen kladanker på undersiden av kurven. Pappa dunser i parketten. Picka materinu, roper han og blir liggende.
Å faen, sier Skogh og løper bort. Går det bra!
De stimler stille sammen rundt pappa og spør om det går bra. Det er alt de sier. Går det bra, går det bra, som om det kunne løse alt som eventuelt måtte være feil. Går det bra, går det bra, som en pervertring av Odd Børretzensn måker, gå bra gå bra! — Men det går ikke bra. Ansiktet til pappa er forvridd, han holder seg på kneet og banner så stille som en jugoslav kan. Picka materinu. Picka materinu.
Du bør dra til legevakta, sier Skogh. Kom du med bil?

Det sa det var korsbåndet. Eller leddbåndet, jeg husker ikke. En av de to. De sa han ikke kunne spille basket på et halvt år, et helt år, kanskje noensinne — og om han spilte igjen, ville han helt sikkert ikke løpe like fort, hoppe like høyt, være den samme spilleren noen gang, noensinne, aldri mer. Han burde ikke kjøre bil, heller, sa de, han burde ikke ha kjørt hjem etter å ha skadet seg og han burde hvertfall ikke kjøre bil på en stund etter operasjonen.
Og hva var igjen da?
Han ble sittende på asylmottaket, som regel i fellesrommet, hvor han kranglet med noen kosovalbanere om hvilke kanaler de skulle se på. Vær så snill, Petar, sa pappaen til Burim, vi er mange flere, du kan ikke erobre hele TV-rommet med dine basketkamper, det er ingen andre som bryr seg om basket her. Vi bor i et demokrati, ikke sant. Her, gi meg fjernkontrollen nå.
Det hendte han fikk viljen sin og fikk se sine Bulls-kamper i fred, men som regel måtte han gi seg og kosovoalbanerne fikk svitsje over til sine nyheter eller såpeoperaer eller hva de nå ville se den dagen. Da gikk pappa en lang tur, haltet en lang tur med Bijelo Dugme og Balasevic på tællekællen, før han kom tilbake inn på rommet og klagde over vondt i kneet.
Jeg begynte å haike med Burim til Remmen. Det gikk busser, men ikke ofte, ikke når vi trengte den, og vi hadde uansett ikke lyst til å betale 5 kroner to ganger daglig, to ganger i uka, eller tre når det var kamp. Da var det bedre å haike. Noen dager ble pappa med, i begynnelsen. Da tok det lengre tid å få haik — pappa var ikke blitt mindre og han så ikke alltid like fornøyd ut — og det var uansett mest en lidelse for ham å sitte der, irritere seg over dårlige trenere og enda dårligere spillere som ikke visste opp-ned på en tresekunder om de fikk den tredd ned i halsen.
Det tok ikke lang tid før han innså det selv også og ble hjemme på mottaket, som regel inne på rommet, som regel i et dårlig humør.
Det var ikke noe basket. Det var ikke noen jobber, ingen givende jobber, ingen han kunne bruke evnene sine i, ingen fabrikkjobber som de han hadde hatt i Sarajevo, ingen lesesirkler med Marx eller Andric eller Titos verker, ingenting å ordne eller rydde i, ingenting å fikse, ingenting han trengtes til, ingenting bortsett fra litt mat nå og da og tilfeldige, forserte hobbyaktiviteter som de Aetat-utsendte lavpannede ansatte på mottaket hadde fått beskjed om å presentere som om det var verdens åttende underverk. ÅÅÅÅÅÅÅÅ, nå skal vi lære å sy selbuvotter, dere! Norsk kultur! Se så fine de blir!
Det var ingenting. Og hva var igjen da? En kone og en svigermor som gledesstrålende lærte seg å strikle eller hekke eller hva det nå het, og en sønn som aldri ville bli den neste Kukoc, men som i det minste spilte den sporten som han selv savnet så sterkt at det gjorde fysisk vondt i brystet. Han var et haleheng, et appendiks, et garnityr som ikke gjorde noe fra eller til, men som en eller annen gud hadde slengt på i siste liten for at de skulle bli en hel familie og være lykkelig hjemme i dette gudsforlatte, jammerlige, kalde, uhøflige, basketballtilbakestående, nederdrektige, overfladiske, ensomme, storvillaete, overrike, triste, lille, altfor store landet.
Hva var igjen da? En sliten kassett, en rustnende bil, en myk gitarmelodi og minner om noe som var og aldri ville bli igjen? Et slags om håp noe annet, et eller annet, hva som helst? Et liv?
Du sa en gang at du ikke ville klart det uten meg. Nøyaktig hva du ikke ville ha klart, var litt uklart — gå ned i kjelleren om kvelden, sove uten å få angstanfall for de utenlandske tyvebandene de sier herjer på den sveitsiske landsbygda, spise sunt, leve godt — men uten meg ville du ikke ha klart det, du ville ha sunket hen i kvikksand og farlige myrer og ikke kommet deg verken opp eller ut eller videre, verken den ene eller den andre veien. Jeg trenger deg, sa du og holdt rundt meg.
Og jeg trodde på deg. Jeg visste ikke hvorfor jeg var uunnværlig, men jeg trodde på deg når du sa at jeg var det — og hver morgen stod jeg opp, morgengretten og trøtt og uuthvilt og nærsynt i mørket, men med en grunnleggende følelse av at det var behov for meg. Jeg hadde en funksjon. Jeg bidro til vår felles lykke. Jobb godt, sa jeg da du gikk ut døra for rekke toget. Hold ut korttenkte kolleger og milelange møter og meningsløse misforståelser og monomane medarbeidere og sjefer du ikke ville ha valgt til å lede en en gammel dame over veien engang. Hold ut ut, hold ut! Jeg sitter hjemme og skriver, dikter opp en verden i din ære, danser med fingrene over tastaturet for å lage noe pent, noe sant, noe fint — og når du kommer hjem, er jeg der med en klem og et smil og kanskje en middag eller to. Velkommen hjem, vil jeg si og holde hardt rundt deg. Hvordan var dagen din?
Korttenkte kolleger og milelange møter og meningsløse misforståelser og monomane medarbeidere og sjefer som ikke visste opp-ned på en kulepenn, ville du si. En lang dag, en uendelig dag, men nå er jeg hjemme hos deg igjen og alt er bra. Hvordan var din dag, ville du si og tre ut av jobbklærne og inn i en dassete treningsbukse og en litt for stor genser som vel egentlig var min, men som du hadde gjort krav på de siste fem årene. Hvordan var din dag?
Min dag? Jeg stirret på noen ord noen minutter, vred hodet for å se hvordan de kunne brukes, om de skulle kunne brukes, om det var noe pent eller fint eller sant med noen av dem. Så slettet jeg dem alle, alle alle, og stirret videre på en helt hvit skjerm med en blinkende, kako kaže, cursor. Du har så mye å komme med, hørte jeg deg si. Du har så mye å fortelle, du har så mange historier, du er morsom, klok, smart, du har studert litteratur, du har tid og rom og plass til å skrive akkurat hva du vil, jeg er sikker på, sikker sikker sikker på, at du kommer til å skape noe fantastisk.
Jeg sitter ved kjøkkenvinduet, skrev jeg, stirret på setningen og slettet det igjen. Per står og ser utover havet. En vind blåser gjennom tretoppene. Det var en mørk og stormfull aften. Slett slett slett.
Min dag? Jeg fant en YouTube-video om noen greske fiskere. Jeg spilte Sporcle — ny rekord på verdens flagg! Jeg ryddet på kjøkkenet, restene av den fancy middagen du lagde i går, gryter og kjeler og gjengrodde tallerkner, og studerte kjøleskapet. Jeg kjørte til Carrefour for å handle, vi hadde nesten ikke noe jus igjen, og ikke noe is, og vasket bilen på veien. Hjemme igjen vasket jeg vinduer, det måtte jo gjøres nå som det var sol, og vasket klær, det måtte hvertfall gjøres, selv om jeg ikke våget å vaske dine penklær, før jeg satte meg ned med kaffeisen og så på en YouTube-video om tyrkiske fiskere, det var uhyre interessant hvilke måter de organiserte fisket rundt de ulike delene av Kypros. Og så kom du og sa du var glad i meg fordi jeg var så flink og smart og kul.
Min dag? Jeg så Slava gå til lac-en for å bade. Jeg så den pertentlige naboen over hekken, han klippet plenen med en motorgressklipper, og jeg fikk en word count på -28 i den Store Romanen Om Hva Det Enn Er Store Romaner Handler Om. Og under det hele, bak det hele, rundt som et slags mykt trøsteteppe: Et håp om noe annet, et eller annet, hva som helst, noe gjennomført. Noe å skryte av. Noe å slå seg på brystet over og si, dette gjør jeg! Dette skaper jeg! Dette er meg!
Jeg er flink til å rydde, da. Å skape hjem. Det skal jeg ha. Og etterpå pakke ned ting i esker og ta ned og stue bort og legge vekk alt det som gjorde hjemmet til et hjem fordi det skal gjemmes helt til det skal opp igjen i et annet hjem, et nytt hjem, et helt annet sted, krystet ut av tomme hvite vegger og tomme hvite tak i en helt annen by i et helt annet land, langt langt borte. Se. Jeg fikser den stolen som knirker, jeg oljer den og strammer skruene, nå knirker den ikke, nå kan man sitte i den uten å irritere seg, se, er det ikke bra? Så tar jeg av armlenene og skrur av beina så flyttefolkene får en lettere jobb med å pakke den ned i en av de lagerluktende pappeskene og skyfle den inn i en eller annen ikke altfor stor lastebil og sende den avgårde hvor enn den skal, når enn den skal det.
Vučko ser på meg. Vučko sitter på peishylla og følger meg med blikket rundt i rommet. Å, kom igjen, da! Jeg smeller en bok i bordet, Broen over Drina, den lå der, jeg må ha lest den i går, går bort til ham og snur ham med nesa inn mot veggen.
Bedre utsikt den veien, Vučko. Bedre utsikt den veien.
Hvor var jeg. Ahja, pappa står i vinduet på mottaket. Kjøkkenvinduet! Han ser meg gå ned til busstoppet utenfor S-laget sammen med Burim. Han vinker ikke, men han nikker litt forsiktig, jeg tror hvertfall det, idet vi går rundt hjørnet og blir borte for ham. Når sola er i ferd med å gå ned, kommer jeg til å gå inn døra til rommet vårt igjen, sliten av skolen, sliten av bussen, sliten av det alltid litt for kalde været i mine alltid litt for kalde klær. Hvordan var dagen din, kommer pappa til å spørre meg. Grei, kommer jeg til å si. Fin. Men jeg spør ikke om hans.
Forte seg, sier Burim. Busset gå nå!
Det bodde flere barn på Isebakke, i villaer rundtomkring, utenfor mottaket, men ingen av dem tok denne bussen. De gikk på og til Berg, som lå rett borti høgget, jeg kunne se dem gjennom duggen fra pusten min på bussvinduet. To og to eller fem og fem, grupper som fløt bortover, dannet seg og gikk i oppløsning, en hestehale som ble dratt i, fordi det ikke var andre måter å vise sånne rare varme følelser på, en stein som ble funnet i grøfta, en lisse som måtte knytes igjen og som vel egentlig alltid hadde ønsket å være en borrelås.
Alle, alt og alle, steinene og lissene og hestehalene og alle alle barna, var norske. Det var bare vi utlendingene som ble sendt til Os, sikkert 38 kilometer unna, helt inne i sentrum, for det var bare der de hadde, kako kaže, mottaksplasser for minoritetsspråklige. De som ikke kunne norsk, betydde det. De som ikke skjønte forskjellen på ringe inn og ringe på, havet og have, eller engang sy og si. De som sa hora istedenfor hurra på 17.mai, om de da sa noe som helst, om de da engang visste hva 17. mai var. De som ikke var norske, men utlendinger, denne merkelige blandingen av somaliere og jugoslaver, vietnamesere og pakistanere, italienere og, hvertfall noen ganger, svensker og mørkhudete bergensere.
Du husker jo det. Ikke sant? Du husker du så meg i skolegården med stort sett alltid litt for kalde og litt for gamle klær, en elev som ikke var en vanlig elev, men måtte gå i klasser hvor læ.re.ren snakk.et ek.stra sak.te og ty.de.lig, sannsynligvis fordi han var dum eller i alle fall såpass annerledes at han neppe aldri ville kunne bli helt lik eller snakke helt riktig, sånn som normale folk?
Jeg husker det. Jeg husker jeg stod med Burim i utkanten av skolegården og så på dere hoppe strikk eller leke sista eller bare snakke sammen på dette rare, harde, kantete språket med flere vokaler enn en cedevita-reklame. Jeg husker jeg fikk være med på fotball. Jeg husker tremålene, bare en tverrliggerstokk spikret oppå to andre stangstokker, ikke engang malt eller med nett, som målene på skolen min i Sarajevo hvertfall var og hadde; jeg husker hvordan vi skled på grusen og taklet på grusen og falt på grusen og hvordan det alltid, alltid var minst to som fikk skrubbsår på et kne eller en albue. Fri, husker jeg. Fri! Det er fri! Og så, litt senere: straffe! Korner! Og så, enda senere, når jeg turte: Nei, det er er vår ball; nei, det ække fri, det da; gi meg ballen.
Jeg husker de lave kurvene i den ene enden av skolegården. Jeg husker ingen spilte der, ikke engang Alex og Even og Ole brukte de kurvene; det var der dere strikkhoppet og der noen sjetteklassinger klatret opp, når ingen lærere så det. Ellers bare stod kurvene der, som etslags monument over den basketballen som ikke var, som kunne ha vært, men vel kanskje aldri kom til å bli.
Etter hvert fikk jeg lov til å være med i den normale timene. Den normale klassen. De.tte er Ra.do.mil, sa læreren, hva het hun igjen, Trine? Nei, Åsa, var det , for vi kalte henne Osa, siden hun var så liten og alltid summet rundt. Han skal gå i klas.sen vår. Vel.kom.men, Ra.do.mil! Vil du si litt om deg selv? Hvor kom.mer du fra?
Jai hete Radmilo, sa jeg og la ekstra trykk på O-en. Å-en. Jai komme Sarajevo. Jugoslavia.
Radomil er flyktning, sa læreren, han har rømt fra krigen og han snakker ikke så bra norsk ennå. Derfor er det viktig at vi er ekstra snille med ham. Så nå synes jeg vi alle sammen skal ønske ham velkommen, samtidig. 1-2-3, Velkommen, Radomil!
Achmichkrachmichtrackmich! Achmich!

Da jeg kom hjem den dagen, etter skole og baskettrening, satt de i TV-stua, alle tre: pappa og mamma og mormor. Det var ingen andre der, verken kosovoalbanere, somaliere, afghanere eller noen andre. Kanskje de var på tur. Kanskje de hadde blitt sendt i en buss til festningen for å lære mer om Haldens historie. Kanskje mamma og pappa og mormor hadde gått ut og sneket seg unna for å slippe nok en tur oppå en ås med kanoner i bitende kulde. Eller kanskje bare de andre bare var på rommene sine og ventet på at livet endelig skulle begynne. Det var jo ikke sjelden at det var det mest fornuftig man kunne bedrive tiden med her på mottaket.
Det virket som om pappa hadde zappet seg vei gjennom alle kanalene og ikke funnet noen ting, hvertfall ikke noe basket, så nå gikk han over til NRKs tekst-TV. Selv om han ikke skjønte alle ordene, ville han i det minste kunne forstå sportsresultatene. Han gikk inn på side 100 og satte på mix, slik at tv-sendingen kunne sees under, sånn i tilfelle. Jeg kjente igjen introen. Barne-TV. Alle barna på mottaket ville se på Barne-TV, det hadde blitt en slags rituale hver dag klokka seks, de voksne ga fra seg kontrollen over fjernsynsapparatet til de små den korte halvtimen programmet var spesielt rettet mot dem. Og selv om vi ikke skjønte så mye av ordene, skjønte vi av fargene og lydene og bevegelsene, de overentusiastiske programlederne, i den grad nordmenn noensinne var overentusiastiske, de rare teddybjørnene og hundedokkene og utkledde menneskene, at dette var sendinger som var så søte at ingen voksne ville holde dem ut, som cornflakes sukret til ugjenkjennelighet. Jeg begynte allerede å bli litt for stor til sånne ting, men jeg var ikke i nærheten av å være stor nok, eller å forstå nok av ungdomsprogrammene til at de sa meg noe — så jeg satte meg alltid ned sammen med barnehagebarna og småungene for å le av og peke på teddybjørner, hundedokker og utkledde mennesker.
Barne-TV, utbrøt mamma.
Kanskje det er Balthazar i dag, sa mormor.
Jeg svarte ikke. Jeg stirret, som mamma og mormor og pappa også gjorde, på den overskriftene på tekst-TV.
104 VERDENSARV ØDELAGT I MOSTAR.
105 KRIGEN RASER VIDERE I BOSNIA
106 STOLTENBERG ER BEKYMRET
107 TRE SKOLEBARN DREPT I ANGREP I SARAJEVO
Og jeg visste ikke hva verdensarv var, og jeg rakk ikke å stave meg vei gjennom det før pappa gikk videre til side 200, sportssidene, men ødelagt skjønte jeg. Og Mostar. Og Sarajevo, Sarajevo…
Nei, se, sa mamma. Professor Balthazar! Se Radmilo, det er professor Balthazar! Petar, nå må du slå av tekst-TV, det er professor Balthazar!
Professor Balthazar, sa mormor og nikket. Det er bra! Da må vi lage cedevita! Alltid cedevita til professor Balthazar! Petar!
Vi har ikke mer, sa pappa og slo av tekst-TV.
Men Milan tok med..? sa mormor. Cocka, da?
Den drakk vi opp også, sa mamma. Husker du ikke? Vi hadde. Men nå har vi ikke mer. Kan du ikke gå ned til butikken og kjøpe litt sjokolademelk, Petar? Litt, hva heter det… Obo?
Oboj.
Ja, eller sånn Solo, det smaker jo nesten som Cedevita med kullsyre, gjør det ikke? Ja, gå og kjøp litt sånn, er du snill. Det passer til Balthazar.
Dobro, sa pappa og så ut på snøen som hadde begynt å duve ned rundt gatelampene. En Solo på vei. Jeg blir ikke lenge.
Og så gikk han ut i kulda, med en litt for tynn genser, med et vondt kne og litt for få mynter i lomma til at han kunne kjøpe både O’boy og Solo. Inne i TV-stua ble vi sittende med et barne-TV-program som skulle overdøve alle tanker og som likevel ingen fulgte med på.
Mostar? Sarajevo…? mumlet mormor, men mamma hysjet på henne.
Hysj. Ikke si noe til barnet som alt har fått med seg alt. Hysj, ikke snakk om det, ikke diskuter det, ikke avslør at det er så ille som alle skjønner at det er. Gi barnet det du selv fikk da du selv var barn, da du selv var lykkelig, eller i det minste ikke var ulykkelig, i det minste du nå tror du ikke var så ulykkelig at det gjorde noe. Og kan du ikke gi det samme, gir du det som ligner mest.
Og når du innser at det ikke finnes cedevita eler cocka her opp i det forblåste nord, og du innser at det ikke kan være den samme lykken, eller i det minste ikke det samme fraværet av ulykke, når du innser at Solo aldri kan smake som din barndom, at Balthazar snart blir gammeldags, merkelig, fremmed…
Hysj. Drikk sukkerdrikken din. Se på Balthazar. Det er dette som er barndom. Det er dette som er lykke. Så kan vi voksne bekymre oss over hva som har skjedd, eller ikke skjedd, i en by du uansett ikke husker å ha besøkt og som du kanskje uansett aldri vil besøke igjen før alt er annerledes. Og den andre byen?
Hysj-ysj-ysj. Den var som den var, den er som den blir, den blir som den var igjen. Hysj-ysj-ysj. Snart får du Cedevita, eller nesten, snart blir alt som før. Eller nesten. Snart kan vi puste igjen. Eller nesten. Eller nesten.
Pappa hadde ikke trengt å gå ut i snødrevet for å hente sukkerdrikke til meg. Men han gjorde det. Han hadde ikke trengt å stabbe seg ut for å redde de restene av fortiden som reddes kunne. Han hadde ikke trengt å lete etter det som var for at det skulle bli igjen, hvor imperfekt det enn måtte være, hvor halvveis, hvor skadeskutt.
Han kunne ha blitt hjemme.
Men han dro.
Men jaja.
Jaja.
Jeg sitter foran laptopen min og ser Professor Balthazar på YouTube. Ved siden av meg står det et glass med cedevita. En skje oppi. Lyden av metallet mot glasset når jeg rører. Den kalde, søte smaken mot tunga. På kjøkkenet står det en nesten tom pose med oransje pulver. Ett glass til, ett eller to glass til, så er den tom, den også.
Bal-balthazar.
Bare ett glass til.
Bal-balthazar.
Hysj.
Bal-balthazar!
Hyšššššššššš.

Tulipanene er døde. Eller ikke tulipanene, de store bomstene, du vet, i potta under carporten, som døm sier. Det var aldri den smarteste ideen å sette den under taket, vekk fra regnet slik at det hele tiden ble opp til oss å holde dem i live. Vi klarte det en stund, da. Vi vannet hver uke, to ganger i uka, onsdag og lørdag, og holdt jorda akkurat passe fuktig og fruktbar. Men nå er den tørket ut. Jeg så det først i dag — smuldrete og plastelinisert, sprukket opp, hard og pulverisert. Og ut av den, noen stakkarslige stilker som vi før kalte tulipaner, selv om de aldri var det, men som nå vel helst var eks-kvasi-tulipaner, om det er et ord.
Idet jeg stod der og kjente på dem og lurte på om det finnes gartnere med såpass magiske hender at de kan få selv slike forvitrede rester til å stige opp fra de døde, hørte jeg en stemme si Bonjour med en sterk slavisk aksent. Jeg så opp. Det var Slava.
Bonjour, monsieur! Ça va?
Hun gikk sammen med en gutt jeg ikke hadde sett før. Han hilste høflig og sa også bonjour, monsieur — men uten aksent, i alle fall som jeg hørte. Så lo de begge to, ikke av noe spesielt, ikke av meg, ikke av hverandre, ikke av kråka som hoppet på jordet, ikke av Teslaen som kjørte forbi, lo bare, en sånn boblelatter som latret opp av seg selv, av ingenting, av alt.
Så dette måtte være Pierre. Hun hadde fortalt om ham. Da hun begynte på skolen her for to år siden, var hun ensom og alene — selvfølgelig, hun snakket jo ikke språket. De andre barna var skeptiske og usikre, og selv de som prøvde å få henne med i leken, kunne enda mindre ukrainsk enn hun kunne fransk. Så hun ble gående, da, litt i utkanten av skolegården, litt i utkanten av vennegruppene, hele tiden et sekund for sein med blikket eller med bevegelsene, en tvungen latter når de andre lo, en etterstartet spurt bort til fotballmålet når alle andre allerede var halvveis over banen.
Hun ville ikke si det høyt, men hun var ensom. Du husker jo hvordan mammaen hennes kom innom oss og klagde sin nød, hva skal jeg gjøre, hva skal gjøre, datteren min forvitrer her, råtner på rot, hun har ingen å lene seg på, ingen å leke med!
Men så, sakte men plutselig, gradvis men på et øyeblikk, lysnet liksom ansiktet hennes opp. Stegene hennes til skolen ble lettere, hun kom senere hjem og ble lengre ute, det var bare noen hun måtte snakke litt med, noe hun måtte gjøre. Og fransken hennes? Fransken hennes kako kaže, eksploderte, fra en dag til den neste var hun nesten flytende, hun kunne si nesten hva hun ville — og selv om det hun ville si ikke nødvendigvis var det læreren ville hun skulle si, så var det det samme språket, det språket de brukte ute i virkeligheten her, det språket denne ukjente «noen» snakket til henne på.
Hvem er det du leker med etter skolen, spurte vi.
Åh, sa hun. En venn.
Hva heter hun?
Erhm. Pierre, bare.
Åh, sa vi. Så hyggelig.
Og i dag så jeg ham altså for første gang. Pierre. Han så helt vanlig ut, som gutter flest, to ører og en nese midt i fjeset, men det var da heller ikke verken ørene eller nesa som var poenget.
Bonjour, madam, sa jeg. Bonjour, monsieur. Ça va vous deux?
Oui, Ça va, sa de nesten i kor og verken gikk eller løp eller hoppet videre bortover veien, men enslags blanding av alle tre på en sånn måte man ikke lenger kan når man er bredskuldret nok til at universet får tak og presser en ned mot jorda.
De så lykkelige ut. I den grad barn kan se lykkelig ut, og ikke bare glade, så de lykkelige ut.
Sånn må vi ha sett ut også. Den gangen vi husket ved siden av hverandre et friminutt, altfor store til sånne barneleker, og altfor langt fra hverandre til å føle seg nær, men likevel akkurat passe stor, og likevel helt, helt nær. Den gangen jeg drakk fra vannfontena med munnen helt inntil metallet og fikk kjeft av en sjetteklassing og du forsvarte meg. Dø, han har ikke sett sånn fontene før da, han kanke vite det. Og etterpå, lavt til meg da han gikk: hvis du holder for de andre hulla, så spruter det høyere — så slipper du å bøye deg helt ned. Den første gangen vi gikk sammen til bussholdeplassen, ikke bare nesten ved siden av hverandre, ikke bare i samme generelle område eller sånn omtrent innenfor hørehold, men virkelig sammen, bare vi to, du og jeg, vi, sammen, sammen. Før jeg tok bussen.
Den første gangen jeg ikke tok bussen, men ble igjen en halvtime ekstra bare for å henge med deg, det var det de kalte det, henge med deg i Busterudparken, løpe og jage duer til en gammel dame ga oss en skjennepreken eller reke gatelangs eller gå innom Andersen for å se etter bøker. («To i slekta mi, nei vent, jeg tror det er fire eller fem, er forfattere. Forfattere er kule.») Eller bare være med deg, bare være. Mamma som spurte meg da jeg kom hjem hvor jeg hadde vært. Jeg som svarte, å, ingenting, ingenting, jeg bare hang, hengte omkring, bare noen jeg lekte med.
Så bra, sa mamma.
Kanskje du kan få med deg en basketball neste gang, sa pappa, så kan du bruke hengingen til noe fornuftig også.
Så lo han. Så lo vi alle, men bare hans latter hadde en undertone av noe grått og spisst, noe jeg ikke klarte å plassere eller se helt, men som jeg merket med hele meg.
Hun spiller ikke basket, sa jeg, men la fort til: jeg tar med ball i morgen. Det blir bra.
Dobro.
Jeg tror ikke jeg var lykkelig da, i den grad barn kan være lykkelige. De voksne var hvertfall ikke lykkelige — og spesielt ikke pappa. Det var alltid noen forferdelige nyheter, alltid noen som var drept eller bygninger som raste. Alltid spede håp om våpenhvile, i det minste lenge nok til at folk kom seg ut av Sarajevo, som ble slått ned og tråkket på og knust som under en militærstøvel som vrir livskiten ut av en sigarettstump. De har skutt mot en skole igjen, sa pappa, tre barn døde. To jenter døde på Zmaje od Bosne. Hva løper de der for da, de må jo ikke løpe der, det er helt åpent!
Og under det hele, som en understrøm av angst, hele tiden denne usikkerheten om farfar og morfar. Hvor var de nå? Hva gjorde de? Slåss de fremdeles? Er de tatt til fange? Drept? Av og til klarte de å sende beskjeder ut, ringe via en av de få telefonene eller radiostasjonene som fremdeles fungerte, eller hva de nå gjorde, brevduer? Ingen sa noe til meg, jeg visste bare at vi ikke visste noe, ikke visste noe, ikke visste noe — og så fikk vi plutselig gode nyheter, det vil sin en kort beskjed om at de fremdeles var i live, tross alt, tross alt. Og det var det.
Man kan ikke være lykkelig under sånne omstendigheter. Man kan være mer eller mindre ulykkelig, mer eller mindre sunket ned i et svart hull, men man kan ikke være helt lykkelig, ikke som nordmennene kunne, ikke som du kunne.
Jeg vet ikke om du skjønte det, eller merket det. Så du meg noensinne gråte helt uten grunn, inn i puta eller over en av de minst illeluktende doskålene på skolen? Jeg tror ikke det. Jeg tror jeg klarte å skjule det. Eller kanskje det var omvendt: kanskje du klarte å dra meg litt vekk fra svarte hull og krystende brysttanker, kanskje du bare ved å være, jeg vet ikke, deg selv? — klarte å gjøre meg litt mindre ulykkelig.
Men samtidig som jeg klorte meg ut av det svarte hullet, sank pappa ned i det, dypere og dypere, helt til han ikke så noe eller noen over kanten, ikke mamma, ikke meg, ikke Bijelo Dugme eller jugoen eller den basketballen som lå i skapet; og så ikke annet enn en liten åpning mot en himmel som stadig ble svartere og svartere og mindre og mindre helt til den ikke lenger var mulig å skjelne og alt ble bare svart og mørkt og et uendelig tomrom hele veien gjennom.
Og da var det for sent.

Det nærmet seg jul. Vi hadde begynt å klippe i farget papir og lime bomull på doruller og sette kongler i alle vinduer på skolen. Jeg sitter med en julekurv foran meg på pulten: en sånn som er laget av to papirark som man klipper strimler i som man så fletter i hverandre og limer en ny liten strimle over, som en slags hank. Den er rød og hvit; på begge siden har jeg tegnet en blå spikermann.
Norske farger, så fint, sa Osa.
Og han mannen, det er julenissen, kanskje? Du husker vi snakket om at han bor i Drøbak, ikke sant? Kanskje vi skal dra dit en dag?
Det er ikke Norge farger, sa jeg.
Joda, rødt og hvitt og blått, det er de norske fargene. Sånn som flaggene vi hengte opp på treet i går, husker du?
Det er ikke Norge farger. Det er Jugoslavia.
Men du er fra Bosnia, er du ikke? Er ikke Jugoslavia… sånn Serbia nå?
Hun er musling, sa en stemme fra den andre siden av klasserommet.
Thomas!
Ja, nei, jeg vet ikke, altså, jeg, sa læreren og satte seg på huk ved siden av meg. Jeg synes det er fint at du feirer norsk jul, selv om du er muslim, hvertfall. Veldig hyggelig.
Jeg strøk fingrene sakte over fyrstikkmannen. Han hadde ikke skjegg. Han hadde ikke stor mage. Og han så hvertfall ikke ut som om han kom fra Drøbak.
Veldig hyggelig, gjentok læreren og holdt rundt meg på en sånn halvveis måte som de gjorde her. Veldig hyggelig å ha deg i klassen, Radomil. Og veldig fin jugoslavisk julekurv. Den kan du henge på treet hjemme, ja hvis du har tre da. Ellers kan du jo henge den på døra? Det blir veldig fint. Og så kan du lære mammaen din og pappaen de julesangene vi skal øve på i neste time. Blir ikke det fint?
Dobro, sier jeg.
Hm?
Bra. Vi synge.

Jeg tar et gammel, slitt sanghefte fra nederst i bokhylla og legger det på kjøkkenbordet. Noen ga det til meg da jeg sluttet skolen, jeg husker ikke lenger hvem. Kanskje det var en slags gave. Kanskje det var en straff. Omslaget er fylt av flere tiår med skriblerier: NINA ER SØT. SPYNORSK SANGLISTE. MARADONA HJERTE. FOTBALL 4 EVER. KJEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEDELIG. Når jeg legger den ned, slår den automatisk opp på side 48. Man kan se trådene i bokryggen der, og siden henger bare sånn halvveis fast. Važna norveška pjesma, har jeg skrevet helt øverst. Ved siden av teksten ser jeg mine notater som skjærer gjennom Osas skingrende sangstemme og perforerer, perforerer.

Jeg gikk (hodao) meg (mene?) over sjø og land (preko mora?? i kopna)
Der møtte (sreo) jeg en gammel mann (deda mraz, mislim)
Han spurte så, han sagde så (pitao gledao??)
Hvor hører du vel hjemme? (Gdje je kuca tvoja?)

Hvor hører du vel hjemme, Radmilo?
Hører du hjemme i vaskeland, hm? Alle som vaske kan hører hjemme i vaskeland — kan du vaske, hm? Som dette?
Hører du hjemme i trampeland, hm? Alle som trampe kan hører hjemme i trampeland — kan du trampe, hm? Kan du sette foten ned? Kan du løpe? Kan du gå dit du vil? Kan du klappe? Kan du plystre? Hm? Kan du plystre? Hør, alle plystrer, alle kan plystre her, kan du, hm? Hm? Hm?
Jeg husker at jeg prøvde å plystre. Jeg spisset leppene og la tunga opp mot ganen, som pappa hadde lært meg, jeg blåste hardt, jeg blåste forsiktig, jeg blåste inn, jeg blåste ut. Jeg blåste og blåste, men så var plystringen ferdig, ingen plystret lenger, nå knipset de og jeg kunne knipse, selvfølgelig kunne jeg det, jeg hadde kunnet knipse i mange år, jeg hadde kunnet knipse i hele dette norske livet og halve det jugoslaviske, jeg er som alle andre, jeg kan knipse, jeg kan knipse, jeg kan…
Neimen Radomil, går det bra? Stakkars, hva er det? Er du trist? Savner du hjemlandet ditt? Det går fint, det går fint. Se her, nå synger vi en annen sang, den er veldig morsom. På låven sitter nissen, du vet, en sånn liten mann, og spiser grøt og jager musene. Er den ikke morsom? Kom, så synger vi. Nå skotter vi!

Og de skotter (Škotska??)
Og de skotter
De vil så gjerne ha litt julegodter
Og de danser danser rundt i ring-ring-ring (plešu u krugovima i nikad ne napreduju).

Da jeg kom hjem til mottaket, sa jeg at det var Tito på julekurven.
Haha, det er bra, Radko, sa pappa og kysset meg på panna. Vår Tito! Du får henge den opp på TV-rommet.
Men skal ikke den henge på treet, da, sa mamma. Det er en sånn kurv som alltid er i Disney-filmer, ikke sant? Det er litt plass mellom glitteret og kulene der oppe under stjerna.
Det er enda en norsk tradisjon. Jeg vil ikke ha en norsk kurv på treet.
Hva mener du, det er en Tito-kurv!
Kan jeg ikke få beholde en eneste tradisjon? Må vi vanne ut og forandre og ødelegge alt jugoslavisk? Ett år har vi vært her, og allerede har vi begynt å tenke og oppføre oss som norskinger.
Petar, det er bare en liten julekurv.
Jamen hvorfor er det så farlig, da? Om det bare er en liten kurv, kan den jo bare henge på TV-rommet?
Det er her vi bor nå. Når du er i Roma.
MEN JEG VIL IKKE VÆRE HER, ropte pappa. Et føkkings asylmottak! Jeg vil bare hjem igjen, skjønner du, hjem! Jeg er dritt lei brunost og kaffeskvip og knekkebrød, jeg er dritt lei av å vente på å bli tildelt en drittleilighet, drit lei av å vente på om de vil sende oss hjem igjen, jeg vil ha cevapcici og kajmak og pura! Cedevita! Fast grunn under føttene! Her skal vi leve, blant disse traurige villarunkerne? Hva er poenget med å leve om man skal sitte inne i husene sine og se på Dan Broge Agro?
Dan Bærge Akerå. Ø.
Jeg driter i hva han heter! Jeg vil hjem! Jeg vil bare hjem!
Du kan ikke dra hjem, sa mamma innett. Du kan ikke. Du vet jo det! Du mister oppholdstillatelsen din! Og hva skal du gjøre da? Det er krig der!
Ja, og derfor skal jeg heller sitte her og tvinne tommeltotter og råtne mens jeg ser nok et slag på nyhetene, nok en trefning, nok en slakt? Hva er det for et liv, da?
ET TRYGT LIV!
KYSS MEG I RÆVA MED DET TRYGGE LIVET DITT!
Stillhet. Pappa prustet og mamma sukket gråteferdig. Fem sekunder gikk. Ti sekunder.
Oppe fra en bokhylla, ved siden av Broen over Drina, kunne Vučko se alt som foregikk. Femten sekunder gikk. Tjue.
Jeg… sa pappa, men ble avbrutt av telefonen. Han så på den, nølte, så på mamma, nølte, men gikk til slutt bort og tok den.
Ja, hallo?
Kanskje du bør gå ut i TV-stua, sa mamma.
Ja, jeg kjenner Vlade Dragic, hvorfor?
Radko, gå og finn Burim, du. På TV-stua, gjentok mamma stille, men uten å bevege seg.
Nei.
Pappas stemme ble tynnere. Lufta ble tjukkere.
Nei.
Mamma ble enda stillere og krøp sammen, som om hun forberedte seg på noe.
Nei. Nei.
Oppe fra bokhylla lukket Vučko øynene. En enkelt tåre rant ned pappas kinn. Han tørket den fort og fortsatte å snakke.
Nei. Nei. Hvordan? Hvem? Nei. Nei. Nei.
Armene min ble tunge, kroppen min stivnet, jeg ble som en statue, jeg gikk inn i meg selv, verden var noe der ute, det angikk ikke meg, det treffer ikke meg, jeg er langt her inne og skjuler meg. I trygghet.
Pappa la på røret. Det ble stille igjen, altfor lenge. Til slutt rettet han seg opp før han bøyde seg enda mer ned og nesten hvisket inn i gulvet.
Vlade je smrt, sa han. De fikk ham.

Og jeg? Jeg leter etter Burim. Jeg leter på TV-rommet, i gangene, under de mørke tretoppene bak mottaket. Jeg leter på skolen, jeg leter i byen, jeg leter i HA, jeg leter og leter.
De sier Burim har flyttet til Bergen. De sier han har giftet seg, men jeg vet ikke med hvem. De sier han har fått barn, et barn til, men jeg vet ikke hva de heter.
Jeg leter og leter — og finner ham i telefonkatalogen, men det er ikke ham, det er ikke Burim med nestenbart og ingen venstrehånd, det er Burim med kinnskjegg og en venstrehånd som går på layup etter layup for Gimle. En mann, ikke en gutt. Det er Burim, sier de. Det kan det ikke være, sier jeg og leter videre.
Jeg leter i minnet, jeg leter i sinnet. Jeg leter på HF, jeg leter på MatNat, Jeg leter på Grønland, jeg leter på Ullern. Jeg leter på Ullevål, jeg leter i Ammerudhallen, og der finner jeg ham, starting for Gimle, men det er ikke ham, han skårer atten poeng, Burim skårte aldri mer enn ti — og da jeg snakker med ham etter kampen, er det ham, men det er ikke ham, det kan ikke være det, han er ikke som han var, han er ikke den han var, han er ikke Burim, han er ikke Burim, han er en annen. Og jeg leter videre.
Jeg leter og leter. Jeg sitter på lesesalen i Sophus Bugge og leser og leser og leter og leter.
Burim kjører en Honda Civic ut av Halden sentrum — hadet gutta, sa han, koschli æ treffe dere igjen!
Jeg sitter med en basketball ved beina på Sophus Bugge. Viele sterben zu spät, leser jeg, und einige sterben zu früh.
Burim setter på en CD med Gjurmët; Emrin tënd e ndëgjoj në erë më duket të show ty, gauler han. Jeg hører navnet ditt i vinden, jeg synes å se deg.
Stirb zur rechten Zeit; also lehrt es Zarathustra, leser jeg.
Det er en helt vanlig mandag sent i mai. Flaggene er lagt tilbake i skapene og barna har allerede begynt å glemme hva som egentlig hendte nede på Frederikshald. Burim passerer det gamle asylmottaket og setter opp farten ut på E6; mot ham kommer det en jevn strøm av harryhandlere. Han tenker på de to sønnene sine, den eldste har snart bursdag, fem år, tenk det, fem år allerede, og den yngste har allerede begynt å si sine første ord. Mine sønner, tenker Burim og gasser ut på E6. Mine skarrende sønner.
Glaubt es mir, meine Brüder, leser jeg og tar fram pennen. Er starb zu früh! Aber im Manne ist mehr Kind als im Jünglinge, und weniger Schwermut: besser versteht er sich auf Tod und leben.
Han forstår livet bedre nå, tenker Burim. Det var en periode det var fullstendig kaos, uroen i hjemlandet, flukten til Norge, den første tiden på mottaket, han skjønte ikke norsk, han skjønte ikke nordmenn, han skjønte ikke opp-ned på fortid og framtid, hjemme og borte. Han skjønte basketball, da, og det hjalp. Han spiller jo fremdeles! Men ellers? Ouf! Han er glad han er eldre. Han er glad han har en jobb og en familie. Han er glad han har skapt seg en framtid.
Treninga begynner snart, tenker jeg og ser på klokka. Lese ned siden, så får jeg kalle det en dag. Som døm sier. Spille ball en time igjen. Henge med venner.
Wahrlich, ein Ziel hatte Zarathustra, er warf seinen Ball: nun seid ih Freunde meies Zieles Erbe, euch werfe ich den golden Ball zu.
Det var en helt vanlig maimandag. Litt sol, men mest skyer, ulldotter som gled over himmelen og av og til sperret lyset, så det ble mørkt. En basketball lå og rugget på seg i baksetet. Burim satte på cruisekontrollen og flyttet litt på seg, så han ikke fikk sola midt i ryggespeilet.
Të na bej hije vetëm ne, synger han. Bare vi kaster skygger/bundet med tau/som å være noe nytt/vi befrir en fugl for å fly/ og sola inviterer oss.
Det er bare jeg igjen på lesesalen. Alle andre er ute i sola eller inne på Domus eller hjemme på hybelen eller ute i verden eller tvertimot inne på puben allerede. Jeg sukker, blunker tungt og lenge, rister umerkelig på hodet. Bare les litt til, sier jeg. Så kan du spille.
Burim blunker. Sola irriterer ham. Han kveler en gjesp og blunker og sola irriterer ham og han strekker seg etter solbrillene som ligger på setet og tenker at, tenker at, ja, hva da? Hva tenker han idet han bøyer seg ned? På Kosovo? På Halden? På Bergen? Tenker han at han skal hjem, eller tenker han at han dratt hjemmefra? Og hvem tenker han på? Kone, barn, venner, familie? Er han lykkelig? Vet han at det femten år senere vil sitte en mann i en sveitsisk villa og lure på hva han tenkte akkurat i dette øyeblikket? En mann som snart skal tilbake til Halden og gjerne skulle ha spilt litt ball igjen? En mann som er, hva blir det, ti år eldre enn han noensinne ble?
Jeg følger de siste linjene i boka — lieber als alles sehe ich euch, meine Freunde, den goldenen Ball werfen!
Jeg ruller basketballen fram fra under bordet.
En bil skjener litt til venstre.
Und so verziehe ich noch ein wenig auf Erden: verzeiht es mir!
En bil skjener enda litt mer til høyre.
Nå kommer jeg for sent til trening, tenker jeg og spretter ballen så det gir gjenklang i HF-bygningene.
I Domus spretter det tretti baller på tre ulike baner.
På E6 faller det en ball ut av en bil, spretter først litt forsiktig før den ruller sakte ned i en grøft og blir liggende.
Tilgi meg, tenker jeg. Vi sees snart!

Han hadde ikke trengt å dra. Han måtte ikke stå der i dørkarmen med kofferten og nikke og si det er for det beste.
Mamma hadde ikke trengt å nikke. Hun måtte ikke gå tilbake i stua og hente en ekstra lue til ham, en hun hadde strikket, sånn for sikkerhets skyld, i tilfelle det ville bli kaldt.
Det var ikke nødvendig at det skulle bli sånn. Det var ikke skrevet i stjernene.
Men sånn var det. Så da ble det sånn.
De klemte hverandre, lenge, lenge.
Vi sees snart, sa pappa.
De klinket ringer.
Ciao, Radko, sa han og rufset meg i håret. Ta vare på verden til vi sees igjen, OK?
Han sukket.
Her — han vred håndleddet og klipset av seg armbåndet — her, ta vare på den til vi sees igjen, OK? Når jeg er borte, så er jeg på en måte her likevel, med den. OK? Dobro. Hajde.
Så var det som om han hadde tusen ting å si, men ingen ord, han klinket gifteringen med mamma igjen og nikket kort, til alle og til ingen. Så tok han tak i kofferten og rettet seg opp og gikk ut døra, en lut skygge mot den gråhvite Isebakke-snøen og de store, svevende snøflakene i gatelampenes varmgule kulde. Da han spant jugoen over den glatte parkeringsplassen, strakk han hånda ut av vinduet og vinket til han ble borte bak en skrent.
Det hadde ikke trengt å være siste gangen jeg så ham. Men det var det.

Jeg satte meg ned med laptopen for å skrive i dag igjen. En ny ide: en roman om en mann som bor et sted langt ute på den norske glesbygden, ved en fjord eller en smal innsjø, men fjell og skog rundtomkring. Han er gammel, eller hvertfall eldre enn han var da han var yngre enn han er nå, og han tenker tilbake på fortiden sin, på studietiden i Oslo, på mennesker han har møtt og situasjoner han har opplevd. Han går turer med hunden sin, en norsk buhund, og studerer skyene som driver over fjellsidene. Noe plager ham, noe i fortiden gnager i brystet hans, han må gjøre opp en regning eller betale en skyld for å komme seg videre. Det er midnattssol og evig dag over vannet. En nabo kommer innom for å hilse på. Jasså, sier naboen. Jaha, sier hovedpersonen. Javel, sier naboen. Jaja, sier hovedpersonen. Så blir de sittende en stund før sola dupper såvidt nedi vannkanten og naboen sier at han må gå. Jaha, sier hovedpersonen. Ja, sier naboen og går.
Det var en god ide. Et godt utgangspunkt for en Norsk Roman. Men jeg kom liksom aldri i gang. Jeg må ha begynt på tretten ulike måter, tretten ulike anslag og opptakter, tretten ulike farger på den hvite skjermen — men uansatt hva jeg prøvde på, ble det ikke noe annet enn sjatteringer av grått, lysegrått og mørkegrått og enda mørkere grått, og uansett hvilken stemme jeg leste ordene med, endte de opp med denne monotone, molefonkne Offisielle Norske Forfatterstemmen. «Per sitter ved bordet. Han føler seg ikke bra. Han ser utover fjorden. Han tar et glass med vann. Vannet smaker dårlig. Det smakte ikke bra, tenker Per til seg selv. Så tar han et glass helmelk isteden. Dette smakte bedre, tenkte Per. Hunden sov ved føttene hans. Orrhanen kauket i lia. Midnattsola skinte på solsida av dalen. Det blir nok regn. I morgen, tenkte Per. I dag er det sol. Midnattsol. På solsida. Ikke her. På mørkesida. Jaja. Snart er et mørketid uansett. Over deg, du hei og troll og nisser og vetter og kuer og fjøs og bergtagne Askeladder og ulv og bjørn og rev og tunge mørke granskoger og myrer man drukner i og kulturukekukker og fandens og hans oldemor.»
Argh!
Jeg satte med ned for å skrive, jeg gjorde det. Hvilte blikket på alpene i det fjerne, den hvite tuppen — eller blir det toppen — av Mont Blanc over hva den åsen i forgrunnen enn heter. Jeg prøvde. Men så husket jeg at det var olympiske OL-grener i dag også, fotball og rugby og bueskyting og håndball, og selv om det ga meg lite å se i går, følte jeg et slags ansvar for å se i dag, skulle ikke Norge spille, Norge mot Kroatia i damehåndballen? Jo?
Og da må man jo se, man må jo det.
Fanden stå i alle løfter. Fanden stå i alle grøfter. Unntatt denne.
Først skrudde jeg på norsk TV, NRK, var det vel? Kom igjen, jenter, sa jeg. Så satte jeg over til balkansk, ex-yu TV eller noe sånn. Hajde, devojke, sa jeg. Og hver gang Norge fikk et mål, jublet jeg. Og hver gang Kroatia fikk et mål, klappet jeg. Jaaaaa! ropte jeg. Sånn ja! Fy faen, har du sett eller, så bra!
Etter pause slo jeg over på først en engelsk kanal, BBC, tror jeg, og småflirte av kommentatorenes håpløs forsøk på å uttale navnene. Og deretter på en fransk, hvor uttalen var enda verre, haha, Silje Solberg-Østhassel, Silje SohlbeRRRg- Ohst’asél? ‘Enni Réstatt? Ćamila Mičijević?
Så ble jeg lei det også og gikk tilbake til NRK, hvor kommentatorene allerede hadde begynt å nynne på seieren er vår og diskutere neste kamp i gruppespillet. Jentene har gjort en solid kamp, sa de. Godt gjennomført åpningskamp, vi må jo spesielt trekke fram Nora Mørk som helt nøytraliserte Camilla Misjevisj og helt skjøt den kroatiske målvakten i senk, men nå må vi se framover og samle oss før neste runde.
Norge vant 27-19, men jeg følte ikke noen glede. Kroatia tapte 19-27, men jeg følte ikke noen sorg.
VI VANT, ropte du da jeg snakket med deg. Så du jentene spilte, eller? Så bra! Dette lover godt for resten av OL!
Så viste du meg hvordan du har innredet rom: en ny dobbeltseng på master bedroom , det med utgang til verandaen med utsikt over Iddefjorden og Festningen. Bilder på veggene: et middelalderkart over Marokko (L’empire de cherif de Fez, Maroc sus &c, hva det enn betyr), et panoramabilde av Alpene, en solnedgang over en eller annen fjord. Et nytt stuebord som kom ferdig oppsatt med en eller annen lastebil fra en eller annen butikk et eller annet sted i Oslo sentrum. Gardiner med bilder av diverse blomstermønstre. Et teppe, persisk skulle jeg tro, i peisestua. Et pastellrom som fremdeles ikke var helt ferdig. Et kontor som derimot var det, med et skilt på døra: RADMILOS SKRIVESTUE HYSJ GENIET ARBEIDER.
Dette lover godt for resten av OL for jentene våre, sa jeg. Og: så fint du har gjort det der, jeg gleder meg til å ta i bruk rommene, alle rommene, alle sammen. Og: dette er bare begynnelsen. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Da vi la på, surfet jeg meg nærmest av gammel vane gjennom VG-titlene. KJENDISER PÅ RØD LØPER, ropte de. SLIK SIKRER DU ALDERDOMMEN, gaulet de. HAALAND SNYTT FOR STRAFFE, remjet de. Og nederst, nedenfor oljereklamen og MinMote-artikler om kongelige gensere og to eller tre kjendiser som skjuler seg bak fantasirike masker, en liten artikkel med en liten, hviskende overskrift med små bokstaver: Nye russiske angrep mot ukrainske skoler. Et bilde viste resten av en eksplosjon, en utbrent bil, en sammenrast vegg, og i utkanten, som en statue en eller annen skjelmsk gud hadde plassert henne der for bildet skyld, stod det en dame med hendene rundt hodet og tomme, blanke øyne.
Vi ber alle om våpenhvile under OL, sa en eller annen IOC-mann. Som i det gamle Hellas. Legg ned våpnene de to ukene lekene varer, av respekt for den olympiske ånd. Ingen skal være uvenner så lenge vi løper og hopper og skøyter og ruller og seiler og løfter og svømmer fortere, sterkere, raskere! Vær venner, sier jeg! Vær venner!
For sånn har det jo alltid vært før.
Alltid.
Det er 25. juli 2024. Jeg sitter alene med nok et håpløst utkast til en roman foran meg. Jeg sletter alt, så skjermen er helt hvit igjen.
Det er 27. februar 1994, skriver jeg og stopper, stirrer bare på ordene. Hajde. Det som skal fortelles, la det bli fortalt. Den som tier nå, må for alltid holde munn. Hajde.
Det var meg. Det var da. Og det er nå.

Det er 27. februar 1994. Jeg sitter sammen med åtte andre balkanesere i en buss på vei inn til Lillehammer. Rundt oss sitter det nordmenn med boblejakker og ørevarmerluer dekket med pins. Jeg gir deg to cola-pins for den svenske pinsen din, sier en. Aldri i verden, ingen vel vel ha cola-pins, heller, sier den andre — men hva med den skiskytterpinsen du har der mot min svenske?
Deal, sier den første. Så klager de på varmen i bussen, men tar ikke av seg jakkene. Luene tar de av seg bare for å få de nye pinsene på plass. Så tar de dem på igjen og akker seg over at Skrik fremdeles er borte.
Jeg lener meg mot vinduet. Ved siden av meg sitter mamma, stille og grå i ansiktet; foran sitter du og hører på Osa ramse opp hvor gøy det var, hvor gøy det er og hvor gøy det skal bli. Hun gikk på skole med Johan Olav Koss, sier hun, eller nesten, det var i nabolandsbyen, eller noe sånn, men de var praktisk talt naboer.
Mujo i Haso, begynner noen bak meg og alle som skjønner, ler på balkansk.
Bortsett fra mamma og jeg. Vi ler ikke. Vi snakker ikke. Jeg kjenner ansiktet mot den kjølige duggete ruta, rynkene i panna, det tomme blikket, og alt jeg kan tenke på er bildene fra Sarajevo. Sånn satt barna på bussen over Drina. Sånn satt mange i mange busser, med skremte øyne og tomme sjeler, alle flyktningene, alle de som ville vekk, hvor som helst, og sånn sitter jeg, for jeg er også flyktning, og jeg vil også vekk, uten at jeg vet hvor, uten at det finnes et sted for meg.
Der oppe er arenaen! bobler Osa. Der er det vi skal, åå, dette blir så bra! Det blir ikke norskere enn dette!
Vi går ut av bussen og oppover et kaldt jorde med nordmenn på alle kanter. Nedenfor hoppbakkene i enden av jordet brenner den olympiske ilden. Enn så lenge, enn så lenge. Flammene blafrer i den kalde vinden; på himmelen skimtes såvidt noen stjerner mellom flomlysene. En nordmann roper til en annen nordmann, jeg får ikke helt tak i hva han sier, men det er kanskje like greit, for det var ikke ment for andre ører enn norske, og her på mitt hode er det ingen ører som kan skryte av å være norske nok.
DETTE ER DAGSREVYEN, KLOKKEN ER 19. I SARAJEVO…
Hvorfor vi er her, vet jeg ikke helt. Noen organiserte noe. Kanskje Osa. Eller kommunen. Eller en lokal politiker hadde veza og fikk så mange billetter at han delte dem ut i øst og vest. Eller kanskje det var en ukjent millionær som vil gjøre noe godt for oss flyktninger og lære oss om norsk kultur og hjelpe oss med integreringen. En Tank, kanskje. En Anker.
Selv om vi fremdeles skal sendes tilbake når krigen er over. Selv vi jugoslaver som er av blanda ekteskap og ikke hører hjemme i noen etnisk (pfui!) ensartede republikker. Men det bryr vel ikke en norsk millionær seg om, hein?
Vi kommer oss over jordet og stimer sammen med nordmennene rundt stadion. Mamma tar armen sin i min og vi følger tungføtte etter Osas hopp bortover den knirkende snøen. Det er en annen luft her enn i Halden, den er tørrere, mer bitende, jeg har aldri opplevd så streng kulde og så knirkete snø i Østfold. Dette er som Igman i januar, tenker jeg med meg selv. Bare dobbelt så kaldt. Som åsene rundt Sarajevo, bare med færre miner og litt mindre aggressive menn i uniform. Nei, Radmilo, glem Sarajevo. Ikke husk det som var, ikke husk det som er. Husk bare det som blir, det som kan bli, den fremtiden du håper på, ikke den fremtiden du frykter. Glem Sarajevo, bare noen øyeblikk, så sjelen får ro. Før det blåser opp igjen.
Nå går vi inn på stadion, dere, sier Osa når vi går inn på stadion.
Sujo, mumler en balkaneser.
Oppover her, dere, setene våre er… D15 til D25. OK, alle sammen? Klarer vi å finne det? D 15 til D 25!
Vi nikker. Jugoslavene. Flyktningene. Et spraglet lappeteppe av etnisiteter og kulturell tilhørighet og jobber og utdanninger, men her bare jugoslaver. Her bare stakkarslige flyktninger.
Noen veldig lykkelige folk står i trappene inn til tribunen. De har disse offisielle jakkene og offisielle luene og offisielle buksene og de sier hei og velkommen og denne veien, og det er er så merkelig, så forsert unorsk, de er som kultmedlemmer, HEI SÅ HYGGELIG VI HAR DET, helt annerledes enn Halden, helt annerledes enn «utlendinger dra hjem» tagget på steinen utenfor mottaket og lærere som unngikk å ta tak i noe som helst, av frykt for settingen eller utlendingene eller rasistene eller alt sammen sammen, hvem vet.
Husk at nordmenn kan oppfattes som kalde, hadde det stått i guideboken kultmedlemmene skulle pugge. Og det hadde de åpenbart gjort. HEEEEEI! Selv onkel Toni ville ha løftet på øyenbrynene.
Eller kanskje det bare var de frivillige vi møtte i oppgang D. Kanskje andre frivillige var mer normale. Osa gikk bort til dem og fikk et eller annet, men mamma og jeg klumpet oss enda tettere sammen og gikk som i en døs inn på tribunen og midt ut i et folkehav. Det er den beste måten jeg kan beskrive det på. Et kokende, sydende folkehav, tusenvis av stemmer på hundrevis av norske dialekter, bare norske viftende hender og norske veivende flagg, Det er den sangen, hvisket mamma. De hører på den sangen.
Ut av høyttaleren sildret Sissels stemme, klar som Adriaterhavet i mai.

Gå mot det lyset som flammer i nord

Ja, tenkte jeg, vi så det også. På Trandum. Den første dagen. Det skimret noe guloransje i horisonten, nesten som en duvende ild. Det er nordlys, sa pappa. Er det ikke vakkert?
Jo, sa mamma.
Wow, sa jeg.
Det er Sandvika, sa en sjefen for mottaket og bad oss flytte oss så bilen hans kunne komme fram.  

Gå til det landet hvor trollene bor
Der hvor alle er venn
Med vinteren

Gå mot den fremtid du vet du kan få
Gå mot den himmel som drømmen kan nå
Gå den bratteste vei
Jeg går med deg

Jeg gikk med mamma opp langs unnarennet og inn på seteraden. Kom, mamma. Vi skal sitte her borte. D20 og 21.
Noen nordmenn flyttet på sine norske flagg så vi kunne komme oss inn på rad D. Bortenfor det ene flomlyset tittet såvidt månen fram. Nede på sletta gikk det folk med heldekkende hvite drakter og filmet eller dirigerte eller ordnet eller hva de nå gjorde. De så ut som snømenn som hadde steget rett ut av snøen.
Her. D20 og D21. Vi brettet ut sitteunderlagene vi hadde fått med. De var kalde når vi satte oss.
Etter noen minutter begynte kulda å gå gjennom meg, utenfra og innenfra, jeg klarte ikke mer, så jeg reiste meg og slo armene rundt meg. Frostrøyken bølget ut av munnen min.
Er dere kalde, ropte høyttaleren.
Njaei, gaulet publikum tvisynt rundt meg.
Da er det på tide med OL-floka, ropte stemmen.
Alle reiste seg, oppspilte og rødmussete, og begynte å synge med.

Vi slår en god gammaldags floke
Så hopper vi opp og ned
Vi slår en god gammaldags floke
Så alle kan bli med
Om det rister i rockefoten
Bare sleng deg med
En ny dans er på moten
Vi lar OL-floka gå.

Sakte spredte varmere seg i kroppen min. Sakte, sakte, nesten motvillig, kjente jeg at jeg tødde og tinte, innenfra og utenfra. Jeg skjønte fremdeles ikke hva rockefoten var, eller hvordan man egentlig slengte seg med (var det det samme som slengball?), men jeg hoppet når de andre hoppet og floket når de andre floket og jeg var med, jeg var en del av fellesskapet, jeg var… hjemme?
Så husket jeg Sarajevo igjen. Så husket jeg pappa. Og ble stille og satte meg ned. Det føltes som et svik. Jeg hørte ikke hjemme her. Det var ikke her jeg skulle være, ikke nå.
Mens mamma var opptatt med å se på flammen der nede, selv om øynene hennes var tomme, snudde jeg meg forsiktig og prøvde å gå ut, vekk, bare bort et sted. Men jeg ble stoppet.
Øy, sa du, du kan ikke gå nå! Nå begynner det! Dette blir så bra!
Ja. Nå begynner det. Nå begynner slutten. Nå slukker de snart flammen.
På et sykehus et sted i Sarajevo ligger det en mann og puster tungt, selv om han såvidt klarer å trekke været. Det ene beinet hans er borte, kuttet av ved kneet. Han har bandasjer på hodet og rundt begge armene. Lyset flakker, slukkes, tennes igjen.
Jeg kan ikke gjøre mer, sier en mann. Den hvite drakten hans er flekkete av gammelt blod. Jeg vet ikke om engang Gud kan gjøre noe. Måtte han finne fred. Ako Bog Da.
Ako Bog da, sier mamma ved siden av meg. Det blir bra. Ako Bog da.
Nede på stadion begynner de å stimle inn. Først kommer nordmenn i bunad, det er det det heter, disse rare plaggene som koster en årslønn og som de aldri bruker annet enn til 17.mai og som jeg uansett aldri kan bruke, for det finnes ingen Sarajevo-bunad og andre kan jeg ikke bruke.
Nede ved inngangen sitter det flere rader med soldater, men de har ikke våpen og de klapper som alle andre på tribunen. Det går bra. 
Så kommer alle flaggene. Johann Olav Koss bærer Norges flagg først, ved siden av Hellas. Et sted i midten går det en mann med Senegals flagg, men gudene vet hvem de har sendt ut i manesjen, for Lamine Guèye har alt satt seg på flyet tilbake hjem til Paris.
Det er en fra Senegal der, sier Per nå han får øye på det. Senegal! Åssen stårem på ski der, æ?
De flytter hjemmefra, sier mamma. 
Og så, til slutt, kommer utøverne, i utgangspunktet i puljer etter land, men de blandes og går over i hverandre. En fra Canada tar salto og lander på trynet, og jeg peker for mamma, og det må da ha vært med vilje, og mamma smiler, for han var morsom. En annen canadier sitter på en tredje canadiers skuldre. Noen med rødhvite klær løper inn mot midten av sletta for å ta bilder med et sånt lite engangskamera. Noen andre danser i utkanten av sirkelen. En litauer med amerikansk flagg begynner helt i front men holder seg på samme sted i strømmen, som en vakende fisk i Sava, og ender opp nest bakerst sammen med med en japaner når han endelig går opp utøvertribunen under flammen. Og helt sist, som siste uformelige gruppe, for første gang etter å tidligere ha deltatt som en del av Østerrike, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Polen, Romania, Sovjetunionen og Samveldet av Uavhengige Stater: Ukraina. Idet de passerer den russiske flaggbæreren, hever han flagget sitt, som en respektfull hilsen eller det motsatte, det er umulig å se.  
Sovjetunionen klarte å deles opp uten krig, sier mamma. Hvorfor kan ikke vi?
Tre barn står foran noen mikrofoner et sted bortenfor oss på tribunen. 
Kjære publikum, sier den ene. Vi skal nå heise greske, norske og japanske nasjonalflagg.  
Les drapeaux grecques, norvégiens… begynner den andre og nøler og svelger og ser ned på arket… japonais vont être hissés, avslutter hun endelig og snur seg og føler seg mislykket. 
Whøøø, jubler publikum og overdøver nesten tredjemanns engelsk. 
Andremann sier noe til tredjemann. Det går bra, sier tredjemann og rykker på skuldrene. Det gikk bra. Det går fint.  
Alle klapper og og jubler og det går bra likevel, ikke sant? Alt blir bra? Vi er venner alle her?
Gå mot nord. Gå mot lyset. Gå mot der alle er venner og ingen kriger. Gå mot fred. Gå mot kulde. Gå mot hjemlengsel. Gå mot manglende landminer og ingen Zolja antitanks. Gå mot å ikke bli maltraktert av en 120 mm mortergranat. Gå mot merkelige alver som danser i merkelige formasjoner under merkelige seremonier etter sportskonkurranser du aldri har brydd deg om og som likevel er hele ditt liv.
Med mindre du ikke kan. Med mindre du mister et bein nede ved venstrekneet når du drar innom markedet en vanlig lørdagsmorgen, så vanlig den kan være under en krig , så mye marked det kan være under en beleiring. Med mindre du ikke orker tanken på å finne nye hjem. Med mindre du velger å slåss i knestående for ditt gamle hjem. Fordi det er alt.
På et sykehus et sted i Sarajevo blafrer lampene som en ild i storm. Et prosjektil lander noen kvartaler bortenfor, det rister i hele bygningen, mannen i hvit drakt løper ut for å gjøre klar en ny seng, om han da finner en, til å ta imot nye mennesker som snart kommer med metallbiter boret langt inn i bryst eller armer eller beiner, for å holde dem i live, om de da har bein lenger, om de da ikke allerede er døde.
Slutten er i begynnelsen. Og likevel fortsetter man.
En liten mann med litt for stor lue står nede på sletta foran en mikrofon. Før ham har to andre stått foran samme mikrofon og sagt noen floskler på en engelsk som er akkurat litt for vanskelig for at jeg skal få med meg alt, men poenget er at Norge og nordmenn har vært veldig flinke, det skjønner jeg. Vi nordmenn. Vi olympiere.
Sarajevo var bedre, hvisker mamma. Har dere glemt oss? Allerede?
Today we can really say that when awarding our games to Lillehammer and to Norway, we placed them in the very best hands, sier den lille mannen med sterk spansk aksent. These white-green Games have shown that it is possible to organize environment friendly Games. You have also demonstrated that the Olympic winter Games can be perfectly staged in a small community. All of Norway has been involved with great enthusiasm, in the true Olympic Spirit of friendship, solidarity and fair play.
Hm, mumler mamma.
Ten years ago we were in Sarajevo, sier den lille mannen. Hele tribunen blir stille. Mamma tar meg nesten instinktivt i hånda og klemmer den hardt.
After many horrors. the situation now seems to be improving.
Han blir verre, sier en dame i hvitt til legen som kommer løpende tilbake til et rom på et sykehus et sted i Sarajevo hvor lysene fortsetter å blafre. Pulsen hans er enda svakere.
Let us hope that this truce to which, in our own limited way, we may have contributed, let us hope that this truce will turn into lasting peace.
Et sted på tribunen rundt Lillehammers hoppbakker sitter det en ti år gammel gutt og holder mora si hånda og tenker på faren sin og alle som var og ikke lenger er.
And for our children: DRAGO SARAJEVO. We do not forget you. We will continue to support you.  
Husk meg. Men la meg glemme. Jeg vil ikke huske. La meg glemme. La meg glemme. 
I SARAJEVO VAR DET ET ANGREP PÅ DET SÅKALTE MARKALE. HER SER VI DØDE OG SÅREDE BLI TRANSPORT BORT I PERSONBILER.
Jeg kan ikke glemme, men jeg må for at sjelen ikke skal knuses av svarte hull og en uendelig, lammende tyngde.
En mann ligger forvridd og flat på et fortau et sted i Sarajevo. Det venstre buksebeinet hans er gjennomdynket mørkerødt og ansiktet hans er blekt. En jugo kjører bort til ham og to menn lemper ham inn i bagasjerommet. Bakluka slår ned på høyrefoten hans idet de kjører av gårde og den ene bugattiskoen faller av. Den andre ligger noen meter unna. 
Litt bortenfor ligger det en annen mann, livløs, uten ansikt, helt urørlig. Noen har funnet et teppe å legge over ham. I hånda holder han fremdeles en pose med fuglefrø. 
Rundt meg på tribunen klapper folk for noe, jeg vet ikke, det kan ikke være for meg, jeg er norsk, men det er for meg, for oss, og jeg får frysninger, men de er varme, og jeg kjenner tårene renne nedover kinnet, de klapper for oss, for flyktningene, for de stakkars krigsutsatte flyktningene, og det er ingenting jeg vil mer, og jeg synker sammen av trøst, men det er ingenting jeg vil mindre, jeg er norsk, jeg er ikke en av disse utlendingene som skal hjem, jeg er ikke den som ikke skjønner vitser, jeg er ikke den som synger julesanger uten å forstå hva enebærbusker har å gjøre med at vi så gjør sår. Og jeg tenker at pappa blir bra igjen og krigen stopper og vi kan dra ned igjen og alt skal bli som før. Og jeg tenker at ingenting blir som før og at det er dette som er hjemme nå: en gjeng kalde nordmenn i trehus og OL-jakker. Og pappa…
Pappa, hvisker jeg.
Mamma svarer ikke, klemmer hånda mi bare hardere.  
It is now time to express our gratitude to the entire olympic movement, sier den lille mannen, men det hører ingen, i alle fall på denne delen av tribunen, i alle fall på disse setene. Vi svetter, men er kalde. Vi er numne, men gråter. Vi er trygge, men usikre. Hodene våre er fulle av villhester som drar i alle retninger, men utenpå er vi rolige. Vi kan ikke annet. På sletta danser det noen svarte, skumle figurer til krigsmusikk. Når vil det slutte, tenker vi. Når vil det endelig være over?
Nå. Nå slutter det snart.
På et rom i et sykehus et sted i Sarajevo tar en sykepleier, det er det hun er, en mann i hånda. Han puster stakkato, reagerer ikke på berøringen hennes.
På en tribune på Lillehammer holder en mor sin sønn i hånda. Nede på sletta sitter det en gammel mann og en ikke fullt så gammel dame med noen barn og sier at tiden er inne. Vi ønsker fred for alle på jorda. Og nå skal flammen slukkes.
Nå er tiden inne.  
Noen danser. Jeg får ikke med meg mer. Noen røde og hvite dansere mot den hvite snøen. Senegaleseren bytter hvilken hånd han holder flagget med, han ble sliten og kunne ikke se ilden der oppe.
Et sted i åsene over Sarajevo gjør en soldat seg klar med en granatkaster. Han har et blått og et brunt øye. Om noen sekunder vil han få et sår på den høyre pekefingeren.
Et sted på Lillehammer har en mann gått ned i en bunkers under den olympiske ilden og satt seg ved en bryter, klar for å skru av propantilførselen. Da er je klar her, sier han inn i en walkie-talkie. 
Et sted på tribunen sitter det en gutt og klemmer mora si på den ene siden, og på den andre, uten å tenke over det, en norsk jente som heter Liv.
Så trykker han. Så vrir han. Så blunker han.
Et sted på et rom på et sykehus i Sarajevo høres det en pipelyd og en mann trekker pusten lavere og lavere. Noen kilometer unna har alt blodet blitt vasket vekk og en mann står i utkanten og tilbyr en liten pose undulatmat for mange hundre mark igjen. I tilfelle det skulle være noen undulater igjen.   
MINST 20 MENNESKER SKAL HA DØDD I ANGREPET. DET ER FREMDELES UKLART HVEM SOM STOD BAK. 
På en stadion et sted på Lillehammer strupes lyden av gass i et rør. 
På en ås et sted over Sarajevo holder noen pusten.
På et sykehus et sted i Sarajevo mister noen pusten for godt. 
Så piper det. Så smeller det. Så treffer det. Så blir det stille. 
Så blir det mørkt.

Et sted langt borte i mørket hører jeg en stemme. Det er en gammel manns stemme. Han snakker engelsk med sterk norsk aksent.
Ladies and gentlemen. the Olympic flame here at Lillehammer has been extinguished. But we know that this flame will never die. It will burn for ever. In different places around the world. Next time we will meet again in Atlanta in 1996 and in Nagano in 1998. In the meantime, let us all compete in efforts for peace and protection of all life on our wonderful planet.
Jeg lukke opp øynene. Til høyre for meg står du og slipper hånda mi for å tørke en tåre. Til venstre står mamma. Hun slipper også hånda mi — ikke for å tørke en tåre, de har hun grått ut for lenge siden, men for å gi meg en svart, liten lommelykt. REMEMBER SARAJEVO, står det på den.
Jeg ser uforstående på henne.
Sånn, viser hun: dra rundt på toppen, så lyser den.
Vi drar toppen rundt og retter lyset oppover, mot stjernene og den kalde kveldslufta.
Men vi er ikke alene. Rundt oss, bak oss, foran oss, på alle kanter tenner folk sine egne lommelykter. Hele tribunen glimter til liv med 30 000 små lys. 30 000 små REMEMBER SARAJEVO lyser ut i det evige nattemørket.
Et sted i Sarajevo lukker en sykepleier øynene til en mann som aldri mer kommer til å huske, men alltid kommer til å huskes.
Det var den ilden, sier en mann inn i en walkietalkie. Kan je komme tebars opp nå?

Jeg holder lommelykta i hånda. Den er mindre enn jeg husker den, lettere, mer eterisk. Sist den lyste, var 27. februar 1994. Jeg skrur av toppen, legger inn to AA-batterier og skrur toppen på igjen. Vučko ser på meg. Jeg nøler litt. Så legger jeg den ved siden av ham.

Nordmennene stimer forbi utenfor bussvinduet foran store reklameplakater for en amerikansk sukkerdrikk. Noen synger Seier’n er vår, som de gjorde inne på stadion da spanjolen sa det var de beste lekene noensinne. Noen forter seg til togene for ikke å vente for lenge i kø; andre svimer målløst rundt og bare nyter atmosfæren. Noen er fulle. Flere er kalde. Alle er glade. 
Vinduet er enda kaldere enn det var mot kinnet mitt. Øynene er smalere og rødere og tyngre. Foran meg sitter mamma på samme måte og nikker stakkato til Osas fortellinger om hvor fantastisk dette OL-et var. Så flotte vetter! Og de trollene! Men du, sier hun plutselig stille, hvordan går det egentlig med Petar der nede? Har du hørt noe?
Han har prøvd å komme seg inn til Bosnia, det er alt vi vet, svarer mamma. Radmilo mener han så ham i Sarajevo på nyhetene, men jeg tror ikke det kan stemme, jeg skjønner ikke hvordan han skal ha greid å komme seg inn i selve byen allerede. Jeg håper vi får vite mer når vi kommer hjem.
Vi får håpe det, svarer Osa.
Ved siden av meg sitter du og fikler med lommelykta di.
Det var fint, sier du.
Jeg svarer ikke.
Det var fint, gjentar du og løfter blikket. Fint at de husket Sarajevo.
Så legger du hånda si på skuldra mi, klønete og usikkert, men du gjør det, og jeg dytter skuldra mi umerkelig mot den, og så sitter vi sånn, hånd på skulder og hode mot rute, og jeg gråter, av sorg, av glede, at utslitthet, jeg vet ikke, men jeg gråter, tårer renner der tårer har rent, og sånn blir vi sittende, så tett inntil hverandre vi våger, mens verden går forbi på utsiden og jubler mot den lysende SOLO-reklamen på den andre siden av dalen.

Fredag 26.7 2024 (åpning (Paris)

Hva er du villig til å dø for? Nei, nei, ikke misforstå, se på det som en filosofisk øvelse. Jeg vet du alltid har sett skjevt på meg når jeg har filosofert (fluffisert, som du sa), eller prøvd å filosofere, eller, hva skal man kan kalle det, stilt store spørsmål og kommet med rare hypotetiske situasjoner. Hva ville ha vært igjen av Mona Lisa om hun hadde smilt med tenner, for eksempel. Eller er din blå og min blå den samme. Meningsløse spørsmål med enda mer meningsløse svar, som oftest backet opp med sitater fra en eller annen forlengst død tysker med merkelig parykk. 
Men følg meg litt. Hør meg ut, som døm sier. Hva er du villig til å ofre deg selv for? Hva skal til for at du frivillig hopper i vulkanen og blir borte? En milliard menneskeliv? En million? Hundre? Ett?
Eller hva med et sted? En by? Ville du ha vært villig til å dø for Halden? Om svenskene kom over Kornsjø igjen, om de rullet kanoner over åser og trampet ned jordene med hvete og havre, om Karl 12. reiste seg fra graven og ledet en noe variabel gjeng med fiskere og bønder og dagdrivere og, tja, digitaliseringskonsulenter og kommunikasjonsrådgivere — ville du stått på toppen av festningen, ved siden av kanonen på Kongen, og skutt og skutt og skutt helt til de omringet deg? Ville du ha stått i frontlinjen, og visst at du kom til å dø, for å redde byen fra å bli svensk? Selv om tanta di var svensk, og flere fettere, og tremenninger, selv om noen av dem var i gjengen som løp mot deg, som du skjøt mot?
Du sa du ville tilbake til Halden for å finne tilbake til røttene dine. For å finne ut hvem du er og, på en eller annen måte, gjøre din plikt. Nærgh, plikt, plikt, hva er det for et ord! Hva er det for en idé, å ha en plikt overfor for lengst døde slektninger, som ikke kunne ant noe om hvordan fremtiden ville bli og som i alle fall ikke ville skjønt eller godtatt alle de svenske turistene, kafémedarbeiderne, tannlegene og ingeniørene. Røttene dine, Liv, ville ha blitt forskrekket og lamslåtte langt inn i ryggmargen over det du vender tilbake til.
De døde for deg, noen av dem. Hadde ikke du en tipptippoldefar eller noe sånn som falt i et eller annet slag og etterlot seg din tipptippoldemor med fire små barn og en mager enkepensjon? Hold svenskene ute, for Guds skyld, hold dem vekk! — det var sikkert noe sånt offiserene ropte. Det var sikkert noe sånt han hørte før han lukket øynene og alt ble mørkt. Hold linja, for Guds skyld, hold linja! 
Hva ville du dødd for, Liv? Hvilke fiender ville du ha stått opp mot, hvilke moloker ville du ha ofret deg til for at dine barn og barnebarn og barnebarnsbarn skal få et bedre liv? Ville du ha dratt tilbake til en krig av, ja, av plikt? Ville du ha drept?
Ja nei, ingenting, jeg bare tenker litt høyt. Fluffiserer. Ingenting. Ingenting. 
Jeg kan med glede meddele det ikke er mus i kjelleren. Dette vet jeg, for jeg har gått gjennom hele kjelleren i dag, flyttet gamle uåpnede og gjenteipede pappesker fra det ene hjørnet til det andre hjørnet, tatt nye pappesker og lagt nedi rammer, bøker (heldigvis ikke mugnet her nede), lamper, gamle gardiner, potter, kart, eksterne harddisker som ikke har sett strøm på et halvt decennium, to lesebrett, en puff, tretten pynteputer, et hoppetau, vaskemiddel av ulike typer (uåpnede!), fire små skulpturer av hunder i ulike positurer, fem bagger, en korktavle og en champagneflaske. Det var ingen mus eller rester av mus eller spor etter rester av mus eller musebæsj eller noe som helst musete på noen gulv-, hylle-, vegg- eller takflater.
Champagnen er fremdeles før best før, vi har fremdeles tid. Og det var altså ikke noen mus der nede. For å gjøre det helt klart.
Bryllupskjolen din hang i skapet. Er det hengte? Hengte i skapet? Nei, hang. Kjolen din hang fremdeles i skapet og så fremdeles like vakker ut som den dagen vi giftet oss. Litt mindre, selvfølgelig, det blir jo alle bryllupskjoler så fort man setter tennene i bryllupskaka, og litt mindre hvit, kanskje, tiden bleker alle sår, som døm kunne ha sagt,  om det da ikke er lysstoffrørene som gulner og sparepærene som dimmer og kjolen egentlig faktisk er enda med skinnende og strålende enn den var for 10 år siden. 
Dressen min var for stor. Husker du? Det føltes alltid feil å gå i klær man ikke kunne strekke armene i — og å strekke armene er jo noe man som basketballspiller gjør konstant — så jeg gikk kanskje litt for langt den andre veien og kjøpte en dress som ville ha gjemt selv Wembys hender, og jeg vet ikke helt lenger hvor den ble av. Vi ga den til et loppemarked kanskje, eller en bruktbutikk. Den forsvant i alle fall, gjemte seg i en eske som aldri kom fram til neste sted, kanskje, så nå er det bare din kjole som henger i skapet og er litt for liten, mens min litt for store dress henger nyrenset i en eller annen basketballspillers skap. Om den da ikke ble kastet på søpla i en eller annen by og ble borte for alltid. Kanskje den ble spist av en mus, i det huset vi hadde mus, i det landet vi ikke ble kvitt dem før vi flyttet til neste land. 
10 år er det nå. 10 år siden. Jeg var akkurat fylt tretti år, 30 år og 15 dager. Du var det akkurat ikke, 29 år og 364 dager. Eller blir det 365, var det skuddår i 2014? Nnnnnnei, skuddår er sommer-OL; vi giftet oss på den siste dagen av Sochi-OL, dagen før du fylte tretti, noen dager etter at jeg hadde gjort det, i en Immanuelskirke hvor en salmebok lå igjen under den ene benken og en vott under den andre. 
Men det så jo ingen. Det ser jo ingen. Jeg ser bare deg skride oppover kirkegulvet, arm i arm med pappaen din, strålende, blendende, vakker, vakker som alltid. Du var heller ikke så verst, forresten. 
Hehe, neida du var vakker. Det lange, lyse håret ditt var satt opp i en slags flette på toppen av hodet ditt, som en ringborg, de blå øyne dine lyste mot meg i gjenskinnet av kirkevinduene på begge sider, ansiktet ditt, hvordan skal jeg si det, ansiktet ditt, ansiktet ditt… Du så bare lykkelig ut. Alt var vel i verden. Og lykkeligst virket du når du så opp mot meg. 
Og ingenting er så vakkert som lykke. 
I kirkerommet sitter de alle sammen. Husker du hvem som var der? Husker du hvordan de satt? Om taket skulle ha falt inn og drept alle bortsett fra deg, ville du som den gamle grekeren ha husket alle som var der ved mentalt å gå rundt i rommet? Om alle plutselig ble borte, ville du ha klart å holde dem levende i minnet?`
Her, la oss gjøre det sammen. 
På første benk til høyre sitter mine folk. Mamma, selvfølgelig, og Åge. De bor i Rognan: mamma begynte å vaske for Nexans under Haldentårnet og fikk seg etter hvert en slags sekretærjobb og fikk ansvaret for, ja, gudene vet hva. I 2006 så hun på Alt for Rognan på TV, syntes en av mennene var usedvanlig kjekk, reiste på Alt for Rognan-show, to, tre ganger, snek seg inn eller albuet seg vei eller kanskje det var tilfeldig, helt tilfeldig — hun traff denne mannen, Åge het han, og han var enda kjekkere i virkeligheten, og etter hvert fikk hun overtalt Nexans til å sende henne til avdelingen deres i, oj, Rognan, jammen, og så ble de et par og giftet seg og nå har hun slått seg til ro der for godt. Hjem til Rognan, sier hun uten ironi, for det er hjemme. 
Og noen vil jo bo der også. Åge, for eksempel. 
Ved siden av dem sitter farmor og onkel Toni; Farmor med et ortodoks kors rundt halsen og det grå håret løst over skuldrene, onkel Toni med hendene hvilende på magen og skjorta kneppet opp en knapp for mye i brystet. Under dressjakka kan man såvidt se en buklia, što kaže, enslags flaske. Lomme…lerke, er det det det heter? Farmor er derimot tilkneppet helt opp til haka. De bor begge i Beograd, onkel Toni i den samme leiligheten, farmor ved siden av ham. Bortsett fra onkel Tonis venninner som stikker innom nå og da, har de bare hverandre.
Ved siden av henne igjen mormor og morfar. De bor også i den samme leiligheten, den i Sarajevo, øverst på Ilidza. Mormor ble i Norge så lenge krigen varte, men når freden kom, i den grad det var en fred å snakke om, når ikke-krigen, da, og morfar bad henne komme tilbake for å hjelpe til å bygge opp landet igjen, tilbake til de gatene som fremdeles var hele og de husene som fremdeles stod, tilbake hjem, så dro hun mer eller mindre på dagen. 
Og det er det. Fem, ja seks med Åge da, seks mennesker som er hele min familie, alt som er igjen av alle som var og har vært. Ingen søsken, ingen søskenbarn — og ingen tremenninger, såvidt jeg vet, ingen som fremdeles er i live. Treffer jeg en tremenning, selv en fem eller seksmenning, ville jeg kalle ham bror og gi ham en stor klem og si Du er familie, alt mitt er ditt, velkommen i mitt hjem som jeg er velkommen i ditt. Bror, ville jeg utbryte igjen og gråte gledestårer. 
Men det er bare disse seks, med reise sponset av din familie, av deg, av oss, oss!, med rom på det nye hotellet nede ved brygga i fem dager, onkel Toni med en dress han har lånt av faren din, siden hans viste seg å ha revnet i skrittet («Haha, naravno, naravno tacno ovdje!»), mormor med en knappehullsblomst hun har lånt av mora di, almisser, almisser, allernådigst forært til de stakkars trengende. 
Jeg har fire ganger så mange besteforeldre som de har barnebarn. Nei, hadde. Jeg er et enebarn av to enebarn, siste ledd i en familie med en fødselsrate på 1, hver generasjon halvparten så stor som den forrige. Ikke det at det er noe press, Radko, absolutt ikke, men det er sååååååå fint at du gifter deg før du er for gammel! Så fint!
Ja, nei, ikke tenk på det.
På den andre siden, på høyresiden av kirken: din familie. Din slekt. Din, kako kaže, klan. Faren din på vei opp midtgangen, nå uten bart og uten fast jobb. Det ville jo aldri fungere i politiet, alle skjønte jo det: han, en av de mest adelige i det på papiret helt uadelige Norge; han, som slektet på det meste av notabiliteter og minst fem-seks av de største forfatterne Norge hadde å by på på 1800- og langt inn på 1900-tallet. Han trengte jo heller ikke pengene, det var mer enn nok der for kunne å leve godt på rentene resten av livet, uansett om han satte dem i aksjefond eller rentefond eller hedgefond eller, måtte gudene forby for en økonomisk langt fra analfabetær pater familias, på sparekonto. Han hadde endel i fond, selvfølgelig, men ganske mye mer i eiendom, ifølge HA eide han halve Halden og vel så det, den årlige avkastningen var enorm og likviditeten uovertuffen, som han vel kunne ha sagt. Og pengene kom til god nytte: han hadde egenhendig betalt for oppussingen av Halden Klub, donert millionkunst til høyskolen, via etpar av selskapene sine vært hovedsponsor for Ton of Rock på Festningen — ja, hvor hadde han ikke fingrene sine her i byen! 
 På første rad: mammaen din. Ikke fra Halden, men fra Bærum, så nær nok. Langt, helt lyst hår, som deg, i en hestehale til tross for at hun nærmer seg 60. Kirkens spisseste støvletter, både foran og bak, og en rød kjole med noe slags hvite blomster nedover siden. 
Ved siden av henne dine søsken: Celine, Johannes, Trym — Advokat, advokat og økonom. Og deres ektefeller — advokat, advokat og tja, hva er kona til Trym, husfrue? — og barn. Fire-fem av barna spiller piano, to av dem snakker tre språk hjemme, men ikke serbokroatisk, bare norsk, tysk og fransk, pluss engelsk på skolene selvfølgelig. Jeg husker Trym fra skolen: for treg for fotball, for langsom for matte, og norsk, ah, ikke snakk om norsk, han som skrøt av å ikke lese en eneste av bøkene vi fikk i lekse, hvorfor skulle han lese, hva ga det ham, hvorfor skulle han bry seg om kjedelige romaner og uforståelige dikt når han ikke fikk bruk for det uansett? Han tok bedøk på Porsnes, klarte såvidt å bli blåruss, kom inn på handelshøyskolen i Bergen, var på utveksling i London et år eller to — og plutselig var han nestleder i familiekonsernet, eller hva det nå heter, porteføljeansvarlig med stor portefølje, både i Halden og Sarpsborg og storbyene, Oslo og Bergen, og året etter var han med ett inne på topp ti-lista over Haldens rikeste. Sammen med søsknene sine, når de da bodde der. Du var vel aldri der, tror jeg, siden du flyttet ut for på studere?
Og bak der igjen, onkler og tanter og grandonkler og grandtanter og fettere og kusiner og nevøer og nieser og tremenninger og tremenningers barn og foreldre og deres barn og foreldre og fettere og kusiner og svigers både opp og i mente, alle på en eller annen måte innbefattet i klanen, på en eller annen måte i slekt med en eller annen finansminister eller oberstløytnant eller eiendomsbaron eller forfatter fra skolene og statuene og plakettene og gatenavnene og de guidete rundturene på festningen, på Rød herregård, på et hvilket som helst historisk sted et hvilket som helst område i hele Halden. 
Jeg tviler på at selv du, med alle dine slektsbøker og slektsforskerslektninger, visste hvem alle var. Det må ha vært et gruppearbeid, det må ha vært resultat av en for anledningen oppsatt komité, Liv bryllupskomité, som trålet slektsbøker og gjennomgikk hver enkelt haldensers anetavle for å se om de slapp gjennom nåløyet. Erik Jensen, hvem i alle dager…? Åja, Erik Jensen, sønn av Carsten Jensen, sønn av Margethe Tank, datter av Niels Tank? Slekt, må inviteres. Check. 
Eller kanskje de inviterte alle haldensere, en åpen invitasjon til alle som følte for å dele denne store dagen med Liv og Radmilo, hele byen er invitert! 
Det må ha vært noe sånt, for hele venstresiden var full allerede kvarteret før bryllupet skulle starte, med Tanker og Ankere og hva de nå het, nå eller for noen generasjoner siden, og snart begynte høyresiden litt nølende å fylles også. Der kom Ole og Even med sine kjærester, de hilste avdempet på meg og satte seg på tredje rad. Der kom Even med en høygravid kone, hun vagget seg inn på en benk og pustet ut mens hans strøk henne over korsryggen. Der kom Alex, som av en eller annen grunn kom tilbake til Halden da han begynte å studere. Han satte seg ytterst, nei, nest ytterst og pekte på plassen ved siden av seg og nikket. Jeg nikket tilbake. Takk. 
Hele «Dream team», som Halden Arbeiderblad ville ha skrevet, som den skrev den gangen. Haldens eget internasjonale basketlag som vant i selveste Oslo-serien og dermed nok var best i Norge, skrev de. Se på alle disse utlendingene, skrev de, alle de med mørkere hud og rarere navn, alle de minoritetsspråklige som ikke skjønte opp-ned på en brunost. Se på bergenseren, skrev de og plasserte ham i første rad.
Til og med journalisten som skrev den saken kom, og sønnen hans, som bare var 14, men som alle mente var et så stort talent at han ville sende Kvik opp i, hvilken divisjon ville det bli, annen divisjon, hvertfall, helt på egenhand så fort han ble gammel nok. En fremtidig landslagspiss!  
 Alt dette ser der jeg står under Jesus, den store barbeinte kristusfiguren som skæler med venstrehånda og strekker høyrehånda i en ubestemmelig gest utover kirkerommet. Det er bare et lite gjerde som skiller oss, men ingen av oss hopper over til den andre. 
Ved siden av meg står presten. Hun er vakker, sier han med en svak, nesten umerkelig, men likevel kjent aksent. Dere er et vakkert par. Som skapt for hverandre. 
På den andre siden av meg står Bjørn. Min kuma, kako kaže, forløver? Forlover. Før-lover. Bjørn er min kuma og venter med meg ved alteret. Bortenfor oss står din kuma (forloverinne?), Trine. Hun har virket overlykkelig i hele dag, men mest på dine vegne, mest for det faktum at du skal gifte deg, i hvit kjole med slep, i en kirke med kirkeekko, ditt livs største fest. Hvem du skal gifte deg med virker ikke å være det viktigste: meg har hun ikke vekslet så mange ord med. Bortsett fra da vi kjørte hjemmefra, da. Og da vi prøvde å betale for deg.
Du husker det? Eller bedre — hvordan husker du det? Hvordan husker du konfliktlinjene sprekke opp overflaten slik at innestengt damp sprutet ut, nesten som et jordskjelv sprekker opp jordskorpa? Husker du hvem sa hva når, og hvorfor? Husker du hevede øyenbryn som var overrasket på flere nivåer? 
Det begynte etter hotellfrokosten. Du var hjemme hos foreldrene dine med Trine og andre venninner, jeg husker ikke lenger hvem, mens jeg og mamma og onkel Toni og mormor og morfar og farmor satt satte og mette rundt et lang bord i frokostsalen. Og Åge, selvfølgelig. Det var fremdeles noen timer igjen til vielsen, og planen min var å suse rundt i Halden med jugoslavene, vise dem Torget og festningen og Havna og, ja, det var vel det? Ta en tur på Dickens for en pizzalunsj, kanskje? Men det var ikke onkel Tonis plan. 
Har alle spist ferdig da, mer sa enn spurte han. Alle er ferdige, da kan vi dra! Bilen er klar!
Vi trenger ikke dra noe sted, forsøkte jeg meg, vi kan bare henge rundt her, dere har jo ikke sett Halden ennå.
Det er fint i Halden, skjøt mamma inn. Festningen er imponerende, vi kan jo kjøre opp der kanskje?
Jeg har sett kanonene, sa morfar og tidde
Er dere gale, mer ropte enn sa onkel Dragan. Du skal gifte deg i dag og så tenker dere å gå rundt i denne landsbyen som andre turister! Jebo te, jebo te, vi har ikke så mye tid, klokka nærmer seg tolv, vi må kjøre, selvfølgelig må vi kjøre!
Onkel Toni, begynte jeg igjen, men ble avbrutt.
Ditt livs største fest og så skal du traske gatelangs som en annen vagabond i lånte penklær! Er det sånn man gjør det i Norge, skyfler man brudgommen ut i kulda og lar alle andre feste og ha det gøy? Er det det man kaller å forberede seg til ekteskapet? Ærlig talt, Radio, ærlig talt! Det er ikke sånn vi gjør det!
Og med det tok han en siste slurk av et jusglass som enten var morfars eller mormors, hvem vet, men hvertfall ikke hans, uten at det gjorde noe, og reiste seg opp. 
Hajde, sa han. Idemo sada! Hajmo, hajmo! Kom igjen, vi drar nå, kom igjen, kom igjen!
Vi får dra, Radko, sa mamma idet hun reiste seg og prøvde å ta noen kolotrinn, høyre venstre høyre venstre høyre høyre høyre, som for å vise hva jeg hadde å se fram til.
Mormor reiste seg også, tok armen til mamma og danset med henne, sakte og prøvende på sine gamle bein, men rytmisk og kolovant. Høyre venstre høyre venstre høyre høyre høyre.
Der ja, sa onkel Toni og fikk med seg morfar og Åge og hektet seg på den ene siden, så de ble fem gamle mennesker som gikk høyre venstre høyre venstre høyre høyre høyre og danset kolo i frokostsalen.     
Hajde, Radko!
De andre gjestene, et tysk pensjonistpar, en trønder på jobbreise, en svensk småbarnsfamilie på bilferie gjennom Østfold, to polske håndverkere som trolig håndverket noe greier på hotellet, så på oss. 
Hajde, Radko!
Resepsjonisten kom inn fra resepsjonen, en kokk lente seg til siden for å få et glimt av oss mellom tallerkenene, en vaskedame spisset ørene i andre etasje.
Hajde, Radko!
Onkel Toni ledet koloen mellom frokostbord med brødsmulete tallerkner, justomme glass, smørflekkete smørkniver, bananskallete bananskall og musespiste muesliporsjoner. En stol sto i veien, den ble dyttet opp i håndstående og dratt til siden, så folk kunne komme forbi. En gaffel falt i gulvet. En tysker viste en tommel opp og smilte, forsøksvis i takt med musikken, forsøksvis i tråd med hans verdensvante multikultikulhet. Et svensk barn spurte mammaen sin om noe; mammaen svarte at hun ikke visste, men tyrkisk kanskje?
Hajde, Radko!
Det var en helt vanlig søndag i en helt vanlig småby i en helt vanlig land. En dame ble sminket og pyntet og stæsjet hos foreldrene sine, en mann satt ferdigpyntet, med dress og pensko og det hele, lenge før han trengte det, i et hotell og så på sine slektninger og en litt lost, kako kaže, rogning? rognværing? danse høyre venstre høyre venstre høyre høyre høyre, rundt i hele frokostsalen, mens de sang sanger bare de kunne og bare de forstod, alle sammen bortsett fra rogningen. 
Hajde, Radko!
Og det føltes riktig, det føltes hjemme, vage minner om bryllup i en helt annen verden, en nabo, kanskje, gamle foreldrevenner i moskéer eller serbisk-ortodokse kirker eller gresk-ortodokse kirker eller protestantiske kirker eller katolske kirker eller synagoger eller hvor det nå kan ha vært, om det da var der de danset kolo, om det da var gudshusene han husket, og ikke forsamlingslokalene selve festen var i. Han rødmet, han hadde ansiktet i hendene, men bak hendene smilte han, og mellom fingrene så han på koloen som en besteforelder ser på et lite barnebarn. 
Hajde, Radko!
En stol ble dratt fram, en hånd ble lagt på en skulder, føtter stolpret opp på setet, hender hevet over hodet, sangen enda sterkere…
Greit, greit! Dobro!
En mann hektet seg på koloen og fikk alle til å juble. En annen mann gikk ned fra stolen og førte koloen forbi de siste bordene, ut av spisesalen, forbi resepsjonen, forbi en resepsjonist som gjerne ville klappe, men ikke våget, gjerne ville danse, men ikke kunne, gjerne ville le med, men ikke visste hvilket språk hun skulle le på. Ciao, bella, vidimo se poslije! 
Vi gikk ut av hotellet, fra havna, forbi tollboden, forbi HAs gamle kontorer, og ut på Torget, en kololinje som gikk i oppløsning men så i nedløsning igjen, som ble spredt for alle vinder men så blåste sammen igjen, som stoppet men så startet, som døde men så gjenoppstod, igjen og igjen. 
På Torget stoppet vi og så. 
Se, Radko, sa onkel Toni. Se! 
Og vi så. 
For der sto den. Den gamle, trofaste, slitne, matt- eller neongule, alt ettersom, bittebitte lille bilen som alltid hadde vært der og alltid kom til å være der. Jugoen. 
Har dere kjørt den helt fra Beograd? Sarajevo? Tok dere ikke fly?
Ingen svarte, men alle spradet rundt bilen, ba meg se på den og ta på den og kjenne den igjen. Der var bulken fra en atomgarasje; der var skrammene under håndtaket fra titusen ganger noen hade åpnet døra; der var til og med flekken på setet etter en cevapcici med ketchup og majones. Men rattet så nytt ut, eller i det minste med en nytt trekk — og vindusviskerne så ut til å være kjøpt i forrige uke. Og den var mindre, så mye mindre, halvparten så lang og en tredel så høy.  
Er det den samme bilen? Er det virkelig den samme?  
En stor bukett med hvite blomster fylte nesten hele panseret. De hvite båndene fra buketten strakte seg ned over grillen som luggen på en synther; andre hvite bånd var festet i antenna på taket, sidespeilene, grillen og begge håndtakene foran og det ene håndtaket bak.  
Hopp inn, sa onkel Toni. Nå drar vi! Nei, nei, [farmor], du sitter foran, så sitter du bak med [mormor] og [morfar], Radko. Hajde! Trond, du får ta med deg Zana i bilen deres. Bare følg oss.
Og så var vi i bilen igjen, denne gang med onkel Toni bak rattet og søstera hans i forsetet. Bak klemte jeg meg mellom mormor og morfar, jeg kjente buksene deres mot mine, låra og knærne og jakkene deres mot mine lår og knær og ene jakke. Onkel Toni tok en klunk av, kako kaže, lommekråka, skrudde på tenningen og tuuuuuuuuuuuutet tuuuuuuuutet tuuuuuuuuuutet så minst en politimann tittet ut av vinduet i andre etasje på politikammeret. Svadba! Hajmo!
Bak oss tutet Åge kort og forsiktig, tut, og så litt lenger tuututu, nå drar vi!
De har senket takhøyden, tenkte jeg dukknakket, nå har de senket takhøyden igjen, og jeg lurte på om jeg skulle nevne noe med knebeskyttere, men ingen ville ha skjønt det norske ordet, og jeg kom uansett ikke på hva det het på vårt språk, så jeg sa bare hajmo, som de andre, og tidde ned i fanget mitt. 
Vi kjørte tuuuuuuuut av Torget, rett i siktet til kanonen på Festningen, som den gangen for tjue år siden, forbi politistasjonen, hvor vinduene lyste så klart i alle kontorer og ingen lenger så på håndballkamper i arbeidstiden, forbi Immanuelskirken, hvor presten akkurat nå gjorde ferdig en dåp, et barn ble født, nok et barn, nok et liv, nok en gråt som ga ekko rundt Jesus og langs alle de harde benkeradene, nok et merkelig navn, Jostein-Jon eller hva det nå var, presten hadde allerede glemt det, jebo te disse norske navnene, tenkte han og bukket farvel til foreldrene og besteforeldrene og søsknene og alle andre som hadde brukt en skisøndag på å sitte inni et gammelt, kaldt steinhus for å resten av livet kunne surfe på dette ene poenget, jeg var der da du ble døpt, jeg ønsket deg velkommen inn i våre rekker, du var et søtt barn. 
Vi kjørte opp på bybroa. Jeg så for meg en gul jugo kjøre den andre veien med en åtte år gammel gutt og tøyulven hans, den samme tøyulven som nå satt ved siden av senga på hotellet, med det samme sinte, snille, glade, triste blikket. Var det meg? Den gutten som kjente dette glasset mot kinnet, som strakte seg mot dette taket jeg nå bøyde meg fra? Var det jeg som hadde brune bukser med en cevapciciflekk, som ikke tenkte på 17.mai som noe annet enn en vanlig dag? Som trodde at man kunne se til bunnen av hav og at Tito var noe annet enn et håndballresultat? Den mannen som nå skulle gifte seg med en haldenser og flytte til Danmark , var det samme person som aldri skulle dra fra Sarajevo? Som ikke visste forskjellen på Danmark og Norge, som ikke engang visste at det var to land, eller tenkte på det, eller brydde seg om å tenke på det. Som var hjemme der nede, helt til han ikke var det. 
Spørsmålet er ikke om tiden går framover. Spørsmålet er om den går rett fram eller tvertimot svinger svakt så den til slutt, etter kortere eller lenger tid, ender opp der den begynte, og så begynner på nytt. The seim anew; Radko var, Radko er, Radko vil ha vært.   
Haldenstatuen stod fremdeles på søylen sin, blankpusset og skinnende. Husker bare hva som hendte, nynnet jeg, men ble overdøvet av onkel Toni som gaulet på en eller annen serbisk bryllupssang jeg enten ikke husket eller tvertimot aldri hadde hørt før. 
morao sam kuci da se vratim

svome domu u rodjeno selo

Hvor drar vi, spurte farmor.
Bort her, sa onkel Toni. Jeg har gjort mine undersøkelser!
Det er mulig jeg burde ha ringt deg, eller sendt deg en melding, i det minste. Det er mulig jeg burde ha forsikret meg om at hva enn onkel Tonis planer var, var de avklart med dem de burde ha vært avklart med. Men jeg gjorde ikke det. Jeg hadde ikke sett ham på mange år, ikke sett mormor og morfar på nesten like mange år, og jeg tenkte — de er her, langt hjemmefra, langt borte, i en annen kultur, i et annet land, hvor deres eneste barnebarn, og hans eneste nevø, skal gifte seg og slå røtter og bli for godt. Det minste jeg kunne gjøre var å la dem holde på, styre og årne litt, så de følte et slags eierskap til hele seansen. 
Vi tok til høyre etter Bybroa, langs Tista, inn på Olof Palmes vei. 
Palme, sier farmor. Som i Palme? Палме? Treet? Har de palmer her oppe?
Olof Palme, sa jeg. Statsminister i Sverige.
Og han het het Palme? Som om presidenten på Malta skulle hete Isbjørn! 
Jahaha, sa jeg. Han ble skutt, tenkte jeg. Men sa det ikke. 
Tutende opp Marcus Thranes gate, tutende opp Rødsveien. Tutende til Remmen. Tutende forbi Remmen, tutetut av byen, hvor det ikke lenger er noe annet enn jorder og skog og dinosauregg Hvor det lå ett stort, hvit, gammelt hus, midt mellom Isebakke og Remmen.
Først tenkte jeg vi var på vei til flyktningemottaket, til de statelige bygningene som var vårt første hjem i Norge, mer eller mindre statelige, mer eller mindre hjem. Kanskje de ville se det som også var vår fortid, ville se hvor vår vei hadde skilt seg og blitt til en annen historie. Helt fram til vi kom til Norge, hadde vi delt fortid og delt framtid. Den samme. Men i det vi kom hit, skiltes våre veier, som om vi hadde tatt den mindre opptråkne stien og det hadde gjort all forskjell. Som døm sier. 
 Og det var først da jeg innså det. Vi var på til deg. 
Jeg tok opp mobilen og ringte deg. Du svarte ikke. Jeg sendte en melding: hei kjære er du på Sorgenfri? Hadde det passet om vi kom innom, bare litt? Du så ikke meldingen. Jeg sendte melding til foreldrene dine, de så det heller ikke. Hadde jeg visst hva onkel Toni planla, hadde jeg bedt ham snu, tenke seg om, se det med norske øyne. Men jeg gjorde ikke det, og han gjorde ikke det, så det ble det som det ble. 
Søndag 23. februar 2014 rundt lunsjtid kom det en blekgul, gammel jugo  og en ny, svart Tesla S opp alleen til Sorgenfri. Inni Teslaen var det to mennesker: Åge, en rotekte rogning, og mamma, en rotløs balkaneser. Inni Jugoen satt det fem mennesker stuet sammen: Dragan, farmor, mormor, morfar og jeg. Og inni stuen på Sorgenfri satt det også fem mennesker: faren din, mora di, du, Trine og stylisten. 
Og sånn begynte det. I ett nå krasjet to fortider, tre fortider, hundreogsøtten fortider, som alle tok for gitt at fremtiden i store trekk bare skulle være en fortsettelse av, at nåtiden ikke var et prisme, men et speil, eller et vindu, nyvasket og rent, at ingenting skulle forvrenges eller endres på veien, at alt skulle fortsette å være som det alltid hadde vært, for det hadde det jo alltid gjort før. Det som hadde vært, krevde å være det som var; og det som var, krevde å være det som fremdeles ville være. 
Men sånn kan det gå.   
Bilene kom tutende opp den gruslagte oppkjøringen, Jugoen tuut-tuuuut-tuuuut-tuuutende først, Teslaen tu-tutende bak.  
Ansiktet til mammaen din dukket opp som en nisse i vinduet. En bærumsnisse med langt lyst bærumshær og pent danderte bærumsrynker over et bærumspent ansikt, men en nisse like fullt. En bærumsnisse som fort dukket opp mellom blondegardinene, sperret umerkelig opp øynene og dukket ned i penstuen igjen. 
Trehus, sa morfar. Pent, for så vidt, og stort som et slott — men et trehus! 
Pappaen din kom ut trappa. Han så litt rådvill ut. Men det kan ikke ha vært bare lett, heller. Her satt han pent og rolig og spiste en helt vanlig bryllupslunsj, med hvit duk og stettglass, med brettede servietter og lukten av århundrer i veggene, og så ramler det en gjeng syngende balkanesere opp alléen? Han var en verdensvant mann. Men dette, dette hadde han ikke sett for seg. 
Goddag, sa han prøvende. Jeg hadde ikke forventet å se dere før kirken?
Što kaže, sa onkel Toni.
Ja nei, jugoslaviske tradisjoner, sa jeg, familien min — og her slo jeg ut med armen i generell retning mot de to bilene — ville bare stikke innom for å, hva man sier, brekke brød. Bryte brød med dere.
Što kažes, sa onkel Toni. 
Å, sånn å forstå, sa pappaen din. Sånn å forstå, sånn å forstå. Vel vel, vi vil vel ikke gjøre hevd på å gjøre ting bare på vår måte, det er jo to som gifter seg, it teiks tu tu tango, som man sier, så…
 Što kaže, sa onkel Toni.
Å nei, sa jeg, vil ville ikke forstyrre, vi ville bare hilse på i forbifarten, så å si, det er ikke…
Što kažes, sa onkel Toni. 
Nei, nei, sa pappaen din, dere forstyrrer ikke, absolutt ikke, det er bare hyggelig. Vi sitter bare og spiser litt lett lunch, bare å komme inn, vi har mer enn nok mat. Liv er på gjesterommet i andre etasje, de driver og doller henne, du vet jo hvordan det er.
Što kaže, sa onkel Toni.
Vi var på vei ut igjen, sa jeg, det er virkelig ikke meningen å kræsje lunsjen deres, heller. Veldig hyggelig, men jeg tror vi må dra tilbake til hotellet. Idemo. 
Što kažes, sa onkel Toni. Idemo gde?
Nei, nei, jeg insisterer, sa pappen din og veivet, det er ordet, mitt ord, ikke hans, veivet med armen i generell retning stua der inne. Vær velkomne!
Idemo tamo, sa onkel Toni. Nepristojno je odbiti poziv. Hajmo!
Og så gikk han opp trappene og tok pappaen din i hånda og ristet den opp og ned og kom med en lang remse med ord — og ingen av dem var de tre ordene pappen din lærte seg den uka han var i Dubrovnik for tjue år siden. Molim, sa han bare, molim, molim, er det ikke det det heter? Molim vas?
Onkel Toni lo og slo ham på skuldra og gikk inn.
Molim vas, są pappaen din og hilste på mormor og morfar og farmor og mamma og Åge. 
Må lim hva?, gjentok Trond. Ska vi lim nokka?
Å, er du norsk! Du må være mannen til…?
Zana, ja. Livlig familie, dette. Du venner deg etter hvert, sier de. 
Ja, hehe, jaja, sa pappaen din og gikk inn med Åge. Har du lært deg jugoslavisk eller…?
Føttene mine knarket mot grusen. En lastebil kjørte forbi på veien. Noe suste i tretoppene, selv om det var vindstille. I det ene vinduet strakk mammaen din ut en hånd; i det andre stod mormor og stirret på veggene, på noen gamle portretter eller gamle vaser eller bare generelt på all gammelheten i veggene.   
Klikk, sa jugoen idet jeg låste den og fulgte dem inn.
Ti år senere legger jeg bilnøkkelen på peishylla, mellom H og O. Så jeg vet hvor den er. Så jeg ikke mister den før mandag. Det er ikke den samme bilnøkkelen — den forrige mistet vi et sted på veien, om den da ikke ligger i en eller annen eske fra en eller annen flytting — men det trenger det heller ikke være. Den får jobben gjort. Den låser opp den bilen den skal låse opp. Og det er nok. 
Ti år senere hører jeg det lille klinket idet nøkkelen treffer ringen. En nabo går forbi utenfor, den sure gamle mannen, han går med Slava, det ser ut som de kommer fra kiosken, hun har en is. 
Ti år senere tar jeg meg et glass slivovice. Jaja, jeg vet jeg ikke drikker, jeg gjør ikke det, men jeg fortjener en slivovice nå, jeg har fikset hele kjelleren og det er ikke lite, det vet du. Det vil si, det hadde du visst, hadde du noensinne begitt deg ned dit. Men tro meg, den kjelleren var full av ting på ting og ting bak ting, ting under ting og ting foran ting, et kaos uten like, og det tok all min forstand og alle mine krefter, og langt inn i prestens, som man sier, å få en slags orden på sysakene og alle de andre sakene. Jeg har gjort meg fortjent til dette glasset. 
Ti år senere setter jeg på sangen vår. Den vi hørte på den første gangen, i København, etter mottagelsen. Da vi satt i leiligheten din på kartoffelrekkene, i den trange stua med det ujevne tregulvet og vinduer som i likhet med alle andre i rekkene ikke hadde gardiner. Den gangen vi hørte på musikk fra russetiden i Halden. Ketsjupsangen. Eminem. Magnus Uggla. Og denne. 
Ti år senere hører jeg en bassrytme, klimpret rundt av en tynn gitar, og så de første ordene, de samme ordene som du hørte på mens du dollet deg, som han sa, den gangen i andre etasje, de samme ordene, de samme akkordene og tonene som en usynlig himmel over oss i første etasje.

En centimeter över stolen
Lyfter jag ett tag
Och hamnar lite närmre solen
Jag vill må bra idag
Gör det något om jag stjäl av dig
En timma eller två
Med tiden har jag lärt mig
När det börjar att bli dags att gå

It is a plesjør tu hæv ju her, sa pappaen din.
Što kaže, sa onkel Dragan og tok fram lommekråka. Evo! Kako kaže, skohl! Skohl!

Bara för din skull kommer jag hem
Kommer jag halvfull
Jag gör det igen
Bara för di-i-in skull

Det var ikke min idé å gå inn. Det var ikke min idé å sette seg. Ingenting av dette var min idé. Jeg prøvde å si det. Idemo, sa jeg. Idemo kuci. Men balkaneserne hørte ikke på det øret. Jeg tror, sa jeg, jeg tror vi kanskje burde gå. Men norskingene hørte ikke på det øret. Kanskje det ikke er tiden for å drikke helt ennå, dagen er ung og vi må fremdeles kjøre og det er sikkert mye å forberede. Men det øret hørte ingen på.
Bordet var dekket til fire — foreldrene dine, deg og Trine — men det ble raskt funnet fram nye stoler for oss sju. Mormor ble stående litt forfjamset, hun hadde ikke sett noen spise med så mye luft mellom stolene, og hun hadde hvertfall aldri sett noen diske opp sju stoler — sju like stoler! — fra et tilsynelatende tilfeldig valgt naborom.
Da pappen din slo ut med hånda i en overraskende lite grandios gest for å få henne til å slå seg ned, viftet hun avvergende og overraskende påståelig tilbake.
Er du sikker, spurte faren din. Nei? OK.
Så satte han seg ved siden av onkel Toni, som alt hadde funnet seg en plass ved den ene enden av bordet. Jes, ju kåm fråm Jugoslavia? Dei had a veri gud tim in dø ejtis, ai remember.
Jugoslavia, gjentok onkel Toni og tok seg en bit bacon.
Ju vån in dø olympikk, I remember. In Los Angeles.
Ne, sa onkel Toni, ja sam iz Beograd.
Nåv, dø olympikk. Naintinejtifår. Naintinejtifår! Vån nain ejt får, sa faren din og viste hvert enkelt tall med fingrene.
Aha, 1984! Los Angeles, bio je olympicki igre! Pa da, da! Los Angeles i Sarajevo!
Olympikk, jes. And ju vån dø handball. Hand. Ball. Ju nau, troving laik dis.
Haha, kosarka je ovako, sa onkel Dragan og luftskjøt et basketballskudd.
Jasna Kolar, het hun, sa pappaen din og glemte seg et øyeblikk. Jasna Kolar-Merdan. Hun var… sji vas gud! Very gud sjut!
(Jeg var på åpningsseremonien i Sarajevo), sa onkel Dragan. (Jeg så, hva het han, Erik Valfos.)
Eirik Kvalfoss, ja! Sarajevo! Han drev med skiskyting, han. Du vet, sånn ski og så skyting, pang pang.
Pang pang, gjentok onkel Toni og mimet også Kvalfoss på siste stå, skjelven i bena, men fremdeles med siktet rett mot den lille svarte prikken der borte. Pang pang pang pang pang. Fullt hus. Ingen strafferunder. Ingen konsekvenser.
Ved den andre enden av bordet kastet morfar et blikk på onkel Toni og liksom krympet seg for hvert pang. Men han sa ikke noe. Bak ham stod mormor og strøk ham over håret, som om han var et lite barn som nettopp hadde fått sitt første skrubbsår på kneet.
Så du har lært deg jugoslavisk, da kanskje, sa mammen din til Åge.
Det er ikke fritt for at jeg har plukket opp noen gloser sa Åge og holdt rundt mamma, ikke sant Zana? Men de fleste glosene kan jeg ikke gjenta i møblerte hjem, så, hehe.
Nei, sa mamma bare og rødmet.
Men vi snakker norsk, altså, det er ikke noe problem det.
Men det må da være visse… jeg vet ikke, noen ganger du merker kulturforskjellene?
Hun snakket Halden-dialekt da vi møttes, og det var jo litt av en utfordring, ja. Kan ikke bo på Rognan og snakke som en svensk koala, heller.
Jeg skjønner hva du mener, men ikke si det høyt her, hvisket mammaen din på sin peneste Bærums-dialekt. Det er et sårt punkt. Hysj-hysj.
Jens Weissflog, hørtes det fra den andre enden av bordet. Pavel Ploc! Vasn’t hi, no , jes, tru, he vas tsjekkian.
Men jeg har lært deg mye mat, da, sa mamma. Da jeg møtte deg, spiste du bare pasta og frossenpizza. Og brød, jaja, brød til frokost og brød lunsj og brød til kveldsmat. Jeg har hvertfall lært deg å spise cevapcici og pita. Det er en start, i det minste.
Og slivovice!
Og slivovice.
Og så lo de, og jeg lo med, for det var ingenting jeg heller ville enn at mamma skule være lykkelig, men inni meg gråt jeg samtidig, for det var ingenting heller jeg ville enn verden skulle være som den var og at pappa fremdeles var der, at alt var som det var, eller kunne ha vært. Hadde hun allerede glemt ham?
Det er det brennevinet, ikke sant, sa mammaen din.
Som akevitt, sa Åge. Bare med smak.
Marja-Liisa Hämalainen, sa en stemme fra den andre enden av bordet. Sji mærrid Hari Kirvesniemi, ju nau.
Maria Lisa Kirvesnemi, sa en annen stemme. I Erik Hajden!
Farmor tok seg mer eggerøre og en bacon. Spis, Radko, sa hun til meg. Ikke bare sitt der, spis! Du trenger krefter før festen!
Men jeg ble bare sittende og se på disse menneskene som aldri hadde truffet hverandre uten meg, aldri engang hadde visst om hverandre, aldri vært mer enn i høyden skygger i forbifarten under en sjelden Oslo-tur eller kanskje, usannmuligsynlig utroneppelig, halvnakne fellesbadende på den lange stranda i Split, dissende hengepupper og dassende hengerumper man slår blikket vekk fra og gjør sitt beste for å ikke anerkjenne eksistensen av og som man skammer seg over å gjenkjenne i si en handlegate eller strandrestaurant eller, tja, et eller annet slags fest i et eller annet land et eller annet sted av den ene eller andre grunnen. Hadde det ikke vært for meg, hadde faren din ikke hatt en vaskeekte jugoslav å snakke OL med, om enn så bare å nevne en rekke med navn. Hadde det ikke vært for meg, hadde farmor fremdeles ikke kommet seg lenger nord enn Wien en gang for ti år siden og aldri, aldri aldri, visst hvordan brunost smakte eller at det var mulig å regne en samtale som fremdeles pågående selv etter flere minutters pause. Og hadde det ikke vært for meg, hadde Åge aldri funnet en bærumsdame å disse halden-dialekten med.
Det var mitt ansvar at disse menneskene møttes — og dermed også mitt ansvar at de fungerte sånn noenlunde sammen. Og det gjorde det da, ingen ble slått ned og alle smilte sånn omtrent når de skulle, det gikk som det skulle, det gikk, det gikk?
Det var du kom ned. Og det var da det begynte.
Mamma reiste seg og tok fram en liten pose hun hadde med. Kjære datter, sa hun og rensket strupen. Kjære datter. Fra i dag er du en del av vår familie. Radko har valgt deg som sin, kako kaže, livsleder. Fra i dag er dere ett. Jeg ønsker deg velkommen. I vårt hjemland er det vanlig at brudgommens foreldre gir gaver til bruden på bryllupsdagen. Jeg vet vi ikke har så mye, og dere (og her slo hun vagt ut med armen) har mer. Men jeg vil likevel gi deg noe.
Hun stakk hånda ned i posen. Lenger ned på bordet ristet onkel Toni fort på hodet.
Her, sa hun. Disse smykkene ga min mor meg til mitt bryllup, og hennes mor henne til hennes. Det var ikke mye vi fikk med oss fra Sarajevo, du har sikkert hørt historien mange ganger av Radio. Vi tenkte ikke vi skulle være så lenge, det ville gå over snart, så vi pakket bare noen kofferter i hirten og stirten, som man sier, med noen klær og Radkos skolebøker — og nederst, gjemt under mine bukser og Radkos genser, en liten pose med smykker. Disse smykkene. Og nå vil jeg gi dem til deg.
Onkel Toni ristet enda mer intenst på hodet og sukket.
Du sa ååååå. Ååååååå, så søtt, sa du, det er veldig snilt, tusen takk. Men jeg vet ikke…
Det betyr mye for meg, sa mamma.
Men om det er de eneste smykkene dere har fra før krigen, sa du. Om du gir meg dem, vil du kutte navlestrengen til Sarajevo, gi fra deg minnene om mammaen din og mormora di og nei, jeg vet ikke om jeg kan, det føles feil.
(Dette er feil), sa onkel Toni.
Du så på meg, som for å se etter løsningen, få et svar om hva som var riktig, men i brystet mitt bodde det to sjeler, den ene ville du skulle ta imot, den andre ville du skulle la mamma beholde smykkene, og alle bevegelser jeg gjorde, og alle ord og gester og uttrykk, skrek denne motsetningen, si nei, si ja, og ingenting av det du så eller hørte fra meg var til hjelp.
Hun har sagt nei bare en gang, sa mormor som også hadde sagt nei én gang og derfor aldri hadde satt seg, eller kanskje to — du må fortsette å mase, Zana, det er uhøflig å si ja med en gang.
Det er ikke så mye, gjentok mamma. Men det er det jeg har.
Og det er nettopp derfor jeg vil du skal beholde det, sa du. Se her, legg det ned i posen igjen, jeg skal hjelpe deg. Det ville ikke vært riktig av meg å ta det imot, virkelig, det ville vært feil. Jeg vil at du skal beholde dem.
Mamma tidde.
(Zana, dette er helt feil), mumlet onkel Toni.
Mamma tidde.
Vær så snill, sa du. Svigermor.
Og så snurpet du igjen sekken og la den ned på bordet.
Men da kunne ikke onkel Toni holde seg lenger. Han reiste seg også og gikk bort til faren din.
Det må tas i riktig rekkefølge, sa han til mamma, har du alt glemt hvordan vi gjør det? Det er du som skal være bosnisk her! Først må vi kjøpe bruden fri, så drar vi til brudgommens hus, så setter vi en gutt på kneet hennes, og først da skal du gi henne smykkene. Jeg skjønner at du har blitt norsk, men dette er jo helt grunnleggende. Her, Radko, hjelp meg å oversette.
(Jeg er her for å kjøpe dattera di), sa han og tok fram lommeboka. Jeg har… tusen koruna. Tusen koruna! Du får ikke bedre pris på denne siden av Igman! Radko!
Ehm, begynte jeg, du skjønner, vi har en tradisjon med at bruden liksom skal kjøpes av brudgommens familie, det er jo selvfølgelig bare rester av gamle skikker, det er ingen som kjøper eller selger på ordentlig, men…
Sto kaže? Tusen koruna, gjentok onkel Dragan og tok fram en seddel.
Pappaen din måpte.
To tusen, sa onkel Dragan. Det er mitt siste bud. Hun er søt, men ikke så søt. En totusenkorunajente, så å si. Radko, oversett!
Eh ja, altså, greia er at vi later som vi kjøper henne, så å si, helt symbolsk, og så kjører hun med oss til brudgommens hus, Thon hotell i dette tilfellet, da, og så blir det mer mat og dansing der nede.
Pappaen din måpte.
Ærlig talt, hva er dette for et menneskesyn! Det var mammaen din som pep fra den andre enden av bordet. Ja, jeg skal ikke sammenligne det med slavehandel altså, men gud, jeg føler meg ikke bekvem med at min datter skal behandles som et objekt på denne måten. Prutet ned til to tusen kroner!
Det er en gjenlevning av det gamle bondesamfunnet, sa jeg, med medgift og slikt, om jeg husker riktig var det også vanlig i Norge ganske lenge, og…
Nei, vet du hva! Vi lever ikke i middelalderen lenger! Jan!
Sto kaže, Radko? (Hvorfor er hun sint? Er det ikke nok med to tusen kroner? Tre tusen, da! Tre tusen! Men det er mitt siste bud! Smykkene hun får etterpå er jo verdt det dobbelte!)
Pappaen din blunket etpar ganger og fikk endelig igjen munn og mæle.
Nei, sa han kort. Vi kan ikke ta mot smykket og vi kan ikke ta imot penger, ikke på denne måten. Ikke som betaling for noe som helst. Det er ikke sånn vi gjør det her.
Sto kaže?
Dere må gjerne bli lenger, det er mye mat igjen og jeg kan tenke meg at turtelduene har lyst til å kvitre litt, men det blir helt feil om dere skulle sette en prislapp, så å si, på vår gjestfrihet og på denne dagen.
Sto kaže?
Slå dere ned før jeg gjør det, som man sier. Jo, jo, jeg insisterer, sett dere ned. Se her, honningen er fra våre egne bikuber og eggene er fra hønene på gården på Isebakke. Ny-de-lig. Kan jeg servere?
Alle satte seg sakte ned igjen. Du og Trine gikk nølende ned de siste trinnene av trappa, og, ja, hvordan skjedde det egentlig? Du skulle bare hviske noe til henne? Du snudde deg i den store kjolen for klø deg på knehasen? Du nøs? Jeg hadde blikket festet på mormor, som nølende endelig satte seg ned, på Åge som alt tidlig hadde falt av og hadde brukt de siste minuttene på å se seg forvirret rundt og forgjeves prøve å få en forklaring fra mamma, på mamma som stirret ned i duken, på morfar som hadde et ubestemmelig smil i munnviken og alt hadde tatt seg en ny brødskive, på onkel Toni og pappaen din som igjen hadde begynt med å ramse opp sportsnavn som om de spilte enslags sportnavntennis. Gaetan Boucher! Jure Kosic! Primus Ulaga!
Da smalt det.
På en eller annen måte hadde du kommet borti et gammelt gevær, eller en muskedunder fra en eller annen krig, som hang på veggen i trappa. Det falt med kolben først og knuste en vase som stod der så vannet fløt utover. Vi snudde oss alle ved lyden og så at du fortet deg å ta det opp, litt for fort, slik at du skjærte deg på glasset og begynte å blø fra pekefingeren.
Mammaen din skrek. Pappaen din ropte, går det bra, går det bra? Balkaneserne stirret, stumme, hvite i ansiktet. Men hvitest av alle var morfar. Ved det første smellet hadde han instinktivt snudd seg vekk og dukket seg med hodet i armene. Når han noen sekunder etter bøyde seg opp igjen og snudde seg for å få en oversikt over skadene, var det deg han så, med et gevær i hendene og blod nedover den ene hånda, og faren din, som bykset mot deg i et klønete forsøk på å redde deg eller hjelpe deg eller gjøre noe, hva som helst, for å beskytte deg mot hva som enn hadde skjedd.
Morfar skrek ikke. Han tok tak i det første og beste han fant på bordet — et melkeglass — og kylte det i din generelle retning, heldigvis uten å treffe. Så sparket han stolen bakover, overraskende raskt til å være så gammel, og sa noen kjappe kommandoer jeg ikke fikk tak i, men som hørtes ut som ANGREP FRA ÅSEN SØK DEKNING ALLE MANN EVAKUER. Så gammelmannsløp han ut av spisestua, ut av døra, ut på gårdsplassen og krøket seg ned bak jugoen.
DET GÅR BRA, ropte pappaen din. HUN BLØR BARE LITT. DET GÅR BRA. EVA, HVOR HAR VI PLASTER! PASS PÅ KJOLEN! LIV! HOLD HÅNDA VEKK FRA KJOLEN!
Rundt meg løp de alle sammen. Morfar, pappaen din, mammaen din, onkel Toni, alle løp i en eller annen retning, fra deg eller til deg, for å redde den som reddes kunne, eller burde, seg selv eller en eller annen slektning. Dine foreldre til deg, mine slektninger fra deg.
Men du løp ikke. Du ble stående i trappa og se ned på den knuste vasen mens pappaen din tok geværet og løp ut i den andre spisestua med det.
Og jeg løp ikke. Jeg ble stående ved bordet og se onkel Dragan krøke seg ned ved jugoen sammen med morfar og mamma holde utgangsdøra opp for mormor.
Så hevet du blikket og møtte mitt.
Og nå kommer du opp kirkegulvet med faren din. Det er en liten rød flekk på kjolen, men det ser bare de som vet hva de skal se etter. Du har et plaster på den høyre pekefingeren, men det er ikke der ringen skal være, så det endrer ingenting. Ingenting. Du hever blikket og hadde du vært nærmere, hadde jeg sett deg dypt inn i øynene, men du er ikke nærmere, ikke ennå, og alt jeg kan gjøre er å se i din generelle retning og håpe at blikkene våre møtes et sted midt mellom oss og ikke løper parallellt ved siden av hverandre i all evighet.
På den venstre siden av kirken høres det klikking av speilreflekskameraer, blitzer lyner og blendertider justeres. På to eller tre av radene pekefingres det på iphoneskjermer, helt stille, helt uten blitz. På den andre siden, bak den balkanske kontingenten, sitter Ole og Even og alle de andre fra dream team, kameraløse, telefonløse. Ole nikker til meg og himler litt med øynene.
Hva tenkte du da du gikk opp kirkegulvet? Hva følte du, arm i arm med faren din, forbi benker hvor både dine foreldre og besteforeldre og oldeforeldre hadde fått tresmak siden tidenes morgen? Når du smilte til en tante her og nikket til en kusine der? Når du så opp mot meg? Når du kom nærmere presten, nærmere døpefonten hvor du ble døpt, nærmere alteret hvor du ble konfirmert, nærmere meg, nærmere Jesus?
Jeg tenkte på da vi møttes. Jeg tenkte på København, 8. august 2008. Jeg tenkte på den famlende studenten jeg var, på Nordplus-stipend i Køben for å tråle meg gjennom biblioteket på jakt etter glemte norsk-danske diktsamlinger fra 1700-tallet. Jeg hadde vært i byen bare noen dager, hybelen min var fremdeles bare etpar kofferter og noen tilfeldige klær slengt inn i et skap som nå var blekt mintgrønt, men for noen tiår siden måtte ha vært mer neon. Dagen før hadde jeg prøvd å kjøpe en te.
Hvad? sa baristaen.
En te, gjentok jeg. Myntete.
Hvad? Kan du tale engelsk?
Te, sa jeg igjen. Aldri i verden om jeg skulle snakke engelsk i Danmark, det var jo akkurat det samme som norsk, nesten like likt som bosnisk, kroatisk og serbisk. Det samme språket bare skilt av landegrenser og nasjonalistiske språkpolitikker. En TE! TE!
Coffee, spurte baristaen og jeg keiva, som døm sier, sukket og keiva og sa med den mest engelske aksenten jeg kunne oppdrive, I would like to have a mint tea, please. If you could be so kind, my good sir.
Aha, sa han. En te! Hvorfor sagde du ikke det med en gang?
Skål, sa jeg da jeg gikk ut av kafeen med min engangskopp.
Hvad, sa han bak meg idet døra lukket seg med et lite pling fra bjella i taket.
Det var fremdeles noen timer til festen begynte på sjømannskirken.
Mynteteen smakte som en helt vanlig myntete, blått, hadde jeg alltid tenkt, myntete smaker blå himmel og lune vinder fra sør. Men over meg var himmelen grå, som den hadde vært hver eneste dag til nå, og de vindene som strøk landet kom ikke fra sør, men fra vest, alltid fra vest, med regn og yr og tåke. Jeg dro hetta over hodet og holdt koppen med begge hender mens jeg trasket gatelangs i de rutenettede trange smågatene i sentrum. På en sportscafe viste de TV-bilder av en stadion som lyste rødt og lilla gjennom smogen. Det så ut som et gigantisk rede, som om en mytisk gigantisk fugl hadde brukt fundamentet til en gammel bro for å lage et sted for sine nesten like gigantiske egg, men så gitt opp eller krepert av utmattelse og overlatt hele greia til menneskene som nå fylte den i titusenvis med sine vifter og kortermede skjorter.
Kameraet panorerte det som måtte være VIP-tribunen. En europeisk mann pekte mot kameraet og fikk to asiater til å vinke med ham. En dame med perlekjede og perleøredobber lente seg mot dem og sa noe idet kameraet passerte. På benken foran dem hadde de en kikkert og en vannflaske hver. Og ved siden av henne igjen: en 88 år gammel spanjol med blått, stramt knytt slips, vannkjemmet hvitt hår og sterk spansk aksent. Han har på seg briller og leser noe — et blad? En bok? Så ser han opp og blir klar over at han filmes, at hele stadion ser ham, ja nesten hele verden, og han tar av seg brillene og prøver seg på et smil — men munnvikene hans kommer ikke lenger enn en liten grimase og øynene hans, blasse og blanke, fokuserer ikke på noenting, men går litt hver sin vei, et til høyre og et til venstre, så man ikke helt vet hva han får med seg, om noe. Ved siden av ham igjen sitter det en dame med perleøredobber og en iPhone. Så kutter de til publikum igjen.
Pling, hørte jeg bak meg.
Jøss, er han i live fremdeles, tenkte jeg, tok en sipp av teen og et skritt bakover.
Pling pling, hørte jeg bak meg, satans i vejen!
En dansk syklist sneiet meg så jeg mistet hele teen over sykkelstien.
Du kan’ikk satan gør ikk!
Sorry, sorry, sa jeg, bøyde meg for å ta opp tekoppen, ble snittet av nok en syklist — satan mand! — flyttet meg bakover, sjekket og og dobbeltsjekket at kysten var klar, bøyde meg ned igjen og fikk endelig tatt koppen og kastet den i nærmeste søppelkasse.
Satan, mand, sa jeg til meg selv. Satan, mand!
Skyene drev, nei, hva er det jeg sier, det er ikke skyer i København, det er skodde og tåke — skodda drev meg gjennom gatene, fra fortau til fortau, i god avstand til sykkelstiene; og hver gang jeg skulle over veien, ventet jeg tålmodig på grønn mann og så meg til venstre, høyre, venstre igjen, just in case, og gikk fokusert over så midt i fotgjengermengden som jeg kunne.
Kultursjokket var større enn jeg hadde forestilt meg. Jeg mener, dette var jo Norge! Det var her Ibsen og Hamsun sendte sine manuskripter! Det var her alle norskinger av en viss sosial pondus dro for å studere, jobbe eller bare henge på sine dannelsesreiser. Da jeg kom til Norge, slapp jeg nynorsk på skolen — de syntes vel det var for vanskelig for en stakkars utlending — og i Halden var det jo monoftering og knapt en eneste målmann i hele kommunen, så for meg var bokmål, dansk-norsk, norsk. Og når de snakket om Danmark-Norge på Blindern (den dansk-norske kongen! de dansk-norske dikterne!), hørte jeg ikke et tvillingrike eller en imperialiststat, men ett land, ett folk, én kultur.
Kanskje det var fordi jeg så for meg Jugoslavia. Jugoslavia var også ett land, selv om det ikke var det. Kanskje jeg så for meg Bosnia som Norge: et eget land, selv om det ikke var det, ikke helt, ikke egentlig, eller kanskje tvertimot egentlig. Egentlig, egentlig. Dusteord
De hadde sagt jeg trengte en sykkel. Kjøp deg en sykkel, hadde de sagt, en gammel en, en som knapt ruller, så ingen stjeler den. Det er jo uansett ikke noen bakker her, flatt som en pannekake, og bare man kjører sakte nok, er det ikke noen sterke vinder å snakke om. Få tak i en sykkel, hadde de sagt, alle medstudentene mine og foreleserne mine og naboene mine på studenthybelen og den lokale kebabsjappemannen og fanden og hans oldemor. En gammel, eller tvertimot en helt ny mangegiret, om du har falt for conspicous consumption, som døm sier. Som de siger, som de sa.
Men jeg hadde fremdeles ikke fått tak i en sykkel. Jeg tok banen og bussene og gikk, gikk og gikk de flate veiene mellom de firkantede husene på Nørrebro og Østerbro, Frederiksberg og Amager. Am-a. Jeg gikk til universitet og gikk fra universitetet, til Studenterhuset og fra Studenterhuset, fra og til den mugne leiligheten, de antikkluktende biblioteksveggene, rundt og rundt Søerne når været var grått og jeg trengte litt utsyn.
Og nå gikk jeg til Sjømannskirken under en tung, grå himmel med lett duskregn i den saltluktende lufta. Hvorfor jeg gikk hit, var jeg ikke sikker på. For å møte nordmenn, men jeg hadde ikke behov for å møte nordmenn, jeg hadde mer enn nok med å forstå danske menn og damer og hadde ikke plass til norskinger i hodet mitt, ikke nå, ikke ennå, ikke før jeg hadde funnet meg en plass i København. Gudene vet hvordan de hadde funnet meg — eller Gud vet, antar jeg, i denne sammenhengen — jeg kjente ingen andre som skulle dit og eposten hadde kommet som, tja, lyn fra klar himmel, er det ikke det man sier? Kanskje Norplusstipendstudenter var registrert i en register som Sjømannskirken hadde tilgang til? Ecce norvegia! Inviter ham på en siste suppe! Jeg var usikker på om det føltes som barmhjertighet eller tvertimot stasinivådetaljkunnskap, eller kanskje begge deler på en gang, men det mante uansett til pliktfølelsen min: enten dra dit fordi sjømannskirken har gjort så mye for å gjøre livet lettere for meg, eller tvertimot fordi de kan gjøre så mye for å gjøre det vanskeligere. Så jeg hadde vel ikke noe valg, ikke egentlig.
Jeg hadde ikke tenkt å bli lenge. Møte opp, få godkjent oppmøte, si hei og takk til sjømannspresten, spise hva de enn hadde av kirkekaker og kirkekaffe, gå hjem og lete etter en gammel, ustjelelig sykkel på finn.dk eller universitetets oppslagstavle eller en eller annen mer eller mindre luguber sykkelsjappe i nabolaget, eller hvordan danskene nå fant sine sykler.
Jeg skal ikke bli lenge, sa jeg til meg selv idet jeg kom til sjømannskirkebygningen. Jeg skal ikke bli lenge, sa jeg til meg selv idet jeg gikk inn sjømannsskirkebygningsdøra. Jeg skal ikke bli lenge, sa jeg både til meg selv og sjømannskirkepresten idet jeg tok ham i hånda. Mye som skjer ved studiestart, vet du. Mange frister og ting.
Sånn er det, sa sjømannspresten. Du får ta deg litt mat, i det minste.
Jeg skal ikke bli lenge, sa jeg idet jeg tok meg en pent oppskjært brødskive med laks og noe grønne greier oppå (dill? Persille?). Jeg skal ikke bli lenge, sa jeg til meg selv og tok to til.
Det var da fælt så lenge du ble ved snittene, æ, sa en stemme ved siden av meg.
Ja, nei, unnskyld, sa jeg med munnen full av laks. Jeg skal ikke bli så lenge, jeg må kaste i meg.
Stemmen lo, og jeg så opp. Og der var du. Der var dine evigblå øyne og konstante smilerynker, din føflekk ned neserota, dine litt skakke fortenner, alt alt.
Jeg ser mitt snitt til å ta den her, jeg, sa du og strakte deg forbi meg og tok en laksebrødskive. Sånn, nå kan du fortsette å kaste i deg, Radko. Tenk at du er her også! Vi snakkes senere?
Og så så du på meg og la hånda di på skuldra mi akkurat så lenge at det betydde noe, men akkurat så kort at jeg ikke ante hva, og minglet videre i salen.
Jeg skal ikke bli lenge, tenkte jeg. Jeg skal ikke bli lenge. Men det ble jeg.
Det ble jeg.
Det er åpningsseremoni i Paris i dag. Du sa du ikke kom til å se det på den. Bare noen overbetalte, selvsentrerte, trangbuksete tjueåringer med så små sjeler at de bare har plass til seg selv, sa du. Nasjonalistisk propaganda, sa du. Dopete kinesere. Hva er det å se på?
Ikke håndballen engang, sa jeg.
Jo, håndballjentene, sa du. De må vi følge. Pappa ville ha likt det. Håndballjentene må vi få med oss.
Jeg sa garasjen og kjelleren var ferdigryddet, alt pakket pent ned i esker. I morgen skal bildene tas ned fra veggene, vinduene vaskes, robotgressklippertråden graves opp og kveiles ned, tørrmaten pakkes ned til naboene, den minst brukbare våtmaten kastes… det er fremdeles mye å gjøre. Hvordan går det i Norge?
Å, det går fint, sa du. Vi må nok pusse opp litt, pappa var ikke akkurat en handyman på slutten, men det går fint. Det lukter så gammelt her, jeg husket ikke at det var så ille. Men det går fint, det går fint. Jeg har alt fått noen håndverkere til å se på badene.
Bra, sa jeg.
Og merket i stua, sa du. Du vet, fra den gangen du kom med slekta di før bryllupet, da jeg mistet det geværet i gulvet. Det merket er der fremdeles! Men det kommer en snekker til uka, han sa han skulle gå gjennom hele huset. Han kan fikset det merket. Det kommer til å bli så fint!
Jeg savner deg, sa jeg.
Jeg savner deg også, sa du. Men du kommer på mandag, ikke sant? Bare noen dager igjen. Gleder meg til å se deg, kjære.
Det blir bra, sa jeg. Det blir bra.
Og så sendte du meg et slengkyss og sa du elsket meg. Elsket. Hva er det for et ord, da! Ingen norskinger elsker noe som helst bortsett fra sjokoladeis og, i det minste noen av dem, slaraffenlivdager på sydenstrender. Volim te, kunne jeg skjønt. Eller I love you. Je t’aime. Hva, til og med Ich liebe dich hadde vært innafor. Men jeg elsker deg! Det mest oppstyltede, boklige, stivkragete, forserte følelsesordet i hele Riksmålsordboken og langt inn i Nynorskordboka! Jeg er glad i deg, kunne du ha sagt. Jeg er så jævla glad i deg. Jeg drømmer om deg. Jeg trenger deg, kan ikke leve uten deg, lener meg på deg så hardt at jeg aldri kan reise meg igjen om du lar meg falle! Men neida, jeg elsker deg, som en annen amerikansk overklassebimbo til en annen, jeg elsker deg, AHMYGAWD!
Jeg tok imot slengkysset. Volim te, sa jeg og sendte det tilbake. Volim te puno, puno.
Puno, sa du. Mye.
Ja, sa jeg. Veldig mye.
Volim te, hvisker jeg. Du går oppover kirkegulvet med faren din, smiler til høyre og venstre, ser oppover mot meg så alt bortsett fra øynene dine rødmer. Volim te puno.
Onkel Toni tar en slurk av lommekråka på første benk. Mamma dulter borti ham med albuen, ne sada! Åge ser på dem og mimer noen ord; de svarer ikke, han mimer igjen, jeg hører ikke hva han sier, men jeg klarer å lese på mammas lepper når hun svarer: ingenting, ingenting, nå kommer hun, se!
Hm, sier presten ved siden av meg, ikke som en skeptisk eks-kjæreste, men som en godmodig onkel eller nabo, hmhm, så søt hun er, så søte dere er, så godt dere passer sammen. Bak oss ser du Jesus strekke ut en arm, som en dinosaurus fanget bak et halvmeter høyt gjerde han ikke skjønner han kan hoppe over.
På den ene siden nikker basketgutta og ruller litt med skuldrene eller drar i ermene for å få dem over håndleddene, de liker ikke dressjakker, trange og umulig å løfte armene i, men er det bryllup så er det bryllup. Når i Roma og så videre.
Husker du den første morgenen i København? (kako kaže — morran eller morningen eller hva man sier, helt idiotisk at et så vanlig ord er så vaklevorent, men uansett.) Vi satt i hammocken utenfor kartoffelrekkehuset dit og drakk te mens sola ség nedover hustakene og noen spurver kvitret på gjerdet, husker du? Naboen hilste og sa noe jeg ikke skjønte, du nikket og smilte og svarte at ja, jammen, pent vær, for en strålende dag! Jæbægjaæfkd, sa naboen og gikk videre og jeg skjønte igjen ingenting og måtte spørre deg hva han egentlig sa. Husker du? Hammocken gynget sakte fra og tilbake mens vi snakket om hva vi hadde gjort etter Halden, ti år hadde det gått siden vi så hverandre, så lenge, ti år! Jeg hadde vaket rundt på Blindern og tatt HF-fag etter innskytelsesmetoden: filosofi, retorikk, tysk, litteraturvitenskap. Det tok noen år, men da jeg endelig bestemte meg for å ta nordistikk og bli norsklærer, hørtes mammas lettede sukk i hele Rognan.
Du som ikke hadde nynorsk engang, sa du.
Ja, sa jeg. Og åpenbart ikke skjønner en meter av dansk. Men tsjallenge akseptert, som døm sier. Så nå skulle jeg være ett år i København på Nordplusstipend. Men hva med deg?
UD, sa du, ikke uten stolthet i stemmen. Utenriksdepartementet. Du hadde studert jus, først i Oslo, så i Oxford, så rett inn på UDs aspirantkurs i to år, og ja, så sendt til København for å være her i tre år.
Gøøldssødl, sa en nabo som gikk forbi.
God dag, hvad, sejt, sa du. Til lykke!
Jeg gjorde mine til å spørre deg, men feide det vekk. Satan mand. Dansk, mand.
Sola ség sakte nedover de gamle, mørke husveggene, en nabo laget middag, en annen støvsugde i andre etasje, for ingen hade gardiner og alle så hva alle gjorde, og det føltes som en erklæring, her sitter Liv og hun har fått seg en ny kjæreste, de kom hjem fra Sjømannskirken i går kveld, de fniste norsk bortover fortauet og kysset før de låste seg inn og mens de låste seg inn og ganske mye etter at de lukket døra også, de syntes gjennom vinduene i første etasje og litt senere i andre etasje, trappa knirket idet de gikk opp, fjgfdgkdfgkjfd mand, velkommen til kartoffelrekkerne, hvor vi låser ladesyklene til hvite stakittgjerder og søndagsrusler rundt søerne i allslags vær. Velkommen hjem!
Hehehe, velkommen hjem. Det ble jo det på en måte. Det tok ikke mange måneder før jeg sa opp hybelen og flyttet inn. I prinsipp gift, som mamma sa og slo hendene sammen av glede. Stakkars dem, de er så travle, de har ikke tid til å gifte seg, sa hun. Men de er i bunn og grunn ordentlig gift, mashallah. Og hun har en fantastisk jobb, og han, joda, han kan jo jobbe som norsklærer på internett, eller oversette bøker hvor enn de blir sendt, og dessuten har han lovet henne en roman, det sa han, skal ha fri til å skrive sin roman og hun skal jobbe og da trenger de ikke gifte seg, de er jo lykkelige uansett. Jeg er så stolt, sa mamma.
Egentlig ville hun selvfølgelig få oss gift. Det er det man gjør, gifter seg. Ikke nødvendigvis for å ikke leve i synd, men det er nå engang sånn det er, man gifter seg, det har man alltid gjort. Om ikke annet for festens skyld, sa onkel Toni.
Vi trenger ikke bevise noe, sa vi. Ikke høyt, men til hverandre. Vi elsker hverandre (der er det ordet igjen!), vi er glad i hverandre og trenger ikke ringer eller prestevelsignelser for å bevise det. Vår kjærlighet er nok, tenkte vi høyt der vi satt i København uten noen gardiner.
Det holdt i noen år. Så ble masingen for overveldende og vi ga etter. Et stort bryllup i Immanuelskirken, med alle haldenserne og alle balkaneserne, ingen problemer, faren din kunne betale for reisen deres. For om man først skal slå på en tromme, må man slå på en stor en, ikke sant?
Dessuten fikk du jobb i Marokko, hvor de ikke gir diplomatisk status til samboere. Så ja, det var jo det også. Så hver gang vi fikk en snikende følelse av å ha gitt etter, firet på prinsippene og keiva, som døm sier, pekte vi på Marokko og sa, til oss selv eller til og med til hverandre, av og til, det er best sånn, det ville ha blitt så utrolig upraktisk ellers.
Så da ble det til det, da, at faren din ledet deg hele veien opp til meg der opp ved Jesus-statuen. En helt meningsløs skikk, en amerikansk skikk, en balkansk skikk, som om faren skal overlevere bruden til brudgommen, hva er det for noe arkaiske greier? Men familien min ville det, forventet det, og faren din syntes det var en god ide, akkurat sånn som de gjør i store bryllup på filmer, tenkte han, og greit, greit, da gjør vi det sånn.
Det er ikke for brudeparet man arrangerer bryllup.
Du kommer opp og gir meg hånda — venstre i høyre, som to barnehagebarn, ikke høyre i høyre, som to gamle menn håndhilser — presten mumler noe og vi setter oss på to stoler foran ham. Akkurat sånn satt vi i København, tenker jeg, hånd i hånd, bortsett fra at stolene ikke gynger, men står med alle fire beina solid plantet i gulvet. Og jeg tenker, dette er hjemme nå. Sammen med deg er hjemme. Hvor enn du reiser rundt i verden, kommer jeg til å følge med, for det er der jeg hører hjemme. Det var ikke planen da jeg gikk til Sjømannskirken. Det var ikke planen da jeg ble med deg hjem til kartofferrekkerne. Det var ikke planen da jeg fortsatte å komme hjem til deg, ikke engang planen da jeg innså at jeg var i ferd med å flytte inn — for det var ikke for godt, det var aldri den følelsen, det var bare et lite skritt og så et skritt og så et skritt til, ballen bare rullet den veien, og plutselig har det gått seks år og jeg står her og kan vel knapt gjøre det mer offentlig.
Ja, jeg husker du sa at du elsket meg allerede etter en måned eller to. At du hadde tenkt mye på meg siden du flyttet ut for å studere. Og at, ja ja, du så for deg et liv med meg allerede før jeg flyttet inn på ordentlig.
Det var så enkelt for deg. Du visste hvem du var og hvor du hørte hjemme og hadde ikke denne usikkerheten, denne rotløsheten, denne fremmedheten nagende et sted dypt nedi brystet. Du hadde aldri mistet noe, eller mistet noen før tiden. Du hadde aldri tvilt på hvor du hørte hjemme eller hvordan livet skulle være. Uansett hvor du dro, Oxford eller Danmark eller hvor som helst, så var det Halden som var hjemme, med slekt på alle bauger og kanter og en far som… fremdeles var der. Som ikke dro fra deg for å slåss for en by du 22 år senere uansett ikke kjenner igjen som din, ikke kan komme tilbake til uten å være minst like fremmed som du er i Halden eller hvor som helst.
Du har denne usvikelige troen på at din verden grunnleggende sett alltid kommer til å være i vater. Og jeg har lent meg på den og klamret meg til den, alt etter hvor skjev min verden var, og jeg beundrer deg for den troen.
Det er som om din sjel er hel ved. Kan man si det sånn? Solid, urokkelig. Og det er ingenting jeg heller vil enn å være like solid og urokkelig. Men samtidig er det ingenting jeg er mindre i stand til — du er… se det sånn da, du er ikke av tre, du er et skip av metall, usynkelig, som brøyter seg vei på alle verdenshav uten problemer, men kommer alltid tilbake til hjemhavnen og kjører under norsk flagg.
Jeg er en trebåt. Hvilket flagg jeg kjører under, varierer etter hvor jeg er, og når jeg stevner på verdenshavene, pipler det inn vann i diverse sprekker her og der. Bare en av oss er redd for å synke. Men på den annen side, bare en av oss innser eller engang bryr seg om hvor dypt havet egentlig er.
Hadde jeg ikke blitt tauet og reddet av deg, hadde jeg gått til bunns for lenge siden. Men samtidig kan man ikke fikse en trebåt som man fikser en metallbåt. Og til syvende og sist vil trebåten kanskje ikke fikses, siden det er nettopp hullene og sprekkene og lukten av knirkende treplanker som gjør ham til den han er. Kanskje han ikke er i stand til å kjøre under det samme flagget på alle hav. Og kanskje han ikke kan pløye seg vei gjennom bølgene, men må rulle over dem for ikke å knuses til pinneved.
Jeg vet ikke om dette gir mening. Forhåpentligvis gir det mer mening enn prestens messing over Gud. Jeg ser ham for meg der han står i sin hvite messehagel og veiver dvaskt og synkront med armene.
Kjære Radmilo og Liv, sa han med all den pondusen seks års presteutdanning hadde git ham.
Dere er komme hit til Immanuelskirken for å inngå ekteskap. Vi — og her sveipet han vagt utover kirkerommet — er samlet her for å glede oss med dere. Vi skal høre deres løfter til hverandre og be om Guds velsignelse over dere og over hjemmet deres.
Han tok en pause og så utover, nesten som han forventet applaus. Bak ham skålte den barbeinte Jesus-statuen med venstrehånda og strakte høyrehånda i en ubestemmelig gest utover mot kirkerommet bak det lille gjerdet.
Gud har skapt oss til å leve i fellesskap med seg og med hverandre, sier han så den umerkelige aksenten ga gjenklang og gjallet i veggene
Sto kaže, sier mormor, lavere enn presten, men høyere enn hun innser.
Hysjsjsjsj, mumler mamma og tar hånda si på skuldra hennes. Vi tar det etterpå. Bare at de ser så bra og lykkelig ut.
Ja, ikke sant, svarer mormor og dulter morfar i siden. Ser de ikke lykkelig ut?
Jo, svarer morfar åndsfraværende og fortsetter å hvile de tunge, tomme øynene på Jesus.
Å leve sammen som mann og kvinne er å leve i tillit og kjærlighet, dele gleder og sorger og trofast stå ved hverandres side livet ut.
Jeg tar deg i hånda og klemmer til. Du klemmer tilbake; jeg kjenner plasteret på pekefingeren din skrape mot håndflata mi. Den andre hånda mi ligger i fanget mitt, jeg merker at jeg stryker tommelen over ringfingeren. Lyset fra vinduet lager striper over prestens hvite messehagel.
Kom nå fram til Herrens alter, så vi kan høre deres løfter til hverandre og be om Guds velsignelse over dere og over hjemmet deres.
Vi reiser oss samtidig, nesten samtidig, så samtidig vi får det til, og stiller oss foran presten
For Gud vår Skapers ansikt…
Jeg kaster et fort blikk opp på Jesus.
… og i disse vitners nærvær…
Mammas og mormors og alle andres blikk borer seg inn i nakken min, jeg kjenner det, det brenner.
… spør jeg deg, Radmilo Tomic : Vil du ha Liv Anker, som står ved din side, til din ektefelle?
Pa da, naravno, tenker jeg. Men jeg sier bare ja.
Vil du elske og ære henne og bli trofast hos henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere?
Ja.
Likeså spør jeg deg, Liv Anker: Vil du ha Radmilo Tomic, som står ved din side, til din ektefelle?
Navrano. Hehe, Ja!
Eh. Vil du elske og ære ham og bli trofast hos ham i gode og onde dager inntil døden skiller dere?
Ja. Da.
Så gi hverandre hånden på det.
Og jeg gir deg hånden og du gir meg din, og det er høyre hånd, for det skal det være, for det er den riktige hånda både på engelsk og opptil flere balkanske språk, og når du klemmer til, et fast og godt håndtrykk, sa mamma, så kjenner jeg ringfingeren min banke mot plasteret ditt og lurer på hvordan onkel Toni vil ta det.
Jeg gir deg denne ring som et tegn på mitt løfte om kjærlighet og troskap, sier du.
Jeg strekker fram høyrehånda. Du holder den fast og trer ringen på ringfingeren.
Så er det min tur. Jeg gir deg denne ring som et tegn på mitt løfte om kjærlighet og troskap, sier jeg. Du strekker fram venstrehånda.
Nei, den andre, hvisker presten.
To je lijevo, sier onkel Dragan.
Sjsjsj, hysjer farmor, må vi ta dette her? Du vet at serbere kan bære ringen også på venstre hånd!
Serbere på høyre, bosniere på venstre, sa onkel Dragan. Det er det samme her, hørte du ikke han nordmannen…
Jan.
Han Jan snakka om det? Nordmenn på høyre, svensker på venstre. Sånn er det bare!
Du begynner å strekke høyrehånda fram istedenfor, men kjenner på pekefingeren og den er ikke blitt mindre vond, plasteret er fremdeles vått og du kan ikke bøye den ordentlig. Du strekker fram venstrehånda igjen.
Jeg holder hånda di fast og trer ringen på ringfingeren. Når jeg har gjort det, strekker jeg ut min høyrehånd, for å klinke ringer, som mamma og pappa alltid gjorde, som jeg har fortalt deg hundre ganger, men du har glemt det i sturten, eller får det ikke med deg, så du strekker ut høyrehånda di også og gir meg et kort, klønete håndtrykk før du snur deg mot presten igjen.
La oss alle be, sier han.
Så kneler vi og folder hendene, min ring på min finger, din ring på din finger, og alterringen som et ynkelig gjerde rundt en altfor stor Jesus.

Jeg snur ringen rundt på fingeren, drar den opp og ned. Den har ikke grodd fast. Den har ikke, hva sier man, haldnet.

Lufta var kald da vi kom ut, kald og bitende. Det drysset små hvite snøfnugg ut av det endeløse mørket. Gjestene stod ved døra og ventet rundt kirketrappa, kaotisk og uten struktur.. Noen hadde med seg ris som de kastet over brudeparet. Noen ropte på at brudeparet skulle kysse. Vi stoppet på trappa og jeg lente meg over deg og holdte deg fast og kysset deg lenge.
Åååååååå, sa gjestene, noen ironisk, noen romantisk, noen fordi alle andre gjorde det.
Presten hadde rett, sa mormor. De ser så lykkelige ut.
Ved siden av kirken, litt for seg selv på den lille plenen, lå det to store steinplater. Anker, stod det på den ene. Anker, stod det på den andre. Byens forsvarere, byens sjel, byens krumtapper og ryggrad. 17, hva står det, 1734. Plassert her som et bakteppe for hundrevis av år med dåper, begravelser og bryllup, familieaner som skygger over all ettertid.
Hajde, sa jeg. Den veien, under broa!
Jeg tok armen min i din. Gjennom frostrøyken fra munnen din kunne jeg se Festningen på høyden bak oss. En kanon siktet nedover mot byen. Rett foran oss gikk morfar arm i arm med mamma. Skoene hans var blanke og glattslitte. Pass deg så du ikke sklir, sa hun.
Hm, sa morfar.
Oppå broa ser jeg en gutt i en liten, mattgul bil. Han har store øyne og en sliten eller møkkete brun bukse. Eller begge deler. Han løfter opp en bamse, en slags lekeulv, og ulven vinker til oss og jeg vinker tilbake, med venstre eller høyre, jeg husker ikke, jeg vinker forsiktig og nikker lett, kanskje. En gang kjente jeg ham. En gang forstod jeg det han forstod. Men det er lenge siden nå.
Et snøfnugg lander på hånda mi. Jeg ser det smelte og renne vekk og etterlate seg bare en våt stripe. Jeg tørker den vekk. Når jeg ser opp igjen, har bilen kjørt inn til Torget og stoppet med et rykk.
Hajde, ljubavi, sier en stemme ved siden av meg. Ide, hvordan sier man, idemo!
Jeg stoppet bare for å beundre deg, sier jeg og kysser deg igjen, kortere denne gang,
Under broa sklir onkel Toni på rompa.
U pičku materinu sier han høyt og peker på en stor sandhaug på den andre siden av veien. INGEN PARKERING DEPOT FOR STRØSAND står det på et skilt.
Eh, Zana, du kan norsk, hva står det på skiltet der? SOMMERSAND, kanskje? MÅ IKKE BRUKES PÅ SNØ?
Hajde, Toni, svarer mamma. Vi skal bare inn rett her borte. Du rekker ikke skli en gang til.
Nordmenn, ass, mumler onkel Toni og skyfler bort til Haldens Klub og snubler i dørkarmen og lander på gulvet så jakkeermet hans blir vått av smeltende snø.

Det er i det minste ikke så kaldt lenger, sier en mann på russisk. Dette satans underkjølte regnet…, men det er i det minste ikke så kaldt lenger.
Aragaghahg, sier en dame i forsetet ved siden av ham. Han tar hånda si på magen hennes og holder på rattet med den andre. Pust, sier han og trutmunnpuster som de har lært på kurset.
Aragaghahg, gjentar hun og holder seg fast i dashbordet. Han kommer snart, jeg kjenner det, kjør fortere, fortere!
Hold ut, svarer han på ukrainsk. Vi skal bare rundt her, så er vi på sykehuset. Hold ut, hold ut.
Mannen gasset, ruset, giret og giret igjen og spant forbi en restaurant hvor fire hvite ringer hadde åpnet seg på en TV i hjørnet; den femte forble uåpnet, som en asterisk i hjørnet.
Den hvite Lada Kalinaen skrenser inn foran sykehuset og hun vagger ut, større og vondere enn noensinne. Han ruller rundt hjørnet, finner en parkeringsplass, legger en lapp på dashbordet og løper etter henne.
Her, sier han, len deg på meg. Det går bra. Pust pust.
Og hun lener seg på ham og puster når hun kan og holder pusten når hun må. De stolprer seg over issvuller mens det kalde regnet drysser nedover hodene deres. En skjære sitter stille i toppen av en bjørk og ser på de, studerer dem, det unge paret, der de vagger inn dørene. Den ser dem gjennom vinduet i første etasje, så andre etasje, så tredje. Om det var en heis, så brukte de den ikke.
De kommer til et stort rom i fjerde etasje. I midten av rommet er det en sliten trebenk. I det ene hjørnet er det en TV, noen mennesker vifter med vimpler og krinkler seg rundt i enslags dans.
Mannen banker på en dør. En sykepleier kommer ut og sier noe, gestikulerer noe, peker bortover gangen, peker innover i rommet, peker på henne, på magen hennes og vinker henne til seg.
Du kan sitte her, gestikulerer hun til mannen mot benken. Se på TV eller noe.
Skjæra rister på seg idet en vind drar gjennom bjørketrærne og blåser regnet inn under fjærne. At de aldri skal lære, menneskene. At de aldri skal lære.
Åssen gåre her, æ sier sykepleieren på russisk
AARGH, sier dama, på russisk eller ukrainsk, hvem vet.
Første, eller? Du får prøve å slappe av litt, så kommer vi og sjekkeræ. Bare legg dæ ned litt, sånn ja, det ekke så ille, vi har vært gjennom det her før, alle sammen. Legg deg ånkli ned, så setter jæ på litt rolig radio for dæ, og så går det så bra, så.
Og med det gikk hun ut i gangen igjen.

Det er 7. februar 2014. Et sted i Norge sitter det fire-fem balkanesere, en rogning og en hel bataljon haldensere inne på hundre år gamle festlokaler. Tre norske konger ser ned på dem, hver fra sin vegg: Haakon, Olav, Harald. De er på den femte eller sjette talen, alle på norsk, de fleste med Østfold-L-er og retroflekser.
Og så sa jæ, hva ere du driver med enkli, kanke hålle på sånn, vøtt, nåru ska gifte dæ å greier. Men hørte’n? Aldri i verden! Så da gikk vi på pøbb, da, Siste Reis å greier, å tok oss en øl å gikk jem ijen, å det var det liksom. Ække noe særli te å slå ut håret han der, ass!
En balkaneser hvisker til en annen: sto kaže? Og den andre hvisker tilbake: Neznam, det er en intern vits, men det er lykkelig, synes du ikke? Se så lykkelige de ser ut!
Ja, det får jeg da håpe, svarer den første og tar seg en bit kake.

Det er 7. februar 2014. Et sted i Russland har de samlet seg, kremen av verdens sportsungdom. Noen vifter med flagg, noen tar bilder, noen vinker til et av de mange kameraene. Et sted i Frankrike ser Lamene Gruyère at Senegal ikke sender en eneste utøver, men Zimbabwe har sendt sin første, og ja, han har bodd i Sveits, og ja, han ser sveitsisk ut, men han ble født i Zimbabwe, og det er det han regner som hjemme. Så da så.

Det er 7. februar 2014. Et sted i Ukraina ligger det en dame i en sykehusseng og svetter i de hvite laknene. De sa det kom til å gjøre vondt, tenker hun, men så vondt? En lege kommer inn utenfra og kikker mellom beina hennes og får det travelt. Oj, sier han, er det kommet så langt, da blir det ikke noe epidural på deg, er jeg redd. Du får holde ut, han her vil ut så fort som mulig!
Nå tenner de snart ilden, sier noen ute fra gangen, nå er vi snart igang!

Det er 7. februar 2014. Et barn kommer til å bli født i Ukraina idet en ild tennes i et land langt bortenfor horisonten. Når den slukkes, kan foreldrene hennes plutselig se dette landet fra kjøkkenvinduet. Slava, hvisker de og ser på babyen som sover. Slava, slava Ukraini.

Det har blitt 8. februar 2014 for noen timer siden. Vi kjører forbi Torget i en mattgul liten Jugo. NYGIFT, står det bakpå med skakke, hvite bokstaver. Vi har tatt av blikkboksene, det er sent og folk vil sove, og vi tuter ikke, ikke nå. Ringen din er på venstre; min er på høyre.
Min ektemann, sier du, liksom for å smake på ordet.
På hotellet kan onkel Tonis hese snorking høres i halve etasjen. Det ble mye sang. Det tok litt tid, alle disse norske talene dro ut i all evighet, og denne norske visesangeren, hva het han, Henny Viknes? spilte og spilte og alle norskingene bare satt ved bordene og spiste kakene sine i stillhet. Men til slutt ble mikrofonen endelig ledig og de kunne sette på Balasevic og Bijelo Dugme og danse litt.
I naborommet har mamma og Trond sovnet for lenge siden. I det andre rommet sover mormor også; morfar står og ser opp mot Festningen og puster, puster rolig.
Min hustru, sier jeg, men det føles feil, så gammeldags. Min kone, retter jeg. Min ektefelle.
Så sukker jeg og kveler en latter. Ekte felle!
Moja zena, sier jeg til slutt og tar hånda di mens jeg styrer med den andre.
Om noen måneder flytter vi til Marokko. Du for din jobb på ambassaden; jeg for å skrive Romanen. Det var det jeg lovte deg i bryllupstalen. Det er ikke mange norsklærerstillinger i Marokko og jeg kan uansett ikke jobbe der. Kanskje det blir noen oversettelsejobber, språkvask tør de vel ikke gi meg lenger, og hvem kan holde det mot dem, selv med en nordistikkmaster sniker det seg inn balkanske særegenheter av og til — men Romanen, stor R, er mitt Livsprosjekt nå, stor L.
Jeg gleder meg til å lese den, sa du. Jeg gleder meg til å le og gråte av ordene dine sammen med hundrevis, tusenvis av andre.
Dagen etter at vi kom til Marokko, midt mellom stabler av mer eller mindre utpakkede flytteesker og mens sola stekte ned utenfor og de tunge, sivende, sterke luktene duvet inn utenfra, satte jeg meg ned med laptopen, åpnet Scrivener (man bruker da ikke word, må vite, man vet hva man driver med) og skrev:

ROMANEN.
En roman av Radmilo Tomic
Rabat 2014

Så lagret jeg den og lukket laptopen. Vi er i gang, tenkte jeg. Vi er i gang.
Ti år senere sitter jeg på en annen laptop, men fremdeles i Scrivener, og stirrer på det tomme dokumentet. Roman2024, heter det. Og det er like dødfødt som alle andre forsøk, like meningsløst SEPÅMEGJEGERFORFATTER, like forsert og tvungent for å endelig gi deg det jeg lovte deg den gang og har lovet den hvert år siden.
Jeg hadde ikke noe å si da og jeg har ikke noe å si nå. Det er vel kanskje på tide å innse det. Jeg har ord, men de forvitrer og råtner og betyr ingenting. Jeg har en laptop med Scrivener og bokhylla full av bøker — Per Petterson, Lars Saabye Christensen, Tomas Espedal, Vigdis Hiort, hva, til og med Jo Nesbø, både barnebøkene og krimmene. Jeg har bladd meg gjennom dem og stirret på dem om kvelden, hva er hemmeligheten, hva er hemmeligheten? Men det ingen hemmelighet. De har noe å si, jeg har det ikke. Det er ikke mer enn det. De har noe de vile ha sagt — og jeg, jeg vil bare si noe for å si noe.
Det er som en tonedøv tenåring som synger i dusjen og tror det er tilstrekkelig for å vinne talentkonkurranser og bli artist. Det er kanskje på tide å innse det nå. Jeg lovte deg, jeg lovte meg selv, og jeg brøt det løftet. Jeg mislyktes.
De trenger norsklærer på Remmen, sa du. På Christian August, eller hva det heter nå, Halden videregående skole. Det er jo perfekt om du kan få jobb der! Men vi klarer oss uansett, ikke tenk på det, vi kan selge en av hyttene eller bruke av noen fond, ikke tenk på det, vi klarer oss.
Ahja.
Sola går ned over Jura. Huset er mer eller mindre ferdig her, jeg tenkte kanskje å dra opp dit i morgen. En siste tur opp til fjellet for å se hvordan det ser ut der nå. De evige fjellene, de evige gresstustene, alltid nye, alltid de samme, de evige skyene over den evige himmelen. En ny sti eller to, kanskje, eller et nytt midlertidig gjerde rundt Globen, som vi kaller den, nye amerikanere som sier wow og ohmygawd og instagrammer utsikten før de tusler ned igjen og skremmer fjellgeitene over neste åskam. Alt er som det alltid har vært. Men det er kanskje hele poenget.
Snart skal jeg hjem igjen. Snart hjemme. Etpar dager, så er verden i vater igjen.
TV-en er på i stua. Det høres ut som om det begynner nå. Åpningsseremonien.
Det mørkner ute. Men snart tenner de ilden igjen.

Lørdag 27.3 2024

Tåke i dalen. Man kan knapt se en meter foran seg. Bonjour, hører jeg en stemme ved siden av meg. Jeg kvepper til; den gamle mannen hever stokken såvidt til hilsen. Bonjour, svarer jeg og nikker. Han ser det ikke, han har alt gått videre og blitt borte bak meg.
Det var han som bor i den gigantiske villaen ved kirken. Du vet, han som aldri hilser, han som er sur på de fleste men surest på de satans utlendingene som snylter i tre-fire år og nekter å slå rot før de forsvinner videre. Kanskje han ikke kjente meg igjen. Eller kanskje han har fått nyss om at vi drar og nå vil hilse og inkludere oss bare ut av spit. Dere drar ja, forsvinner for godt? Da vil jeg vise dere hva dere går glipp av!
En annen nabo, jeg tror hvertfall det er en nabo, jeg kan ikke huske å ha sett ham før, passerer meg meg hunden sin. Bonjour, monsieur! Bonjour! Han er ubarbert og kaotisk på håret, buksene hans er en størrelse for store og jakka er krøllete. Dessuten hadde han en merkelig aksent. Han kan ikke ha vært herfra. Han var for ung.
En rød Ferrari stopper for meg ved fotgjengerfeltet i sentrum av landsbyen, i den grad man kan kalle det sentrum, seks steinhus på begge sider av en kjerretrang vei, i den grad man kan kalle det å stoppe for meg, hadde jeg ikke sett strengt på ham og marsjert bestemt ut i veien hadde han bare peiset på.
Jævla idiot, hvisker jeg til meg selv og viser ham fingeren, det er titusen ting du kan bruke dine overflodspenger på og så bruker du dem på en rød Ferrari med to seter og såvidt bagasjerom til to pomeloer og en tannkremtube. Men så han er også borte bak meg i tåka og fingeren min blir hengende i lufta, usett, uhørt, umerket, før jeg igjen tar henda i lomma og struler høyskuldret videre oppover mot jordene.
Hvor mye penger har jeg brukt på jugoen? På å få den elektrisk, kjøpe nye seter, nye hjul og nye dører? På å lakkere den i en skrikende og, som lakkeren sa, eksklusiv gulfarge? På å bestille nesten utgåtte reservedeler fra spesialforhandlere i Beograd og å 3D-printe de delene som faktisk er helt utgått?
Men det er annerledes, tenker jeg med meg selv. En jugo er noe annet enn en ferrari! Ingen pimper opp sin jugo for å flashe den i gatene, ingen kjøper en jugo for å brife — en ferrari er derimot ikke annet enn brifing. Ingen har en ferrari av sentimentale grunner: sentimentale grunner er de eneste grunnene til at noen har en jugo.
Jeg forbeholder meg retten til å flikke fingeren til enhver Ferrari så lenge jeg lever, og det er ikke fordi jeg er misunnelig. Det er fordi jeg synes det er en meningsløs, überegoistisk, navlesentrert og selvbeskuende pengebruk som ikke tjener noen til ære. Haha, skal jeg le, haha, du har en ferrari, en rød, special edition ferrari og kruser den rundt i landsbyen din mens du hører på svensktoppar og gleder deg til reprisen av gårdagens gullrekke vist i 720p på din hundreogørten tommers store gigamegaplasmaskjerm hengt mellom to solnedgangselger og en plastpalme? Unnskyld meg mens jeg hånflir deg rett opp i trynet, din trangsynte, nederdrektige, avmaktssvake svaksmakte kringledott av en krympelfjott! Tvi!
Jeg er kommet opp på jordet. Rett fram et sted kneiser Jura, bak meg slumrer kuene i et fjøs og bonden i en bondegård, og bak dem igjen überkneiser Alpene takkete langs hele horisonten — men tåka omhyller meg og jeg ser ingenting, bare den trange asfaltveien, spektrale grønne skygger av hva de enn har plantet denne våren, og hvitt, hvitt, hvitt.
Det var her vi lærte å stå på rulleski. Det var her vi gikk vår første søndagstur og ble sittende på en benk langs veien, lamslåtte, det er ordet, lamslåtte av de hvite toppene over innsjøen, av himmelen over oss, av en falk som stod stille over åkeren med, hva vokste det der, mais?, av at vi var bare noen kilometer unna Geneve sentrum, med alle sine viktige mennesker og store møter og privatfly linet opp som nordmenn i svensk polkø.
Husker du den gangen syklet til Manor, kjøpte oss sushi og satte oss på den ene benken på jordet? Den ved siden av trauet hvor kuene drikker? Det var en klar, blå dag, noen få skyer rullet som bølger over Jura og en og annen løper gampet forbi epletrærne. En bonde, mener jeg å huske, en bonde kjørte traktoren sin langt der borte. Et eselvrinsk eller to, et gjessskvattr, eller hva det heter, skar gjennom lufta og jeg husker jeg sa, hva i alle dager gjør esler her, rett utenfor Geneve? I Marokko fylte de en funksjon, de gikk rundt i gatene med kurver på sidene og folk oppå, dro og bar og jobbet for føden — men her, hvor de tilsynelatende ikke gjorde annet enn å rusle rundt i en liten innhegning? Eselmelk for den sveitsiske overklassen, så de kan få seg et ordentlig bad?
Her, ta deg en sushi, sa du og rakte meg en maki.
Jeg husker smaken av ris og avokado. Jeg husker latteren din da jeg prøvde å rekke deg en bit, men mistet kontrollen på spisepinnene så makien klasket i bakken, akkurat der hvor jorda møtte asfalten og man ikke kunne være sikker på hva som var jordrester og hva som eventuelt kunne være en eller annen dyrebæsj. Jeg husker jeg tenkte, jeg kan være lykkelig her. Dette er for vakkert til ikke å kunne være lykkelig, sånn vakkert man ikke tror på om man ser det på TV, det ser ikke ekte ut. Jeg kan være lykkelig her, for du var lykkelig her, og vi var lykkelige sammen, jeg hadde lært meg, endelig, å like sushi og du hadde lært deg, endelig, å gå søndagsturer, til og med i fjellet. Jeg kjente etter og merket en lun følelse i brystet, varm, myk, tung uten å være tyngende, og sa til meg selv: dette er lykke. Og så uten å merke overgangen: hva har jeg gjort for å fortjene dette? Og så: jeg som ikke engang har skrevet den romanen jeg lovte deg. Og så, en gang til: hva har jeg gjort for å fortjene dette. Og så: hvis jeg ikke skriver romanen ferdig her…
Og så ringte telefonen din.
Du så på den, nølte, så på meg, men tok den slutt.
Ja, hallo, det er Liv?
Jeg balanserte en maki forsiktig inn i munnen mens jeg lot som om en skiløper skled over de taggete fjellene i horisonten.
Ja, det er mamma og pappa, hvordan det?
Skiløperen suste opp det jeg antok var Mont Blanc og traff kanten, akkurat som Primuz Ulaga, og svevde bortover og nedover det som måtte være unnarennet.
Nei.
Stemmen din ble tynnere. Lufta ble tjukkere.
Nei.
Jeg kjente den lune følelsen i brystet mitt ble stille og krøp sammen, som om den forberedte seg på noe.
Nei. Nei.
En enkelt tåre rant ned kinnet ditt. Du tørket den fort og fortsatte å snakke.
Nei. Nei. Hvordan? Hvem? Nei. Nei. Nei.
Armene min ble tunge, kroppen min stivnet, jeg ble som en statue, jeg gikk inn i meg selv, verden var noe der ute, det angikk ikke meg, det treffer ikke meg, jeg er langt her inne og skjuler meg. I trygghet.
Du la ned telefonen. Det ble stille igjen, altfor lenge. Til slutt rettet du deg opp før du bøyde deg enda mer ned og falt sammen mot meg og hvisket inn i sjelen min.
Han er død, sa du. Pappa. Han er død.

Vi sitter ikke på to stoler helt for seg selv denne gang, vi sitter sammen med alle andre på de harde, kalde trebenkene. De like harde og kalde kirkeklokkene klonker og klinker mot hverandre og jeg tar meg i å savne varmen fra minaretene fra Sarajevo, fra Marokko, fra den gangen de var helt naturlige og den gangen vi ojet og akket oss over hvor eksotiske de var. Al-Laahu Akbar. Al-Laahu Akbar.Laa Ilaaha Illal Laah, nynner jeg inni meg, men stopper, det gjør seg ikke, selv ikke når ingen hører meg. Amen, hvisker jeg. Amen.
Det kommer stadig folk bort til oss og kondolerer, noen tar oss i hånda, noen klemmer, noen nøler og vet ikke helt før de strekker ut knyttneven for å fistbumpe. Ingen vil smitte eller smittes, men ingen vet helt hva som skal til for å smitte eller smittes, og ingen vil oppføre seg eller behandles uhøflig, men ingen vet helt hva som er å oppføre seg eller behandles uhøflig i denne settingen, de har jo ikke vært i en postpandemisk begravelse før, så de nøler og vet ikke helt og tar oss i hånda eller klemmer eller fistbumper, hver etter sin måte.
Takk, sier vi og tar i hånda eller klemmer eller fistbumper tilbake. Mest du, selvfølgelig, det var dine foreldre og det er du som kan nikke og smile og gråte og komme med en eller annen anekdote, jeg husker du besøkte oss da jeg var åtte og pappa likte å diskutere politikk med deg og husker du husker du. Ja, sier de og klemmer om de har håndhilst og håndhilser om de har fistbumpet.
Kondolerer, sier de til meg og tar meg i hånda.
Foran Jesus ligger det en kiste. Takk for alt, står det på et bånd; Vi vil aldri glemme deg, står det på et annet. Oppå kista ligger det en bukett hvite liljer.
Vi er samlet, sier presten med den samme skyggen av en fremmed aksent, men denne gang har han ikke et lite smil i øyekroken, og denne gang er det andre tårer i forsamlingen.
Vi er samlet her for å ta avskjed med Jan Anker. Sammen vil vi overgi ham i Guds hender og følge dem til det siste hvilested. La oss be.
Og jeg ber, jeg som aldri har trodd, verken på den ene eller andre guden. I øyekroken ser jeg du folder hendene dine så knokene hvitner og lukker øynene så du får minst to-tre nye rynker.
Jeg vet ikke hva du ber om.
Amen, sier presten. Amen, mumles det i kirkerommet. Amen.
Papirene ligger på fanget ditt. Talen. Jeg tenker på hvordan du satt i går foran en blank skjerm og bannet, og så bannet fordi du bannet, og så bannet fordi du bannet igjen. Det er bare fem minutter, sa jeg.
Nettopp, sa du. 72 år kondensert til fem minutter. Et helt, langt liv, sammenfattet på 300 sekunder. 1000 ord? 2000? Hvordan i helvete beskriver man et helt liv på 2000 ord? Og hva med familiehistorien og byen og alle menneskene han kjente? De som gjorde ham til den han var?
Jeg husker hvordan den hvite skjermen lyste opp ansiktet ditt i det lumre rommet. Rynkene dine hadde furet seg den siste uka, ansiktet hadde liksom sunket inn i seg selv, selv håret hadde liksom mistet glansen.
Det går ikke, sa jeg. Men det forventer ingen heller.
De forventer bare at jeg sier noe, sa du og tøtsjet på tastaturet. Du finnes ikke lenger og nå er det opp til meg, stod det på skjermen.
Du fikler med papirene, de har blitt fuktige i det ene hjørnet. Presten ser på deg og nikker. Du svelger, reiser deg og går bort til kisten. Der bukker du, som de sa du skulle, et lite, langsomt bukk mest med nakken, for å vise respekt ikke så mye for han som har dødd, men for døden selv, for hele situasjonen. Så går du opp til prekestolen, legger papirene foran deg og ser utover kirkerommet. Og svelger igjen.
Jeg fant talen din i dag tidlig. Den lå i en mappe med andre taler og sanger fra diverse dåper, konfirmasjoner, brylluper — og en og annen tale fra andre begravelser. Det var ikke meningen å lese den mens jeg spiste frokost, egentlig ikke lese den i det hele tatt, jeg var jo der og mente jeg husker den, men nysgjerrigheten tok overhånd og jeg la den ut på kjøkkenbordet ved siden av poraen og den lille, sterke kaffen, hva kaller man den på norsk igjen, espresso?
Du lagde et hjem, sa du. Du var hjemme for meg, et sted jeg alltid kunne komme tilbake til, et evig trygt sted. En navlestreng til Halden, til fortiden, til det som gjorde meg til meg. Og nå er du borte.
Fra peishylla kikket Vučko på meg, uten at jeg skjønte helt hva han prøvde å si. Jeg leste videre.
Du ble født på Sorgenfri i 1952, akkurat idet OL-ilden tentes i Oslo, og vokste opp der. Du hadde en lykkelig barndom der ute i skogholtet, med kjærlige foreldre, om enn tidvis litt gammelmodige og strenge, blant kuer og høner og hester og en og annen gris. Tidvis litt fjern fra andre barn, selvfølgelig, men det var tjenere og du hadde jo alltid Henny. Gode, gamle Henny. Ammen din.
Amme, merkelig ord, tenkte jeg og tok meg litt pora. Men nanny er kanskje ikke mindre merkelig, og det var vel det hun ble ansatt som først, Henny, bokstavelig talt amme faren din, så da passet det vel.
Det var en trygg og beskyttet oppvekst, men det var kanskje nettopp det, for trygg og for beskyttet — så da du ble ferdig med skolen, valgte du å studere til politi. Kanskje du ville bevise noe for deg selv, eller andre, kanskje det var en utfordring, kanskje du ville tjene egne penger, selv om familiebedriftene alltid hadde bruk for kloke hoder. Du ble politi og begynte å jobbe i utlendingsavdelingen på Halden politikammer. Der tok du imot flyktninger og immigranter og hjalp dem videre i systemet og du var en god byråkrat, regeltro, men med hjertet på riktig sted. Jeg har hørt mange historier fra flyktninger om ditt hjertelag.
Hører du, Vučko? Det hadde jeg glemt, men hører du, vi hadde flaks!
Men det kunne jo ikke vare. Da foreldrene dine døde, sluttet du som politi og flyttet tilbake til Sorgenfri. Flyttet hjem igjen. Det var den riktige tingen å gjøre. Og der ble du til du syknet hen denne jula.
Jeg sippet til kaffen og fylte en skje til randen med pora. Poraen skalv litt, som en gul, kornete geleklump; den hadde allerede begynt å kjølne og stivne. Sarajevo, smakte det. Toppetasjer i Grbavica, en vårstor Miljacka, første sykkel langs Teodora Rosevelta, skranglete trikker og pioneruniformer i søndagssol, og så, helt til slutt, krefter for lange turer med jugo og mormødre som rynket øyenbrynene på helt nye måter.
Vi var i utlandet denne jula. Langt ute på den sveitsiske landsbygda med noen venner, i en chalet i alpene. For første gang siden pandemien feiret vi jul et annet sted enn Halden. Og det vil jeg aldri tilgi meg selv. Da jeg fikk høre at du hadde blitt lagt inn, tok jeg første fly oppover og dro rett til Rikshospitalet. Der lå du,med okygenslanger i munnen og intravenøst i armen.
Pappa, sa jeg fra bak masken.
Be dem sende meg til Halden, hvisket du
Sykehuset er bedre her, sa jeg. Det går fint.
Jeg vil dø hjemme, sa du og lukket øynene.
Det var det siste du sa. Noen timer senere døde du. Du ble 72 år gammel.
Poraen er blitt kald. Jeg skjærer meg en stor klump med kanten av skjea mens jeg ser på arket, men feilbalanserer den og mister klumpen rett ned på de siste ordene. Merde, hvisker jeg og tørker som best jeg kan med tørkepapir.
Fred over ditt minne, står det under en porafettklump. Måtte vi aldri glemme deg.
Så går du ned fra talerstolen og legger en hvit blomst på kista før du setter deg. Presten rumler noe om at vi skal synge en salme, Nærmere deg min gud, var det det, og mens jeg holder en hånd på ryggen din, stryker deg forsiktig, uten å vite om du merker det, drønner orgeltonene over oss, bak oss, rundt oss på alle kanter; og vi synger med, de av oss som kan, og vi minnes Jan, alle etter vår måte og etter det vi kan huske, og amen, amen.

Høyt over stjerners hær stiger min sjel.
Herre, du evig er min lodd og del.
Tung eller lett min gang, alltid det blir min sang:
Nærmere deg min Gud, nærmere deg.

Presten utbasunerer noe igjen fra prekestolen, Jan er kommet hjem, hjem til Gud, hjem til vår herre skaperen til evig hvile, og jeg ser på deg, men du snur deg ikke, ikke mot meg, du vrir deg, som om du har fått tresmak allerede, og vi vrir oss begge litt til siden og lar blodet strømme litt friere, som for å puste, og jeg tenker, det er den drømmen vi bærer på, at vi en dag alle skal haldne, haldne hjem, tilbake til der vi kom fra for å aldri mer måtte rømme.

Jeg tar den siste skjea med pora og setter tallerkenen i oppvaskmaskinen. Den siste oppvasken i Sveits, tenker jeg og lurer på om det er like greit å vaske for hånd, jeg klarer jo ikke å fylle maskinen før mandag uansett. Men så setter jeg inn skjea også, av gammel vane eller latskap eller begge deler, og sier, nesten høyt, den som har oppvaskmaskin, han oppvaskmaskine.
Et sted i Halden siger det en langsom prosesjon ut av en neoklasssistisk kirke. Menneskene er svartkledde og tungfjeste. De stimer sakte ut av dørene og samler seg i små grupper nedenfor trappa, tar hverandre i hendene, fistbumper, klemmer. Noen gråter. Alle snakker norsk; de fleste med en avslepen Halden-dialekt.
Etter et stund kommer det ut en kiste, båret av seks menn i svarte dresser; fem av dem barhendte, en av dem med skinnhanske mot det harde metallet. Det er en begravelse og nå skal kisten inn i en ventende bil for å kjøres en kilometer eller to til den nærmeste kirkegården. En mann med kroppen omhyllet av hvite kjortelfolder og ansiktet lagt i faderlige omsorgsfolder kommer sist ut dørene og går sakte, nesten motvillig ned trappene, som en vert som synes at festen burde ha vært ferdig for en halvtime siden men som må holde ut till the bitter end, som døm sier, siden han tross alt hadde ansvaret for hele greia.
På gressplenen ved siden av kirken ligger det en stor metallplate med noen snirklete bokstaver halvveis dekket av mose:

Her under hviler de Jordiske
Levninger
af
Niels Anker
föd den 2den Marty 1734
gift den 9de December 1761
med Elen Margaretha Stang
död den 11te November 1806

Bakenfor, bortenfor, bæres de jordiske levningene av Niels Ankers barnebarns barnebarns barn inn bakluka på en svart, lang, nypolert bil med kors på taket. Kisten virker overraskende tung, eller de er overraskende lite samkjørte, de har ikke treningen, men det er vel like greit. Når kisten endelig er inni bilen, stimler folk rundt og nikker umerkelig som en siste hilsen. Så lukkes bakluka og alle småskynder seg bort til sine egne biler, ved kirken eller på Torget, og glir sakte ut på veien etter kistebilen. En mann stopper midt på bybroa og tar av seg capsen og setter den ikke på igjen før hele kortesjen har passert.
BMWer, Audier, Mercedeser, Teslaer. Og helt foran i køen, like bak kisten: en gul jugo med en dame som utenpå er helt stille, men inni seg skriker som fra et bunnløst dyp.

Et sted i Ukraina står det fire menn i et portrom. Mellom seg har de en blå plastpresenning. Den første av dem ser opp mot himmelen og langsetter hussidene. Alt klart? spør den bakerste.

Kortesjen ruller inn til parkeringen på Os kirkegård. Halvparten av bilene må parkere oppover Oskleiva: hadde det sittet en snajper i toppen av Major Forbus gate, hadde de ikke hatt bakruter lenger nå, men det gjør det jo ikke, og det har de de jo. Bakluka på den lange bilen blir åpnet og de samme seks mennene tar tak i kista; den hanskebekledte har tatt av seg hanskene og overraskes over hvor kaldt metallet er. De vagger bortover grusgangene og bort til et firkantet hull i bakken.

De kommer bort til kanten av grøfta. Det ligger flere presenninger nedi; et sted ser de en fot stikke ut, et annet sted en hånd med en hvit stripe på ringfingeren. De hører hverandre puste og føttene mot jord som har blitt slynget utover for bare noen dager siden. Så gynger de presenningen en gang mot huset, så en gang mot grøfta — og så slipper de og pakken faller med et duns ned mot de andre presenningene. De blir stående i tre sekunder. Så går luftvernsirenene. En av mennene tar en håndfull jord og kaster den i grøfta. Hvil i fred, Sergej, mumler han. Så forter de seg tilbake til boligblokka.

Kista blir lagt på en metallinnretning over hullet. Presten står med hendene foldet foran seg og ser mykt og medlidende på alle som kommer fra bilene sine. Når alle er framme, går han igjen inn i prestestemmeleie, sakte og tungt og høyt, så alle skal få med seg hva han sier. Vi tar farvel med Jan Anker, sier han. Nå er han endelig hjemme hos Gud. Av jord er du kommet, sier han og kaster en neve jord på kisten.
Den samme jorda som foreldrene hans gikk på rundt Rød herregård. Den samme jorda som ble farget rød nedover festningsåsen da besteforeldrene hans forsvarte landet. Den samme jorda som oldeforeldrene hans gravde i for å dyrke gulerøtter.
Til jord skal du bli.
Den samme jorda han selv spiste som ettåring og la rundt potteplantene som sekstiåring. De samme småsteinene som vi kastet på svenske erobrere for trehundre år siden, de samme sandkornene som vikingenes barn bygde sandslott av for tusen år siden.
Av jorden skal du igjen oppstå.
Og så lenge gravsteinen står, vil vi komme og gråte og mimre og legge blomster på graven. Og så lenge du huskes, vil du leve.

Et sted i Ukraina spør en mann om noen skriver ned hvem de begraver.
Ljubomir gjorde det, sier en annen. Men leiligheten hans ble bombet i går. Jeg har skrevet det jeg vet, men…
De kommer til å ta DNA-tester.
La oss håpe det.

Et sted i Halden står det en dame og gråter over en grav. En mann står ved siden og holder rundt henne og ser på jorda. Den ene hånda hans er uten hanske; den andre er med.
Kom, sier han stille og tar på den andre hansken også. La oss gå hjem.

Et sted i Ukraina roper en mor på dattera si. Kommer snart, sier dattera, jeg må bare på do. Og hun tar med seg motankaen sin inn på do mens foreldrene venter ved bilen på fortauet. 
Må dere dra, sier noen på russisk, men tar seg i det og sier det på ukrainsk istedenfor. 
Ingen svare. Noen klemmer hverandre tørker en tåre eller to. Et drønn fra nede ved havna. De hutter seg uvilkårlig; en av dem biter seg i underleppa. 
Slava! Kommer du!
Slava er åtte år. Hun har ofte drømt om å se andre land, men de har ikke hatt råd. Snart er dette et annet land, snart er byen hennes ikke lenger ukrainsk, men det var ikke sånn hun drømte. Så nå kjører de så langt de kan, vekk fra dette landet, for å være i et tredje. 
Hun løper ned fra leiligheten og inn i bilen. De voksne kysser en siste gang på fortauet. Sergej, mumler dama.
Så setter hun seg i bilen og de kjører, vekk, bare vekk, et eller annet sted, langt vekk.
Og i vinduet på do sitter det en motanka og ser dem forsvinne utover det endeløse slettelandskapet. Det er tidlig om morgenen, onsdag 23. februar 2022.  
 I morgen skulle hun fylle åtte år. På lørdag skulle hun ha bursdagsselskap for alle barna fra klassen, mamma hadde alt fått hjelp av en scenograf fra teatret til å sette opp et magisk slott med et tårn og en hemmelig inngang til godteriet. Irina skulle komme med sin nye rosa kjole, det hadde hun sagt i friminuttet i går, og Jelena hadde brukt hele lørdagen med foreldrene sine for å finne en gave i Portcity før hun var en time på Funtura i andre etasje og foreldrene så en voksenfilm på kinoen. Og etterpå, det hadde mamma sagt, skulle de gå på skøyter på Teaterplassen, om det da ikke var for varmt, i så fall skulle de leke på lekeplassen og løpe mellom de tolv fargede vannstrålene i den nye fontenen, som de alltid gjorde på film, og så skulle hun endelig få være med på en kveldsforestilling for å se pappa rope ut teaterord over en mørklagt sal. 
Bortsett fra at hun var i ferd med å forlate Mariupol. Bortsett fra at det ikke ble noen bursdagsfeiring. Bortsett fra at snart ville det ikke lenger være noe annet igjen av teatret enn en nyantikk front og noen hundre sjeler klemt fast for evigheten under mur og tre og puss. 
Bortsett fra at de skulle dra fra pappaen hennes. Men det var han som hadde bestemt det. 
Ta bilen, hadde han sagt. Du og Slava, kjør til broren din i Lviv. Hold dere der til det roer seg her. 
Sergej, hadde Masha sagt, du ser spøkelser, det blir ikke så ille.
Leste du ikke nyhetene? Putin anerkjente Donetsk på mandag. «Anerkjente»! Skjønner du ikke hva det betyr?
Som utbryterrepublikker! Ikke som Russland!
Akkurat som Krim?
Sergej, du overdriver. De kommer ikke til å skyte på vanlige blokker hvor det bare bor vanlige folk. Og uansett er jeg sikker på at våre soldater vil holde stand. 
Masha, vær så snill. De har sagt det skal være unntakstilstand fra i morgen.
Hva vil du vi skal gjøre, da? Dra til Lviv mens det er unntakstilstand? Det er 17 timer dit! Jeg vil ikke dra fra hjemmet mitt! Jeg vil ikke dra fra deg, Sergej, ikke nå.
Masha, vær så snill. Dere er tryggere der. Vi sees snart. Jeg lover.
Kanskje det var sånn det var. Kanskje de stod på fortauet utenfor leiligheten sin, etpar steinkast fra Teaterplassen, eller kanskje bare ett om det var pappaen som kastet. Kanskje hun ga seg til slutt, sliten av å krangle eller overbevist av argumentene hans. Kanskje Slava klynket nei noen ganger, men så tidde resignert. Kanskje de fortet seg inn i bilen og vekk, som om hvert sekund telte, selv om de ikke så hvordan det kunne gjøre det, selv om det faktisk gjorde det.
Kanskje det var derfor de glemte motankaen. Kanskje det var fordi Slava ikke sa nei mange nok ganger. 
Idet de hadde lagt den gamle kirkegården bak seg, og markedet, og passert Portcity med den store parkeringsplassen og kinoen i andre etasje, akkurat idet de kjørte den lange, rette veien ut av byen forbi Starokrymske-kirkegården, den hvor det er åpen mark på alle kanter, sånn for alle tilfelles skyld — akkurat da slo det Slava. De hadde glemt motankaen. Den som mormor hadde laget den gangen de skulle dra til Lviv i fjor, podorozhnjtsjaen som skulle beskytte dem på reisen den gangen og som kunne ha beskyttet dem igjen — den stod igjen på vinduskarmen. Pappa hadde glemt å gi den til dem. Hvordan skulle de klare reisen nå? Heldigvis skulle de ikke være borte så lenge, kanskje pappa og motankaen kunne ta vare på hverandre til de kom tilbake. Og fra onkel Andrej kunne de videoringe på lørdag og feire bursdagen sammen allikevel, da. I det minste. 
For pappa villle være i leiligheten. De grønne mennene som samlet seg langs grensa, i tanks og på båter, med geværer og bazookaer, ville ikke rekke fram til ham, for han hadde våpen selv, og han kunne skyte.
Og Slava og mammaen var langt unna. 
De bombene som allerede falt, hadde ikke truffet dem. De kulene som allerede hadde blitt skutt, hadde rammet andre eller ingen. De menneskene som allerede hadde blitt såret, hadde de ikke sett, og de døde hadde dødd langs andre veier, i andre grøfter.  
Og Lviv var trygt, ikke sant? Langt fra fronten. Der kunne de bli til det hadde blitt bedre i Mariupol og de kunne dra tilbake. 
Hun tok fram boka si, den hun hadde fått til sjuårsdagen, i fjor, den med et snilt, bustete monsteransikt på forsiden: Хуха-Моховинка, stod det med runde, snille, hvite bokstaver på en mosegrønn bakgrunn. Huha Mohovynka. 

Hun var den siste, leste hun. Hun ble født tidlig på våren, som alle sine søstre og brødre. Hun var snill, god, lydig, mild. Og ingen så henne noensinne sint eller irritert eller sær. Kort sagt, hun var en god Hook, kanskje bedre enn alle andre hooker i skogen. 
Hun het Mokhovinka. 
Vi mennesker kaller hooker bare for for hooker, akkurat som de kaller oss alle for mennesker. Men hugene er annerledes. Mosen var en slags skogshug, og hun ble født inn i en skog hvor familien hennes hadde levd for alltid. For det er velkjent at alle huger bor samme sted hele livet og bare flytter om noe ødelegger hjemmet deres. 
Det er veldig slitsomt og de gråter bittert. De fleste mennesker forstår ikke at dette er gråt, men tror det er en klynkende vind eller knirkende trær i skogen, eller mus som piper på jordene. Folk ser sjelden, og forstår enda sjeldnere, andre folks tårer. 

Hun la fra seg boka. Utenfor bilvinduet suste de mørke trærne uformelig forbi. En lang dags ferd var snart over. Snart var de framme i Lviv. Snart ville hun se onkel Andrej igjen og snart ville de kjøpe Roshen-sjokolade på Volodymyra Velykoho-gata og kanskje få en ekstra med på kjøpet igjen, som forrige gang, fordi hun var så høflig. Motanka passer på oss likevel, tenkte hun mens hun kjente øynene sakte ség igjen og lukket seg. 


Det som var, er; det som er, skal bli. Det som har vært, skal være og vil igjen komme til å være på nytt. Ingenting er nytt under sola, eller over den, eller bak den, eller hvor som helst.  All sannhet er bøyd, tiden selv en sirkel. 
Alle som prøver å gå rett fram i en skog, går til slutt i en sirkel og ender opp der de startet.    
Alles Gerade lügt. Alle Wahrheit ist krumm, die Zeit selber ist ein Kreis. 
Alles Gerade lügt. 

Sett på en fransk sang, sier Slava. Sett på den, hva heter den, Tout va bien. De i klassen, vi i klassen liker den, den er så kul.
De sitter ved stuebordet mitt under Vučkos vaktsomme blikk.  Slava har fått en gul brus, ikke Solo, eller den ukrainske eller balkanske varianten, men den sveitsiske, nesten like søt, nesten like usunn. Masha har drukket opp teen sin og ser mest ut av vinduet.
Tout va bien, gjentar Slava, tout va bien! 
Jeg kunne ha satt på Spotify. Jeg kunne ha brukt blåtannhøyttaleren. Men jeg gjør ikke det. Jeg setter opp iPaden og finner sangen på Youtube, så hun skal se. Enda kulere.  
Noen runde rytmer ruller ut av skjermen, litt myke keyboardrunder, en doven stemme med arabiskaktige triller i bakgrunnen.  

Dors, 
Dors.   

En mann med kul caps. En gutt på kanskje åtte år. I bakgrunnen: en bro. 
Darnytsia, sier Masha. Det er Darnytsia-broa. Det er Kiev. 
For 12 år siden kastet hun en blomsterkrans ut derfra sammen med mange andre ugifte jenter. For 12 år siden kastet Sergej seg ut i vannet der og hentet opp hennes, bare hennes krans og løftet den mot henne, som et trofé. Og kanskje det var skjebnen, eller kanskje det var tilfeldigheter, men så var det og sånn det ble det. 
Men hun sier ikke det. Fin sang, sier hun bare. Fin sang. 
Og hun sier ikke at året etter kastet hun sin siste blomsterkrans ut i Kalmius, eller at Sergej ikke klarte å svømme ut til den, men det var ikke så farlig, de var allerede sammen, de giftet seg snart, ikke lenge til, det var dem nå, og kransen fløt nedover elva og passerte stålverket og forsvant ut i Azov-havet. 
Og hun sier ikke at det er der Sergej er nå, i buken av stålverket. Hun sier ikke at han har en bandasje rundt det ene beinet og kruttflekker på uniformen, for det vet hun ikke. Hun vet ikke at han har gått ned 15 kilo og har konstant ringing i ørene, eller at skjegget hans er gråspraglete, hun kunne ikke vite det, han har aldri hatt skjegg før. 
Fin sang, sier hun og ser Kiyvs boligblokker være kulissene for en fransk-sveitsisk hip-hoppers capskledde nikk og meningsmettede øyne inn i kameraet.   
Det kommer soldater, sier Slava. Hvorfor er det soldater i videoen?  

Si les hommes se tirent dessus, c'est qu'y a des vaccins dans les balles 
Et si les bâtiments explosent, c'est pour fabriquer des étoiles 
Et si un jour, ils ont disparu, c'est qu'ils s'amusaient tellement bien 
Qu'ils sont partis loin faire une ronde, tous en treillis, main dans la main 

Tout va bien, tout va bien 
Petit, tout va bien, tout va bien 
Tout va bien, petit, tout va bien 
Tout va bien, tout va bien

Alt går bra. Alt kommer til å gå bra. Det er det det betyr, sier jeg. Tout va bien. 
De ser soldatene bli til glitterbomber og gå opp i røyk. Sangeren sitter i en politibil og slår takten på døra. Gutten kjører. Det er kulehull i frontruta, men det ser de ikke. 
Alt går bra, sier Slava. 
De går foran en vegg. Noen har skrevet TOUT VA BIEN. Gutten snur seg mot kamera. 
IKKE TRO PÅ DET SOM ER SKREVET, sier han på ukrainsk. 
Er ikke det ukrainsk, spør jeg. Eller russisk?
Slava ser musikken stoppe og kutte over til en reklame for en eller annen kryptobørs. Masha sier ikke noe. Hun har ryggen vendt mot meg. 
Hun snur seg ikke.      

Det er den drømmen vi har at en dag skal vi springe ut og alt krumt skal bli rett og alt skjevt skal bli strakt og verden skal åpne seg og himmelen skal åpne seg og alt skal falle rolig og mykt på plass som en fjær som sakte daler ned og legger seg innerst i redet som en en lun, varm pute. Det er den drømmen vi bærer på at en dag skal vi komme oss videre, gå framover og vekk fra alt som er kronglete, kranglete, kringlete. At vi en dag skal se verden for hva den burde ha vært — og ikke hva den er. 
Det er den drømmen vi bærer på at neste sted, neste dag, neste valg blir bra, blir bedre, i det minste ikke fullt så ille, ikke fullt så lenge. Så vi drar videre, fortsetter et annet sted, en annen tid, flykter fra det uutholdelige til noe vi ikke aner noe om, men som i det minste er mer utholdelig, må være det, kan ikke være annet. Løfter du en fot fordi den tråkker på en legobit, planter du den andre på en tegnestift; løfter du den andre, planter du den første på et glasskår; løfter du den første igjen, planter du den andre på en legobit. Vi tror vi går rett fram, vekk fra enhver ny smerte, men går i sirkler fra den ene typen smerte til den andre. Men det vondeste av alt er å bli stående. Så vi går videre. 

Du må stå opp. 
Slava glippet med øynene. De hadde ikke vekket henne siden de kom til onkel Andrej, den første uken hadde det ikke vært skole og de neste to hadde hun våknet av seg selv, hva var det som brant nå?
Du må stå opp. Vi skal dra herfra. 
Hjem til Mariupol? Tilbake til pappa! Endelig!
Nei, vi skal videre. Til Polen. 
Ute i stua stod det en TV på. Satellittbildene av teatret viser at noen har skrevet, sa en stemme før lyden ble slått av.
Kom nå. Bare kle på deg og sett deg i bilen; onkel Andrej tar ned koffertene.
  Kan han bli med? 
Kom. Vi drar nå. 
En grytidlig morgen igjen. Bare de to i bilen igjen. Mamma og Slava på vei vestover, vekk fra de små grønne mennene med de store våpnene, vekk fra eksplosjonene og flammene. Men det går bra, husene som eksploderer er stjernefabrikker og flammene, flammene slukkes. Alt går bra til slutt. 
Trafikken gikk stadig saktere og stoppet til slutt nesten helt opp når de kom til grensa mot Polen. To damer gikk hver sin trillekoffert langs veien; de plukket dem opp, de hadde plass. Bilen foran dem hadde bundet hvite håndklær rundt sidespeilene; et barn tittet ut på dem mellom de store hvite bokstavene og kulehullene i bakruta. дети, stod det. Barn. 
Så hvor er dere fra, spurte mamma på haltende ukrainsk. 
Melitopol, men vi har vært i Zaporizjzja de siste par ukene, svarte damene enda mer haltende. 
Og alle visste at det ville ha vært lettere å snakke på russisk, men ingen av dem gjorde det.
På den andre siden av grensa kunne de få mat og drikke fra forskjellige hvite telt. 
Partytelt, tenkte mammaen til Miroslava, de samme teltene, det samme kaoset, de samme vannflaskene og de samme rødekursfolkene som på MRPL City-festivalen nede ved Pechanka-stranda, hvor hun og Sergej hadde kysset mens Kis-Kis skrålte på scenen, og hadde hun vært på konserten nå, hadde hun skreket FUCK KRIGEN, og det passet bra, for det var det hele salen skrek på en Kis-Kis-konsert i St. Petersburg noen måneder senere, men det kunne hun ikke vite, og brydde hun seg uansett ikke om, for nå var det et annet leven med mange flere syketelt og mange færre øltelt og hun ville bare vekk, et eller annet sted, langt vekk, hvor himmelen ikke ble dekket av svart røyk og drønnene igjen var bassen i skrålete punkmusikk og ikke sovjetiskproduserte mellomdistanseraketter med utdaterte antenningsmekanismer og antydning til rust under de sparsommelig påførte flakene av militærgrønn billig maling. 
Hun ville bare dra videre. Selv om hun ikke visste hvor. De to damene sa de ville være i Polen, da ville holde seg nær Ukraina og vente til krigen roet seg, holde seg ved grensa i tilfelle familiemedlemmer eller venner ville klare å komme seg ut, så de kunne møte dem og dra tilbake med dem når tidene ble bedre. 
Men hun kunne ikke det. Hun hadde hørt historier om hvor mange det var av dem der, ukrainerne. Flyktningene. Polen var blitt oversvømt: over 100.000 dagen siden krigen startet hadde hun hørt, og polakkene hadde åpnet hjemmene sine, men det var ikke plass til så mange, det kunne ikke være det, samfunnet holdt på å sprekke i sømmene, og mange hadde blitt bedt om å dra videre, et eller annet sted, for å gjøre det lettere både for seg selv og andre. 
 Og de hadde en bil. Så etter å ha kjørt de to damene til et mottakssenter og spist en siste middag med dem og fått låne to brisker for å hvile en natt, var det det de gjorde. Dro videre vestover — uten å vite hvor, bare vestover, for å legge krigen enda blitt lenger bak seg og kunne puste enda litt friere en stund. 
Så de dro. Forbi Krakow og Katowice og inn i Tsjekkia. Slava leste boka si igjen, på nytt, fra begynnelsen av nok en gang, for hun hadde ikke andre bøker, og landskapet utenfor vinduet var verken bratt eller flatt, bare akkurat så bølgete at hun så et kort stykke, aldri langt opp og aldri langt bort og aldri langt ned. Hun savnet de endeløse slettene i Ukraina. 

Men mokhovintsja-hytta var ødelagt og plyndret. En vegg var helt borte, mosen var flerret vekk og ødelagt og kunne ikke lenger vokse innover: alt var sprukket og knust. Slik kom problemene til Mohovina.  
De måtte finne et nytt hjem, for ingen slektninger og ingen venner kunne huse dem lenger.   
Med hovne, rosa bein løp Ira gjennom den kalde, hvite snøen og så under hvert eneste lille tre og under hver eneste lille busk. Men det var mange Huker i den skogen. Overalt hvor det var et hulrom eller en liten åpning, var det allerede en annen Doha eller Ho. 
Mora løp videre og videre.  

Slava sitter med hodet mot vinduet og ser ut på veien. Jeg sitter med hodet mot vinduet og ser ut mot veien. Slava er et sted i Tsjekkia, hun har kjørt langt og merker bilduringen i ryggen. Jeg er et sted i Tsjekkia, jeg har kjørt langt og merker bilduringen i ryggen. Slava kjører inn en grusvei til et landsens vertshus, det er sent og de trenger å sove. Jeg kjører inn en grusvei til et landsens vertshus, det er sent og vi trenger å sove. Bak henne går landet hennes i oppløsning, bygninger bombes og mennesker som snakker ett språk dreper andre mennesker som snakker nesten helt det samme språket, eller til og med det samme, det samme. Men vi skal snart tilbake, sier hun til seg selv. Men jeg skal snart tilbake, sier jeg til meg selv. Så fort de slutter å slåss. 
Slava kjører vestover, stadig vestover, til et land med fjell og snø og daler og kalde mennesker. Jeg drar nordover, stadig nordover til et land med fjell og snø og daler kalde mennesker. Slava er åtte år gammel. Jeg er åtte år gammel. Hennes tøybamse ligger i en vinduskarm som kanskje ikke lenger finnes. Min sitter på peishylla og ser på meg med uutgrunnelige øyne. Også du, Radko. Også du. 

Du sa du har hengt opp bilder av oss i Halden. Der dine aner har hengt, har du hengt opp oss, vi som står på toppen av taubanen i Chamonix, vi som rusler rundt i medinaen i Rabat, vi som sitter på kartoffelrekketrammen i Købehavn. 
Her er alt tatt ned og veggene er bare. Alt vi var og alt vi ble er pakket ned i esker, teipet sammen og tusjet med endemål: kjøkken, stue, spisestue, bad. Her og der er det små brunlige firkanter der sola ikke kom til årene vi var her, som om minnene våre stoppet entropien, i alle fall i en liten firkant, i alle fall en stakket stund. 
Det eneste som er igjen er fire bokstaver — H O M E — og en liten lekeulv med uutgrunnelig blikk. Det er lørdag. Om to dager kommer flyttefolkene.

Søndag 28.7 2024

Vi hadde bodd her etpar år da de kom. Husker du? Fransken vår hadde akkurat blitt så god at vi kunne spøke med den lokale bakeren og kunne holde en samtale sånn noenlunde i gang med den lokale frisøren. Vi hadde funnet fram til den lokale Finn (Anibis.ch) og den lokale kulturkalenderen (Leprogramme.ch). Vi hadde forstått når vi kunne forvente at bilene stoppet for fotgjengere, når vi skulle si bonjour og bonsoir eller tvertimot se vekk, som nordmenn. Vi hadde nærmet oss en forståelse for de uskrevne reglene i byen og på landet, i butikker og cafeer, i skogen og på gata. Kort sagt, vi hadde akkurat begynt å føle oss hjemme.
Og så kom de. Det begynte med en lapp i postkassa. Jeg satt hjemme og skrev da jeg hørte postbudet summe forbi på sin elektriske trehjuling, og i beste prokrastineringsånd reiste jeg meg for å sjekke om det var kommet noe spennende post, som det jo gjorde av og til, i alle fall oftere enn jeg klarte å skrive noe spennende.
Det hadde ikke kommet noe annet enn den ene lappen fra EVAM. Vi trenger din hjelp, stod det på fransk, og selv om jeg fremdeles ikke var helt stø, var jeg ikke helt ustø, heller, så jeg fortsatte å stave meg gjennom teksten.

Vi trenger din hjelp. Krigen i Ukraina har sendt mange millioner på flukt. Mange av disse kommer til Sveits. Kapasiteten er allerede sprengt. Nå trenger vi din hjelp. Har du kanskje et rom eller til og med en leilighet du kan avse i en begrenset periode? Det vil gis en viss økonomisk støtte*, men det viktigste er at du bidrar til å hjelpe det ukrainske folket. Ta kontakt så fort som mulig!
*Gjelder bare sveitsiske statsborgere.

Nei, sa du. Det er ikke vår jobb å redde den sveitsiske staten fra dårlig planlegging.
Det handler ikke om det, det handler om å hjelpe mennesker på flukt, sa jeg.
Det er det fyktningemottak er til for, sa du. De er laget for det! Der kan de få psykologhjelp om de trenger det, de er med sine egne og kan få hjelp med oversettelse og tolking, de får hjelp til å navigere byråkratiet… Hva ville de ha fått hos oss? En sofa i stua og villastrøkets ensomhet med to mennesker som ikke skjønner stort mer enn dem av verken sveitserne eller noe som helst sveitsisk. Det ville ikke ha hjulpet dem en meter!
De kunne ha fått kontoret, sa jeg. De er plass til to på sovesofaen og minst to på madrasser på gulvet.
Og hvor skulle jeg ha jobbet da? Soverommet? Kjøkkenet, mens de går ut og inn og bråker og lurer på hvor stekespadene er? Og hvor skulle du ha vært? Du jobber jo fra hjemmekontoret hele dagen! Nei, Radko, det er en dårlig idé.
En del av meg ville takke deg for at du kalte det å skrive på denne satans dødsdømte romanen for jobb. En del av meg ville forbanne deg, du visste jo like godt som meg at det ikke var så mye mer enn en forfengelig illusjon, et håpløst om å skape noe, gjøre noe, bli sett på som noe mer enn din ektemann — en del av meg hørte hermetegnene og fikk lyst til å skjelle deg ut. Men jeg tidde.
Vær så snill, sa jeg bare. Du vet ikke hvordan det er å flykte fra landet ditt. Du vet ikke hvordan det er å være i et nytt land uten å kunne språket, uten å ha hjelp til annet enn det mest basale, og ofte ikke engang det, uten å vite hvordan fremtiden blir eller engang om man får lov til å bli. Vi har rom og vi har penger. Vi kan hjelpe.
Vær så snill, Liv, sa jeg.
Du var stille noen sekunder. Så sukket du og så meg inn i øynene.
Vi kan ikke, sa du. Vi leier bare. Forsikringen dekker ikke andre enn oss og det står eksplisitt i leieavtalen at det ikke er lov. Og selv om vi skulle spørre eieren, ville han helt sikkert ikke tillate det. Vi kan ikke, Radko. Det er bare ikke mulig.
Det var tåke i dalen da du sa det. Husker du? Det var tåke i dalen langs de trange veiene og mellom de høye hekkene og det var ingen mennesker ute, ingen biler, bortsett fra denne ene, blå bilen med ukrainske skilter og litt lite bensin. De hadde kjørt hele dagen, fra et vertshus på den tsjekkiske landsbygda og helt til et villastrøk på den sveitsiske, og nå hadde de kommet hit, fordi noen kjente noen som kjente noen, på en eller annen måte, og de var på vei til et en landsby de aldri hadde hørt om, til et hus de aldri hadde kunnet forestille seg, til to senger som ikke luktet som hjemme, men som var minst like mye og varme og behagelige.
Du gikk for å dusje og tannpusse da de kjørte inn i landsbyen vår. De kjørte litt rundt, litt feil, kom til kirken og snudde; den ene med hendene hvitknoket rundt rattet, den andre sovende i baksetet. Du spyttet ut de siste tannkremrestene; de svingte inn i gata vår. Du gikk til sengs; de kom til huset vårt. Og mens du krøllet deg sammen i den vanlige, trygge, varme senga, myste en mor mot veggene som omgav deg før hun sjekket en telefonen sin igjen og kom til den slutningen at dette var nummer 9; nummer 11 måtte være det neste.
Jeg så dem gjennom vinduet. Jeg stod i stua og hadde akkurat slått av alle lysene da de svingte inn til naboen. En mor og hennes åtte år gamle datter, langt hjemmefra. Den sure, gamle plenpetimeternaboen kom ut og sa noe, det virket som en stakkato setning på russisk eller ukrainsk, før han slo over til engelsk med nesten like sterk aksent. Welcome, sa han.You are safe here.
Vi hadde bodd der i etpar år da de kom. Vi hadde sakte vent oss til det sveitsiske villalivet: svømmebassenger i annenhver hage, alle hus med bomberom og de fleste med vinkjeller, barn som kjente nannyen bedre enn besteforeldrene, voksne som kjente etpar sekretærer og en håndfull kolleger bedre enn ektefellen. De få gangene vi våget oss til de mer slitne delene av Geneve eller Lausanne, fikk også vi umerkelige frysninger nedover ryggen; de få gangene vi tok toget til Paris eller Lyon, måpte også vi over alle de rare menneskene som både fysisk og psykisk syntes å være litt mer ustabile enn det vi hadde kommet til å sette pris på. Det var det mest internasjonale livet vi noensinne hadde opplevd — halvparten av alle naboene var utenlandske — men samtidig det mest ensartede — alle syntes å ha den samme usvikelige troen på at nåtiden var lys og fremtiden var enda lysere og det var ingen feriedestinasjoner som var for langt unna og ingen alpinbakker som var for eksklusive. Vi hadde sakte vent oss til at alt var så uendelig, uhorvelig trygt, som om det var umulig at noe fælt kom til å skje her, for det da ikke ville være noe tryggere sted å flykte til. Det er så fint her, sa vi og nippet til den lokale vinen (som bare solgtes her, siden den var for dyr å eksportere) og beundret alpene i horisonten. Vi er så heldige!
Og så kom de. Og så, sakte men sikkert, begynte sirkelen å slutte seg.

Du som gråter på skuldra mi og hulker, det er ikke rettferdig, det er ikke rettferdig. Jeg som holder rundt deg, stryker deg på ryggen. Prøver å trøste deg, som om det på en eller annen måte er din feil at du ikke har blitt gravid. Som om det er en karakterbrist, som om det er noe feil med deg, siden alle andre presser ut barn på løpende bånd.
Prøverør, sier du, kaster det ut som en prøveballong for å sjekke reaksjonen min. Legen sa det var en mulighet, men vi har ikke mye tid, vi begynner å bli så gamle.
Du som holder rundt meg og fortsetter å hulke, men mer målrettet, mer monotont. Vi kan fortsatt klare det, vi kan fortsatt føre slekten videre. Vi kan fortsatt bli foreldre.
Og vi vet begge hva det innebærer: vi skal hjem til Halden. Vi skal få små kopier av oss, og de skal hete Anker, eller i høyden Tomic Anker, de skal føre slekten videre, de skal døpes i Immanuelskirken og konfirmeres i Immanuelskirken og gifte seg i Immanuelskirken og når de dør, skal kisten rulles forbi tre hundre år gamle gravsteiner med aner som nikker anerkjennende, en av oss, en av oss.
Du som tar min taushet som samtykke. Du som klemmer meg hardt, hardt. Du som begynner å planlegge.
Og jeg som bare står der.

Dette er Slava, sa hun på gebrokken engelsk. Min datter. Og jeg heter Maria. Masha. Vi kommer fra Ukraina.
De hadde helt normale klær og helt normale stemmer og hadde de ikke åpnet munnen, kunne de like gjerne ha vært sveitsiske eller norske. Men de var flyktninger og de hørte ikke hjemme her, de ville ikke høre hjemme her, de var her bare midlertidig, for de skulle hjem igjen snart, og det ville aldri være helt mulig å behandle dem helt som oss, de ville alltid være en undertone av medfølelse eller omsorg eller empatisk sorg.
Kom inn, kom inn, sa du og vinket dem inn i stua. Bare sett skoene i gangen. Vil dere ha noe å drikke, noe te, kanskje?
Og til meg sa du, hvisket du, som om du trodde at de ville ha skjønt norsk: du vet hvordan de har det. Snakk med dem, du.

Tiden krummer seg om seg selv, jeg kjenner det. Det som var, blir igjen. Det som ikke lenger kan bli, skal igjen være, på den ene eller andre måten. De som ikke vil, skal ville. De som ikke kan, skal kunne. De som ikke lenger er, skal være; de som fremdeles er… La dem være. La dem være til tiden er inne, tiden igjen er inne og alt vender tilbake til hvordan det var og ville ha vært.
Amor fati, er det ikke det de sier? Amor fati, Radko Tomic.
De siste tingene legges i kofferten. Så lukkes den. Oppå lokket sitter Vučko og ser, som han alltid har gjort.
Jeg finner fram en sang på telefonen og går en siste gang gjennom huset.
Farvel, epletre, sier jeg. Farvel naboer i de store vinduene. Farvel bomberom og vinrom og doer som aldri ble brukt. Farvel kjøleskap med isbitmaskin.
Eja, Mater, fons amóris
Utenfor siger sola sakte ned mot fjellene. Naboens undulat kvitrer mot innsjøen.
me sentíre vim dolóris
I vasken står fremdeles Slavas kopp, den hun drakk brus av. Jeg vasker og tørker den og setter den inn i skapet. Home sweet home, står det på kjøkkenhåndkleet.
fac, ut tecum lúgeam.
Farvel skrivebord, sier jeg. Farvel hundre mislykkede romanåpninger, farvel håp og store drømmer. Farvel, Vaud. Farvel, alt.
Slutt å være så melodramatisk, sier en stemme i hodet mitt, men jeg ignorerer den.
Så. Er vi klare? Var det det? Er tiden inne? Det er på tide. Det er tid.
Et sted i Halden sitter det en dame i en nyklassisistisk stol med trange armlener og brodert sete. Hun ser ut av vinduet, ut på veien mellom Remmen og Sverige. Det er meldt regn. Hun får gå tur en annen dag.
Et sted i Sarajevo, øverst i en høyblokk, sitter det en mann med blasse øyne og hvitt hår. Han har et fint nett av rynker rundt øynene, men det er lenge siden han lo. Han ble født i et hus langt der nede, med alle tantene rundt seg og alle onklene på kavarna — og med mindre fienden kommer over åskammen igjen, er det der han kommer til å dø, mer eller mindre alene.
Et sted i Beograd sitter det en gammel dame med tungt ansikt i en ortodoks kirke. Hun har tent et lys for alle hun kjenner og legger hendene i kors og ber for de levende, de døde og forfulgte og kniper øynene sammen for å høres bedre av hvem det enn er som styrer skjebnene våre.
Et sted i Rognan sitter en dame og spiser taco. Det er lørdag, det er gullrekka, og hun kjenner ikke alle sangene og hvertfall ikke alle kjendisene, men det er dette hun har nå, isbergsalat og et glass med dvaskt krydret tomatsaus, en sønn et sted langt vekk og en norsk mann i samme sofa, og det er alt, og det får være godt nok.
Et sted i Lausanne forbereder en eks-jugoslav det neste flytteoppdraget. Han har et brunt og et blått øye og et arr på den ene pekefingeren — og når han ikke er våken, drømmer han drømmer han helst vil slippe unna. Men det går bedre nå. Enn så lenge går det bedre nå.
Og du?
Og du, Radmilo?
Du sitter i bilen din, en gul Jugo 45. Den er elektrisk nå og har nye elektriske vinduer og rumpevarmer i den nye skinnsetene og USB-uttak og aircondition som fungerer og seter som ikke kollapser og ingen skrammer i lakken og hadde du vært så gammel du var da du var ung, hadde du nesten ikke kjent den igjen.
Er det samme bil? Selvfølgelig. Som du er samme Radmilo.
Den er like stor som den var, knapt tre og en halv meter lang, drøyt halvannen meter bred og knapt halvannen meter høy. Det er plass til en familie, men bare om den er veldig liten og om alle er veldig gode venner. Og det har aldri virket mer umulig å unnfange noe som helst her.
Så. On y va?
Idet bilen starter med en lydløs summing, slår kirkeklokkene tolv slag. Du venter på moskeen, eller i det minste en annen kirke, men det er bare denne ene, og nå er den ferdig og alt er taust igjen.
Midnatt. Aldri hørt så mye stillhet. Men så har du da aldri heller vært ute så sent i et sveitsisk villaområde.
Så, Radko. Det var det. Månen ruller ned bak Jura og gjennom takvinduet ser du flere stjerner enn du hadde kunnet telle, hadde du hatt brillene på deg. I huset står det hundrevis av esker med bøker, bilder, sko, sokker, T-skjorter; resten kan flyttefolkene ta seg av i morgen. Nei, i dag. Får se hva de er i stand til. I baksetet på bilen står det en koffert med det aller viktigste, en gammel bok, et armbånd, en lommelykt. Og oppå sitter det en tøyulv og ser uutgrunnelig på deg. Vučko.
Vučko.
Du kjører bilen rundt hjørnet, til nabohuset. Det er mørkt i alle vinduene og helt stille. Du stopper bilen og går ut av den med en tøyulv i den ene hånda.
Bedre utsikt den veien, sier du og setter den ned på trammen.
Så sniker du deg tilbake til bilen. Det er akkurat blitt mandag 29. juli 2024. I Paris brenner det en ild i noen dager til. Så vil også den slukkes.
On y va? Hjem? Ja. Det er på tide. Allons-y.
Hjem.
Du heter Radmilo. Du gråt da du ble født. Men nå gråter du ikke mer.
Du setter på en spinkel gitarsang, en sår ordløs melodi.
I dine hender overgir jeg min ånd, sier du.
Så kjører du ut på veien.

Nistoisme

Glem deg selv for å huske hvem du er.

Hjem. Vuggesang for Radmilo T

Legg igjen en kommentar Avbryt svar

Del dette:

Relatert

Legg igjen en kommentar Avbryt svar